Kan fire av ti norske gutter virkelig ikke lese?

Tilbake i 2007 advarte Dagbladet, med henvisning til bekymrede forskere, mot å «stirre blindt» på det årets kommende Pisa-resultater.

Noen uker senere, da selve prøven ble offentliggjort, forsøkte Sissel Rogne (professor i biologi), Eirik Newth (astrofysiker) og Rasmus Hansson (den gang leder i WWF Norge) seg på naturfagsoppgavene og var sjokkerte over hvor forvirrende og klossete de fant dem.

Begge advarslene falt på steingrunn det året, men innen 2020 virket det som Norge hadde lært: Bruken av Pisa-tall i politikken gikk fra naiv til nøye forbeholden, og flere partier motsatte seg at Norge i det hele tatt skulle delta i testene. Med andre ord virket «Pisa-syndromet», som Svein Sjøberg hadde diagnostisert Norge med, å ha lagt seg noe.

Skepsis med god grunn

Det er mange grunner til å være skeptisk til at Pisa skal ha så stor innflytelse på utdanningspolitikken i Norge og andre land: det snevre synet på utdanning, om eksklusjon og manipulering av skole- og elevutvalg i enkelte land – Sverige inkludert, og OECDs kritikkresistente jag etter å bygge et globalt testimperium.

Men én grunn er spesielt relevant for å dempe den siste bølgen av lesepanikk i Norge. Nemlig påstanden om at 40 prosent av norske 15 år gamle gutter scorer under «grunnleggende nivå». Eller tolkningen i Nettavisen – at 40 prosent av guttene ikke kan lese Ole Brumm – bør ikke tas som et faktum.

• Beaumont forsker på indikatorer som dem PISA-testene målet i NUPI-prosjektet Navigator. Klikk her for å lese mer om prosjektet. 

Før jeg forklarer hvorfor, vil jeg bryte kronikkens ufravikelige regel og nyansere dette – så bær over med meg, hvis du har leseferdighetene til det. Norske tenåringers leseferdigheter er nesten helt sikkert blitt dårligere det siste tiåret. Vi har flere typer data som viser dette – nasjonale prøver, PIRLS og en mengde anekdotisk erfaring fra professorer.

Men manglende evne eller vilje til å lese akademiske artikler er ikke det samme som ikke å kunne «lese Ole Brumm». Andre har uttrykt det mindre provoserende, men strukturen er den samme: De forutsetter at Pisa måler leseferdigheter nøyaktig, og at Norges resultater er «katastrofalt dårlige».

Utdanningspolitiske agendaer

En grunn til at denne påstanden ser ut til å klare å gjenskape 2000-tallets Pisa-sjokk, er at den treffer en gyllen sone i politisk retorikk.

Den stemmer overens med en eksisterende fortelling – leseferdighetene blir dårligere, gutter sliter – og er svært nyttig for å fremme ulike utdanningspolitiske agendaer: få mobiler og skjermer ut av skolen, redusere testpress, la lærerne disiplinere (igjen).

Jeg er faktisk enig i disse agendaene, men uansett hvor politisk bekvemt det måtte være å unngå å tenke kritisk om Pisa, bør vi ikke gjøre det. Vi kan fremme dem uten å basere oss på tvilsomme data, og både offentligheten og kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming vil tjene på det.

Man trenger altså ikke doktorgrad for å forstå at Pisa-testene ikke tester det de hevder å teste: en ren og gyldig måling av 15-åringers leseferdigheter. Både sunn fornuft og forskning tilsier at leseferdighet bare er én av flere faktorer som ligger bak Pisa-scorene.

• Les også: Når land får karakter

Den desidert største feilkilden som mangler i den norske Pisa-debatten, er hvordan scorene gjenspeiler viljen til å konsentrere seg gjennom kjedelige, gledesløse og personlig meningsløse totimersprøver.

Elevene får ikke vite resultatet sitt

For å forstå dette må vi forstå at Pisa-testene er fullstendig anonymiserte: Elevene får aldri vite hvordan de gjorde det, langt mindre noen tilbakemelding på resultatet. De teller ingenting for karakterene på skolen, og de er heller ingen øving. Kort sagt er de meningsløse for elevene som tar dem.

I tillegg er leseferdigheten Pisa forsøker å måle, eksplisitt løsrevet fra skolens læreplan og skal i stedet fange opp universelle, globalt relevante ferdigheter på en kulturnøytral måte.

Dette har to konsekvenser for hvor relevante oppgavene er for elevene. For det første må oppgavetekstene passe alle kulturer på én gang, og resultatet er at de sitter klossete i enhver kultur og visker ut den kulturspesifikke relevansen som kunne gjort dem interessante.

For det andre fører forsøkene på å likestille språkvanskeligheten til klønete formuleringer og en ubehagelig leseopplevelse.

Kjedelig og formålsløst

Som følge av Pisas ekstremt kjedelige og fullstendig formålsløse natur spiller lydighet og motivasjon en uforholdsmessig stor rolle for resultatet.

Forskning anslår at 32 prosent av forskjellen i Pisa-score mellom land skyldes motivasjon. Relevant for Norge fant denne studien at landet lå i den øverste fjerdedelen når det gjelder fallet i andelen riktige svar fra de ti første til de ti siste spørsmålene.

I en annen studie fant forskerne at amerikanske elevers resultater bedret seg betraktelig da deltagerne fikk 25 dollar for å delta og mistet 1 dollar for hvert gale svar, mens Shanghai-elever, som fikk det tilsvarende beløpet i RMB, ikke forbedret seg under de samme betingelsene. Til slutt kom Norge på 4. plass i lesing på PIAAC – i praksis den voksne utgaven av Pisa. Dette åpner for to alternative hypoteser: Enten forbedrer nordmenn leseferdighetene sine i voksen alder, eller – mer sannsynlig – er de i voksen alder mer villige til å bruke krefter på en slik test.

Ole Brumm og Tiktok

Men glem forskningen et øyeblikk, og tenk over hvordan det egentlig ville sett ut om man ikke kunne lese Ole Brumm.

Ja, dagens ungdom bruker altfor mye tid på hjernedød dritt på Tiktok, men var de virkelig funksjonelle analfabeter, ville vi sett langt flere tegn på hverdagslige problemer enn vi gjør. Vi ville i hvert fall sett langt flere 16-åringer som strøk på teoriprøven.

Med dette i bakhodet begynner den store forskjellen mellom Norge og Kina (som riktignok topper Pisa) å se litt annerledes ut. Til tross for at Kina bare lar en håndfull av sine rikeste provinser og byer bli testet, kan forskjellen mellom landene i stor grad gjenspeile en underliggende vilje til å bruke sin egen dømmekraft og nekte å ta testene på alvor.

Men den absolutte nedgangen i norske Pisa-score kan ikke logisk forklares av forskjeller i motivasjon mellom land. Her har anti-skjerm- og anti-mobilagendaen fortsatt et poeng.

Selv om jeg tviler på at 40 prosent ikke kunne lese og forstå Ole Brumm om de virkelig ville, er det trolig at Tiktok (og andre algoritmestyrte hjernetyver) tærer på ungdommens evne til vedvarende konsentrasjon.

Dermed opplever tenåringer graden av konsentrasjon som kreves for å komme seg gjennom Pisas slitsomme test som enda mer belastende. Det krever derfor relativt mer motivasjon og innsats å komme seg gjennom en Pisa-test enn tidligere.

Dette er det jeg mistenker at Norges Pisa-nedgang fanger opp – i tillegg til en viss nedgang i faktisk leseforståelse.

Pisa-resultatene er bekymringsfulle

Gitt hvor viktig det er for livet å kunne gjennomføre kjedelige oppgaver man helst vil slippe, bør Pisa-funnene bekymre foreldre og politikere. Men de bør ikke behandles som den rene analfabetismen enkelte kommentatorer har utropt dem til.

For å løse problemet må vi først forstå det riktig, og å lese Pisa for bokstavelig vil hemme like mye som det hjelper.

Til slutt vil jeg dele en drøm som fysiker og fagdidaktiker Svein Sjøberg la ut på Facebook: at politikere skulle bli pålagt å ta Pisa-testen selv, før de fikk fare løs på den:

«Orker politikerne å stå løpet ut, vil de gjøre sitt beste i de mer enn 3 klokketimene denne testen pågår? Eller vil de gå lei, riste på hodet og gi blaffen i denne merkelige testen», spurte han.

Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten 13. september 2026.