Forsker
Julie Wilhelmsen
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Julie Wilhelmsen er Forsker 1 og leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Hun har doktorgrad i statsvitenskap og arbeider med russisk innenriks- og utenrikspolitikk, radikalisering av islam i Eurasia og kritiske sikkerhetsstudier.
De to Tsjetsjenia-krigene etter Sovjetunionens fall og Russlands endrede forhold til Vesten er sentrale temaer i Wilhelmsens forskning. Wilhelmsen var i 2012-2016 medredaktør for tidsskriftet Internasjonal Politikk og er en aktiv deltaker i den offentlige debatten om internasjonal politikk. Hun mottok Skjervheimprisen i 2020 og Klassekampens Neshornpris i 2022 for sitt bidrag til den utenrikspolitiske debatten. Fritt Ords pris 2023 - Fritt Ord ble tildelt Wilhelmsen ‘for å ha vist betydningen av ytringsmot og utøving av akademisk ytringsfrihet i praksis’. I 2014-2015 var Wilhelmsen medlem av regjeringens ekspertgruppe for forsvaret av Norge. Fra 2019 til 2021 var hun en av ekspertene i Cooperative Security Initiative (CSI), som ble initiert for å skape nye ideer og oppmerksomhet rundt sikkerhetssamarbeid og multilateralisme gjennom OSSE.
Ekspertise
Utdanning
2014 PhD i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1999 Statsvitenskap hovedfag, UiO; Hovedoppgave: Konflikt i Den Russiske føderasjon
1996 Mastergrad i Russisk og Post-sovietiske studier, London School of Economics and Political Science
1995 Mellomfag i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1994 Mellomfag i russisk, Universitetet i Oslo
Arbeidserfaring
2025- Leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia
2022- Forsker med professorkompetanse
2022 Leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia (tidligere Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel)
2014-2022 Seniorforsker, NUPI
2003-2014 Forsker ved Avdeling for Russlandsstudier, NUPI
2002-2003 Russlandsforsker og prosjektleder ved Forsvarets forskningsinstitutt
1999-2001 Førstekonsulent i Utlendingsdirektoratet
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreTrump II: A new trajectory in Russia relations for NATO Nordic states
• Den påtroppende Trump-administrasjonen vil erstatte politikken om å bistå Ukraina «så lenge det kreves» med å «gjøre en avtale med Russland». Dette kan innebære en de-eskalering i relasjonen til Russland, så vel som krav om byrdefordeling med Europa. Norge og de nye NATO-naboene Sverige og Finland vil kunne formulere en ny politikk tilpasset den andre perioden til Donald Trump. • Tilnærmingen til Russland i nord kan justeres i tråd med norske tradisjoner om avskrekking og beroligelse. En slik tilnærming vil skille seg fra dagens britiske, polske og baltiske linje , men kan representere en fruktbar modell for NATO-medlemskap for de nordiske statene. • Til tross for en betydelig nedgang i militær spenning i nord siden 2022, bør ikke risikoen for et fremtidig sikkerhetsdilemma mellom Russland og NATO. Forutsatt at Russland er en status quo-makt i nord, bør NATO ha en klar og forutsigbar holdning i nord som kombinerer avskrekking og beroligelse. • Russland bør ikke behandles som en monolittisk enhet; det finnes moderate aktører som ønsker å styrke diplomatiet med nordiske NATO-naboer. En pragmatisk styrking av direkte kontakt mellom Russland og de nordiske NATO-statene kan utgjøre en kjerne for å stabilisere sikkerhetsforholdene i nord, og fungere som et konstruktivt innspill til den nye Trump-administrasjonen når den forsøker å åpne forhandlinger i Ukraina.
Differentiating Hybrid Threats against the High North and Baltic Sea regions
Russlands fysiske og digitale gråsonetrusler og -angrep er en stor bekymring for nabolandene. Denne policybriefen ser nærmere på hvordan slike hybride trusler påvirker land i Nordområdene og Østersjø-regionen, og vurderer utfordringene knyttet til respons og mottiltak. NATOs politikk er at hvert medlemsland selv har ansvar for å bygge motstandskraft og håndtere hybride trusler. For å unngå misforståelser eller passivitet, må disse truslene vurderes og håndteres separat, i stedet for å behandles som én samlet utfordring. Denne briefen er en del av prosjektet ‘Norway as an in-between for Russia: Ambivalent space, hybrid measures’ som er finansiert av Forsvarsdepartementet.
Vil et mer ydmykt Nato være et sterkere Nato?
Natos fortelling om seg selv har forandret seg. Men denne fortellingen får neppe mye støtte andre steder i verden, skriver forfatterene av denne kronikken i Aftenposten. Nato fyller 75 år og omtaler seg selv som «verdens mest vellykkede militærallianse». Som alle andre levedyktige internasjonale aktører må Nato kunne se seg selv i speilet, reflektere kritisk over egne handlinger for fortsatt å ha legitimitet i egen befolkning og i verden der utenfor, og om nødvendig justere kursen. Denne kronikken, som er basert på en lengre analyse i tidsskriftet Contemporary Security Policy, er et forsøk på å bidra til denne refleksjonen.
Russlandskonferansen 2024: Russland i krigstid – svak eller sterk?
Bli med oss den 22. oktober for den årlige Russlandskonferansen!
Reimagining NATO after Crimea: Defender of the rule-based order and truth?
Russlands annektering av Krim, og krigen mot Ukraina har ført til omveltninger i NATOs diskurs og praksis. Denne artikkelen tar et skritt tilbake fra sikkerhetsdebatten, og hevder at selve prosessen med å svare på russisk aggresjon har ført til et nytt syn på NATOs identitet. NATO har en tendens til å presentere endring som kontinuitet. Denne artikkelen analyserer hvordan en trio av nye og ambisiøse selvrepresentasjoner har blitt fremtredende i NATOs diskurs etter annekteringen av Krim. NATO ser på seg selv som forsvarer av den internasjonale regelbaserte orden, og leverandør av sannhet og fakta midt i en verden av desinformasjon. Samtidig driver NATO en politisk agenda for motstand som utvider alliansens autoritet til nye innenlandske domener. Ved å problematisere disse endringene, advarer artikkelen om at NATOs nye narrativ ignorerer sin egen rolle i problemene den søker å løse, og dermed risikerer å undergrave NATOs innsats for å samle global støtte til Ukraina.
Sør-Kaukasus etter 2022: Innenriks utviklinger og geopolitiske utfordringer
Armenia ser nå ut til å vende seg bort fra Russland, og mot EU og USA. På den andre siden ser Georgia ut til å bevege seg nærmere land som Kina, Tyrkia og Iran. Hvordan omformer skiftene i Sør-Kaukasus regionens fremtid?