Forsker
Andrew E. Yaw Tchie
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Andrew E. Yaw Tchie er seniorforsker i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling. På NUPI arbeider han med stabilisering, fredsoperasjoner, fredsbygging og sikkerhetsassistanse i Afrika sør for Sahara. Han koordinerer også Training for Peace-programmet.
Tchie er gjesteprofessor ved University of Buckingham, gjesteforsker ved Kings College London og forsker i bistilling ved Royal United Services Institute.
Ekspertise
Utdanning
2018 Doktorgrad, Department of Government, University of Essex
2013 Mastergrad, Conflict Resolution and Peace. Department of Government, University of Essex, Colchester
2011 Mastegrad, Politic and Communication, University of London, London
2006 Bachelorgrad, University of Sussex, United Kingdom (Broadcasting Research)
Arbeidserfaring
2020- Seniorforsker og koordinator for Training for Peace-programmet, NUPI
2020- Forsker i bistilling, Afrika, The Royal United Services Institute (RUSI)
2020- Gjesteprofessor Dept. of Humanities Research Institute, University of Buckingham
2020- Seniorforsker for Africa Security og Obasanjo Fellow, The Royal United Services Institute (RUSI)
2018-2020 Redaktør for Armed Conflict Database og forsker, The International Institute for Strategic Studies (IISS)
2018-2020 Gjesteseniorforsker, Centre for Conflict and Health, Kings College London
2017-2018 Konfliktrådgiver, Research and Policy team, Syria Relief
2015-2017 Civil Affairs Officer, United Nation Mission in South Sudan
2015- Forsker i bistilling, University of Essex
2013-2015 Konfliktrådgiver og forsker, United Nations Development Program (Nepal)
2012- Feltforsker, Institute for Democracy and Conflict Resolution, University of Essex (Nepal)
2009-2010 Forsker, Commonwealth Secretariat
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreConverging Global Norms and Institutional Policies with Bottom-Up Approaches to the Protection of Civilians
Deltakelsen til De forente nasjoner (FN) og Den afrikanske union (AU) i beskyttelse av sivile (PoC) viser at deres respektive erfaringer over tid har utviklet seg og bidratt til å styrke normene og prinsippene for sivil beskyttelse. PoC regnes som en sentral indikator på hvor vellykket en FN-operasjon er, og har fått økende betydning i FNs samlede virksomhet. Tilsvarende har AUs freds- og sikkerhetsråd de siste to tiårene i økende grad gitt mandat til og deployert fredsstøtteoperasjoner (PSO-er) for å forebygge og håndtere trusler mot menneskelig sikkerhet og massegrusomheter på det afrikanske kontinentet. Samtidig har fremveksten av såkalte ad hoc-sikkerhetsinitiativer (ASI-er) og mer fleksible sikkerhetsordninger (ESA-er), som kan settes inn raskere i områder preget av uro, gjort det mulig for berørte stater å bruke styrker innenfor og på tvers av egne grenser for raskt å håndtere akutte beskyttelsesbehov. Bruken av ASI-er og ESA-er skiller seg imidlertid fra større FN- og AU-operasjoner, som bygger på tydelige mandater, etablerte retningslinjer og prinsipper utviklet gjennom langvarig erfaring. Artikkelen analyserer hva som kjennetegner og hvordan ASI-er og ESA-er brukes, og stiller spørsmålet om disse nyere operasjonsformene kan gi bedre resultater for beskyttelse av sivile. Den undersøker også hvordan ASI-er og ESA-er kan ta i bruk AUs retningslinjer for PoC for å styrke beskyttelsen i de konkrete kontekstene der de opererer. Avslutningsvis foreslår artikkelen hvordan AUs PoC-policy kan integreres mer systematisk i slike operasjoner.
Consolidating African-led Peacebuilding Efforts
Selv om De forente nasjoner (FN) har det primære ansvaret for å sikre global fred, legger organisasjonen i økende grad vekt på partnerskap med regionale organisasjoner. I praksis innebærer dette ofte at FN først trer inn når en fredsavtale allerede er på plass. Det internasjonale samfunnet forventer samtidig at ledende regionale organisasjoner – som Den afrikanske union (AU) i Afrika – tar en sentral rolle i fredsbyggingen. AU har dermed vokst frem som en nøkkelaktør. Unionen mobiliserer internasjonal støtte til fredsbygging på kontinentet, samtidig som den utvikler og forankrer betydelige, lokalt tilpassede initiativer i statlige institusjoner for å fremme fred og stabilitet. I langvarige, voldelige konflikter blir imidlertid fredsbygging ofte nedprioritert. Stabilisering får forrang, mens beslutningstakere konsentrerer seg om akutte humanitære behov og å hindre ytterligere vold. Resultatet er at fredsbygging i Afrika sjelden skjer på en helhetlig og jevn måte mellom land. Innsatsen samles ofte i hovedsteder og urbane områder, noe som kan få langsiktige konsekvenser: Det kan forsterke spenninger og utilsiktet befeste de ulikhetene som i utgangspunktet bidro til konflikt. Fredsbygging er heller ikke en nøytral prosess. Den kan opprettholde og forsterke eksisterende samfunnsstrukturer, og fremstille demokrati som den eneste drivkraften for endring. Samtidig overses det at fredsbygging også er en arena for politisk maktkamp, forhandlinger og spenninger – og at den både kan gi og frata legitimitet. Denne studien analyserer afrikanskledede fredsbyggingsinitiativer som søker å håndtere konflikters strukturelle motsetninger og grunnleggende årsaker. Den argumenterer for at regionale organisasjoner må revurdere sine tilnærminger til fredsbygging i komplekse stabiliseringskontekster, og tar til orde for en mer fleksibel og tilpasningsdyktig regional strategi som erkjenner de tette sammenhengene mellom stabilisering og fredsbygging.
Managing Climate, Peace and Security Risks in the Borderlands of the Lake Chad Region (CPS-Lake Chad)
Denne rapporten er en vurdering (Rapid Evidence Assessment (REA)) av forskningsprosjektet "Håndtering av klima-, freds- og sikkerhetsutfordringer i grenseområdene til Tsjadsjøen" (CPS-Lake Chad). En ny versjon av denne rapporten ble publisert 8. mai 2026.
Confronting escalating threats: adapting stabilisation for Africa’s 21st century security challenges
Denne artikkelen utforsker forståelsen og implementeringen av stabilisering og klima, fred og sikkerhet (CPS) i Afrika.
Managing climate, peace and security risks in the Lake Chad Region
Denne policy brief-en oppsummerer funn fra en vurdering (en Rapid Evidence Assessment (REA)), av et forskningsprosjekt om klima-, freds- og sikkerhetsrisikoer i regionen rundt Tsjadsjøen (CPS–Lake Chad). Publikasjonen er en del av prosjektet «Managing Climate, Peace and Security Risks in the Borderlands of the Lake Chad Region (CPS–Lake Chad)», som er finansiert av forskningsprogrammet Cross-Border Conflict Evidence, Policy and Trends (XCEPT). Prosjektet samler verdensledende eksperter og lokale forskere for å undersøke konfliktpåvirkede grenseområder, hvordan konflikter henger sammen på tvers av grenser, og hva som driver voldelig og fredelig atferd.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Abyei
Abyei-området, et omstridt territorium mellom Sudan og Sør-Sudan, står overfor en rekke sammenvevde utfordringer. Folk her lever i stor grad av klimautsatte inntektskilder som kveghold, jordbruk og sesongbasert migrasjon. De siste årene har mer flom og lengre tørkeperioder redusert avlingene, rammet husdyrholdet og tvunget familier på flukt. Dette har forsterket både levebrødsutfordringer og sikkerhetsproblemer. Mangelen på grunnleggende tjenester og dårlig infrastruktur, kombinert med svakt styresett, gjør det vanskelig for lokalsamfunn å håndtere krisene og øker behovet for humanitær hjelp. Samtidig har kutt i bistand og økt uro ført til at flere organisasjoner har redusert sin tilstedeværelse. Borgerkrigen i Sudan gjør dessuten at behovene i Abyei vokser ytterligere. At området fortsatt er omstridt mellom de to landene, gjør det vanskelig å planlegge for langsiktig utvikling og for å møte de mange utfordringene som også inkluderer klimarelaterte sikkerhetsrisikoer.
The Gambia Has Decided: A model for intervention, or a missed opportunity?
Recent years have seen increased instances of democratic backsliding across West Africa, particularly through military coups. This Community of West African States (ECOWAS), in collaboration with the African Union (AU), can work proactively together to strengthen democratisation processes. Against this backdrop, this report presents an in-depth case study on The Gambia. In particular, it evaluates the AU- and ECOWAS-led interventions that followed the country’s elections in 2016. In the course of its assessment, the study articulates insights for Africa-led interventions. These draw on an array of tools, including mediation, political missions and military pressure. Another key focus of the report is the changing nature of partnerships between the AU and regional economic communities (RECs) as part of their responses to political crises. This includes examining the extent to which the AU and ECOWAS coordinated efforts to address the constitutional crisis that followed the disputed outcome of the December 2016 polls. The study culminates in a series of key findings. Among these is that the principle of subsidiarity remains ambiguously defined; that coordination between the AU and ECOWAS was uneven and at times duplicative; and that national ownership in The Gambia was insufficiently embedded in the reform process. This suggests that while ECOWAS´ visible and robust intervention was decisive in restoring constitutional order, the AU´s more technical engagement lacked visibility and sustainability. Both actors struggled to align their support in a coherent and mutually reinforcing manner. Over time, this served to reduce how both organisations were able to act as continuous and legitimate actors in the country. These findings offer guidance on how the AU and RECs could partner more effectively to address crises in Africa. Clarifying subsidiarity is a key step. While the term is widely used by the AU and RECs, the key questions of subsidiarity — such as the political dimensions it entails; and how the AU and ECOWAS could jointly address a lack of political will at the member state level — remain unresolved. Other areas of guidance defined in the report include strengthening joint planning and communication; and ensuring that balanced attention is given not only to immediate security concerns, but also longterm governance reform. The study concludes that without deeper institutionalised coordination mechanisms and stronger political will from both continental and national actors, the sustainability of such interventions will remain limited.
The Effectiveness of the SADC Mission in Mozambique (SAMIM)
Rapporten vurderer effektiviteten til SADC Mission in Mozambique (SAMIM), som ble etablert av Southern African Development Community (SADC) i 2021 for å bekjempe ASWJ-opprøret i Cabo Delgado. SAMIM bidro til å svekke opprørernes kapasitet og gjenopprette en viss statlig tilstedeværelse i området. Samtidig slet operasjonen med manglende samsvar mellom mandat og tilgjengelige ressurser, begrenset samarbeid med vertslandet og parallelle operasjoner ledet av Rwanda. Oppdraget nådde aldri flere av sine sentrale mål, blant annet varig territoriell stabilisering, tilstrekkelig luft- og maritim støtte eller langsiktig kapasitetsbygging av mosambikiske styrker. Politiske begrensninger og operative mangler førte til slutt til at styrken ble trukket ut i midten av 2024, til tross for at sikkerhetssituasjonen fortsatt var ustabil.
Climate, peace and security in stabilization contexts in the Sahel
Sahel-regionen står overfor en stadig dypere krise som følge av konflikt, ustabilitet og de stadig mer uttalte virkningene av klimaendringer og miljøforringelse. Tre land i Sahel – Tsjad, Niger og Mali – er blant de sju mest sårbare landene for klimaendringer. Regionen er svært utsatt for tilbakevendende tørkeperioder, forringelse av land og biologisk mangfold, samt uforutsigbare nedbørsmønstre. De sammensatte virkningene av dette har ført til alvorlig forringelse av jordbruk, beiteområder og vannressurser, forverret mat- og vannusikkerhet og drevet mennesker på flukt. Klimarelaterte utfordringer er tett sammenvevd med en kompleks samfunns- og sikkerhetssituasjon og en politisk økonomi preget av konflikter, kriser, voldelig ekstremisme, terrorisme, grenseoverskridende organisert kriminalitet og strid om naturressurser. Klimaendringer og de tilhørende sikkerhetsrisikoene er avgjørende for å forstå den komplekse og flerdimensjonale krisen i Sahel og gir et viktig perspektiv for å analysere de underliggende årsakene til ulike former for usikkerhet. Dette dokumentet oppsummerer hovedpunktene fra Regional Experts Workshop – La Somone, Senegal, mars 2024, og High-level Partnerships Forum – New York, USA, april 2024, som ble arrangert i samarbeid med Lake Chad Basin Commission (LCBC), Liptako-Gourma Authority (LGA), African Union Commission (AUC), Climate Commission for the Sahel Region (CCRS), Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), UNOCA og UNOWAS gjennom Climate Security Mechanism (CSM). Begge samlingene besto av tekniske og høynivåsegmenter og samlet over 250 deltakere gjennom en kombinasjon av fysiske og hybride møter for å utforske hvordan tilnærminger til klima, fred og sikkerhet kan utfylle pågående stabiliseringsinnsatser i Sahel. En oppriktig takk rettes til H.E. Abdou Abarry, Zinurine Abiodu Alghali, Chika Charles Aniekwe, H.E. Hawa Aw, H.E. Issifi Boureima, Blerta Cela, Tendai Kasinganeti, H.E. Mamman Nuhu, Andrew E. Yaw Tchie, Elvis Tangem og deres team for deres bidrag. Kommunikeet og sluttrapporten ble utarbeidet under overordnet ledelse og veiledning av Njoya Tikum, direktør for UNDP Sub-Regional Hub for West Africa and the Sahel, og Catherine Wong, Team Leader for Climate and Security Risk, av Serena Arcone, med bidrag fra Eri Yamasumi, Sierge Ndjekouneyom, Pascal Yaka, Mabaye Dia, Galiné Yanon og med takk til Pierre Bengono, Anab Grand og Lieneh Modalal for støtte gjennom hele prosessen.
Safeguarding the WPS Agenda across Africa amid a Changing Global Order
De siste 25 årene har agendaen for kvinner, fred og sikkerhet (WPS) fått stadig større oppmerksomhet i FNs sikkerhetsråd (UNSC). Rådets arbeid har i hovedsak vært rettet mot beskyttelse av kvinner og jenter – snarere enn forebygging eller reell deltakelse. Samtidig har gjennomføringen av agendaen vært ujevn og inkonsekvent på tvers av mandater. De senere årene har økende geopolitiske spenninger, en fremvekst av autoritær politikk og tiltagende antifeministiske strømninger ytterligere svekket WPS-agendaen. Ofte blir den underordnet innenrikspolitiske hensyn. Denne policy briefen vurderer statusen for WPS-agendaen i en tid preget av avtakende giverfinansiering og skiftende globale prioriteringer. Den løfter frem sentrale resultater oppnådd av lokale kvinnenettverk i Afrika, og drøfter hvordan disse fremskrittene kan bevares og videreutvikles under nye politiske og økonomiske rammevilkår. Notatet argumenterer for at arbeidet med å fremme WPS-agendaen i en stadig mer uforutsigbar politisk orden krever en sammensatt tilnærming som tar høyde for globale konflikter, økende ulikhet og en ny autoritær bølge. Dette innebærer å styrke eksisterende rammeverk, utvide agendaens nedslagsfelt til å omfatte flere problemområder, og sikre at kvinners stemmer får reell innflytelse i beslutninger som gjelder fred og sikkerhet.