Forsker
Paul Beaumont
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Paul Beaumont har en doktorgrad i internasjonale relasjoner/International Environmental Studies and Development fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) fra 2020. Han er forsker 1 ved NUPI, og jobber i Forskningsgruppen global orden og diplomati. Paul leder prosjektet “Navigating the Era of Indicators”, som finansieres av Det europeiske forskningsrådets (ERC) Starting Grant. Prosjektet utforsker politikken rundt kvantifiseringen av utdanning, klima, helse og i global styring.
Pauls forskningsinteresser handler blant annet om IR-teori, hvordan internasjonale institusjoner fungerer – og ikke, tvilsomme landprestasjonsindikatorer (CPI-ER), global miljøpolitikk, atomvåpen, hierarkier i verdenspolitikken og pluralistiske forskningsmetoder.
Han har publisert to bøker: "Performing Nuclear Weapons: How Britain Made its Bomb Make Sense" (Palgrave 2021) og “The Grammar of Status Competition: International Hierarchies and Domestic Politics” (Oxford University Press, 2024). Forskningen hans har også blitt publisert i en rekke ledende tidsskrifter, blant annet European Journal of International Relations, Review of International Studies, Contemporary Security Policy, New Political Economy, Third World Quarterly og International Studies Review. Paul er også medforfatter på to bøker, Governing Nature and the Making of World Order og The Politics of Public–Private Partnerships and International Development, og i et spesialnummer om "Status Symbols in World Politics".
Paul er en ivrig bidragsyter til den offentlige debatten, og har publisert flere artikler i Klassekampen, Aftenposten og andre norske riksaviser. Med en forpliktelse til å fremme pluralistisk, stringent og teoretisk fundert forskning innen internasjonale relasjoner (IR) og tilgrensende fagfelt, innehar Paul for tiden rollen som redaktør for Nordens ledende tidsskrift innen IR, Cooperation and Conflict, og han er med på å lede Knowledge in IR (KnowIR)-avdelingen hos European International Studies Association.
Ekspertise
Utdanning
2020 Doktorgrad, International Relations/International Development and Environment Studies (NMBU)
2014 Mastergrad, International Relations (NMBU)
2006 Bachelor, Economic History. The London School of Economics (LSE)
Arbeidserfaring
2026- Forsker 1, NUPI
2020-2026 Seniorforsker, NUPI
2019 Gjesteforsker, The Department of Politics and International Studies, Cambridge University
2015-2020 Doktorgradsstipendiat, NMBU
2015 Juniorforsker, NUPI
2013-2015 Rådgiver for akademisk skriving, NMBU
2006-2012 Engelsklærer - Praha, Tokyo, Buenos Aires, London, Gliwice
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreWhose Revisionism, Which International Order? Social Structure and Its Discontents
Mens skillet mellom status quo og revisjonistiske stater er godt etablert i internasjonale relasjoner, har forskere først i nyere tid begynt å foredle selve konseptet revisjonisme, og understreket at revisjonisme kommer i forskjellige former. En rekke typologier er introdusert for å fange opp dette mangfoldet. I denne artikkelen kritiserer vi disse typologiene, fremhever hvor mange av disse verkene fjerner den regelstyrte og kontekstuelle naturen til det som teller som revisjonisme. Ved å bygge på en forståelse av internasjonale ordener som sosiale strukturer, hevder vi at den revisjonistiske karakteren til statlig oppførsel bare kan bestemmes med referanse til forestillingen om de legitime mål og midler som er gjeldende i en bestemt internasjonal orden. Dette får oss til å skille mellom tre typer revisjonisme: konkurranserevisjonisme som er grenseoverskridende for det legitime midler; kreativ revisjonisme som går på tvers av de legitime målene; og revolusjonær revisjonisme som er overskridende legitime mål og midler. Vi understreker videre at det å fastslå den revisjonistiske karakteren av statlig oppførsel alltid innebærer tolkning og vurdering. Bekymringen for analytisk presisjon formidlet av utviklingen av forskjellige typologier av revisjonisme må derfor følges av en like bevisst bekymring for revisjonismens politikk – både i teori og praksis.
Space, nature and hierarchy: the ecosystemic politics of the Caspian Sea
Antropocen, menneskets tidsalder, har ført til skjerpet innsats for forvaltningen av verdens økosystemer. Disse økosystemene forholder seg ikke til landegrenser, og hundrevis av økosystemer krysser mer enn tre land og krever dermed komplekst internasjonalt samarbeid. Denne artikkelen undersøker de politiske og sosiale konsekvensene av den økende, men lite studerte, utviklingen mot grenseoverskridende økosystemsamarbeid. Ved å koble hierarkistudier i internasjonale relasjoner (IR) og politisk geografi, viser artikkelen hvordan diskursen rundt økosystemer kan binde sammen uvanlige samarbeidspartnere i områder som ellers er politisk krevende. Forfatterne hevder at «økosystemets politikk» kan skape brede hierarkier som går på tvers av både westfalske, postkoloniale og ulikhetsprinsipper som har hittil vært gjenstand for den ‘nye’ hierarkiforskningen i IR. Forfatterne illustrerer argumentasjonen ved å analysere hvordan miljøsamarbeidet rundt Det kaspiske hav har skapt et bredt hierarki som definerer og markerer regionens grenser, er blitt symbolsk for kaspisk naboskap og brukt som mal for fremtidig samarbeid i regionen. Dersom økosystemets politikk kan skape ny forståelse av rom i et ellers omstridt område som Det kaspiske hav, burde ytterligere forskning undersøke de hierarkiske konsekvensene også andre steder.
Coping with Complexity: Toward Epistemological Pluralism in Climate–Conflict Scholarship
Dei siste tjue åra har klimatryggleik blitt stadig viktigare på den politiske dagsordenen i internasjonale forum. Trass omfattande forsking er det likevel uvisse om koplingane mellom klimaendringar og konflikt. Denne artikkelen argumenterer for at uvisse rundt koplinga mellom klima og konflikt bør forståast som karakteristisk for komplekse sosio-økologiske system, heller enn eit problem som kan løysast til fulle. Heller enn å streve etter å eliminere uvisse, foreslår forfattarane at forskarar må lære seg å takle dette. Derfor fremjar artikkelen eit sett av prinsipp som kan guide akademisk praktisk når ein utforskar eit komplekst fenomen: å anerkjenne epistemologisk uvisse, å omfamne epistemologisk mangfald, og dessutan praktisere audmjukskap og dialog på tvers av forskjellar. Forskarane kallar dette etoset epistemologisk pluralisme. Artikkelen konkluderer med fem praktiske tilrådingar for korleis akademikarar kan bidra til å realisere epistemologisk pluralisme i praksis.
Norges oljedilemma etter Glasgow: Et umoralsk argument for et raskt grønt skifte
Etter å ha gått seirende ut av «klimavalget 2021», står den rødgrønne regjeringen overfor oppgaven med å sikre Norges grønne omstilling. I den offentlige debatten står gjerne argumenter om global solidaritet og miljøhensyn fremst i begrunnelsene for nødvendigheten av en grønn omstilling, mens motstandere av et raskt skifte fokuserer på de negative økonomiske konsekvensene de mener et raskt skifte vil få for Norge. Denne artikkelen søker å nyansere dette bildet, og argumenterer for et bredere kost-nytte-perspektiv som også tar høyde for diplomatiske kostnader ved å fortsette med oljeleting, samt de økonomiske konsekvensene av en treg omstilling. Selv om man holder konsekvensene av klimaendringene helt utenfor vurderingen, argumenterer vi for at usikkerheten rundt fremtidig oljepris og omdømmerisikoen Norge løper ved å fortsette å basere økonomien på ikke-fornybare energikilder, burde være gode argumenter for å revurdere Norges oljepolitikk.
Teoriseminar: Lea Ypi on Solidarity, immigration and social class
Bli med oss digitalt 19. mai når Lea Ypi skal snakke om klassebasert solidaritet.
Matt McDonald, Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security (Cambridge: Cambridge University Press, 2021)
Dette er en bokanmeldelse av Matt McDonalds bok titulert "Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security". (Matt McDonald, Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security (Cambridge: Cambridge University Press, 2021), 240 pp., US$ 99, ISBN: 978-1-3165-1961-5 (Hardcover))
Redd kulturlivet – planlegg en post-koronafest!
En debatt er på gang om hvordan norsk kulturliv skal reddes fra koronaen. Regjeringens redningspakke anses som helt utilstrekkelig. Derfor dreier diskusjonen seg om hvor mye som trengs, og hvem som skal få det. Det er forståelig, men debattens nedslående vilkår har gjort alle blinde for en enestående mulighet. Nå, når vi vet at vaksinen kommer, er det tid for å tenke større, mer kollektivt og langsiktig. Hvorfor ikke sette disse arbeidsløse kulturarbeiderne til å gjøre noe de er gode til: å arrangere en fest! Ikke bare en hvilken som helst fest, men en månedslang, statlig finansiert, landsdekkende serie av festivitas for å feire at koronaen er over. Akkurat som en slutten-på-verden-fest som tvert imot feirer at verden ikke er slutt. Den kunne spres utover offentlige steder akkurat som Edinburgh-festivalen, bare mindre eksklusiv, og være like stor som Olympiaden, men med mindre bruk av treningstøy. Om det virker sprøtt, så hør på meg. For det første besitter Norge en mengde latent fest-talent som består av uforskyldt arbeidsløse. Det betyr i praksis at Nav for tiden betaler profesjonelle eventorganisatorer for ikke å organisere events. Og staten betaler 60–80 prosent av inntektene til musikere, teknikere, skuespillere, teateransatte og mange flere som kunne bidra. Dermed kan vi anse dette hva-det-nå-er bidraget som regjeringen betaler dem nå, som en grunnsubsidie og bare toppe den, slik at de i stedet kan sette i gang en kjempefest. Ikke bare ville det være finansielt fornuftig. En post-koronafest ville også gi disse menneskene en mening og gi landet noe å se frem til midt i et år av depresjon og usikkerhet. Norge er faktisk helt uvanlig godt trent for akkurat en slik anledning – flere generasjoner av russ ville helt sikkert kaste seg over anledningen til å bli med på en buss igjen. Fra fotball til opera Nøkkelen til en vellykket post-koronafest er å inkludere. - For det første bør den finne sted i juli når skolene har ferie. - For det andre må festen spres ut over kommunene. - For det tredje må den innebære en bredest mulig definisjon av kultur, fra fotball til opera, fra komedie til skateboarding, fra kino til dukketeater. - For det fjerde må alle arrangementene være gratis å bruke, akkurat som helsevesenet. Kort sagt bør det være noe for alle som alle bør kunne ha råd til. Til syvende og sist vil arrangementet betale seg selv. Norge trenger uansett en stimulus for å kickstarte økonomien. En kjempefest vil være som en slags New Deal, bare med kultur i stedet for infrastruktur. For på samme måte som med infrastruktur vil det å investere i kultur produsere det økonomene kaller en multiplikatoreffekt, der penger som settes inn i økonomien, fostrer vekst langt utover den opprinnelige innsatsen. Og videre – om festen gjøres til en global event, vil den generere turistinntekter. Nordmenn kunne til og med bli overtalt til å ta ferien hjemme i stedet for i Syden. Foruten å bidra til å redde kulturen ville festen virke lutrende på borgerne. Den ville gitt et høyst tiltrengt frislipp etter en mørk periode. La oss være enige om at vi trenger en kjempefest etter å ha tilbrakt det siste året innendørs, fulgt reglene og avlyst julen.
Nye våpen, gamle vrangforestillinger: Hvordan forstå Boris Johnsons atomvåpen-politikk
Hvis du ønsker å finne mening i Storbritannias atomvåpenpolitikk, er du nødt til å vende blikket innover, ikke utover. På samme måte som fartsstriper behager kun eieren av teppet, er det enklere å forstå Storbritannias nye atomvåpenpolitikk som en symbolsk gest rettet primært mot eget publikum på hjemmebane. Her er det viktig å forstå den politiske påvirkningen de etablerte begrensningene på opprustning har hatt på britisk atomvåpenpolitikk.