Forsker
Paul Beaumont
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Paul Beaumont har en doktorgrad i internasjonale relasjoner/International Environmental Studies and Development fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han er seniorforsker ved NUPI, og jobber i forskningsgruppen Global orden og diplomati. Paul forsker for tiden på offentlig-private utviklingssamarbeid som en del av DEVINT-prosjektet, og transnasjonal økosystempolitikk med LORAX-prosjektet.
Pauls forskningsinteresser handler blant annet om IR-teori, hvordan internasjonale institusjoner fungerer – og ikke, global miljøpolitikk, atomvåpen, hierarkier i verdenspolitikken og fortolkende forskningsmetoder.
Han har publisert en monografi utgitt i bokserien Palgrave Studies in International Relations, med tittelen «Performing Nuclear Weapons: How Britain Made its Bomb Make Sense», og har publisert artikler i flere ledende IR-tidsskrifter, blant andre European Journal of International Relations, Third World Quarterly og International Studies Review. Paul er en ivrig bidragsyter til den offentlige debatten, og har publisert flere artikler i Klassekampen, Aftenposten og andre norske riksaviser. Han er med i redaktørkollegiet for tidsskriftet New Perspectives Journal of International Relations, og er fast gjesteforeleser i IR-teori ved NMBU.
Paul er redaktør i tidsskriftet Cooperation and Conflict, 2023-2027.
Ekspertise
Utdanning
2020 Doktorgrad, International Relations/International Development and Environment Studies (NMBU)
2014 Mastergrad, International Relations (NMBU)
2006 Bachelor, Economic History. The London School of Economics (LSE)
Arbeidserfaring
2020- Seniorforsker, NUPI
2019 Gjesteforsker, The Department of Politics and International Studies, Cambridge University
2015-2020 Doktorgradsstipendiat, NMBU
2015 Juniorforsker, NUPI
2013-2015 Rådgiver for akademisk skriving, NMBU
2006-2012 Engelsklærer - Praha, Tokyo, Buenos Aires, London, Gliwice
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Teoriseminar: Lea Ypi on Solidarity, immigration and social class
Bli med oss digitalt 19. mai når Lea Ypi skal snakke om klassebasert solidaritet.
Matt McDonald, Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security (Cambridge: Cambridge University Press, 2021)
Dette er en bokanmeldelse av Matt McDonalds bok titulert "Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security". (Matt McDonald, Ecological Security: Climate Change and the Construction of Security (Cambridge: Cambridge University Press, 2021), 240 pp., US$ 99, ISBN: 978-1-3165-1961-5 (Hardcover))
Redd kulturlivet – planlegg en post-koronafest!
En debatt er på gang om hvordan norsk kulturliv skal reddes fra koronaen. Regjeringens redningspakke anses som helt utilstrekkelig. Derfor dreier diskusjonen seg om hvor mye som trengs, og hvem som skal få det. Det er forståelig, men debattens nedslående vilkår har gjort alle blinde for en enestående mulighet. Nå, når vi vet at vaksinen kommer, er det tid for å tenke større, mer kollektivt og langsiktig. Hvorfor ikke sette disse arbeidsløse kulturarbeiderne til å gjøre noe de er gode til: å arrangere en fest! Ikke bare en hvilken som helst fest, men en månedslang, statlig finansiert, landsdekkende serie av festivitas for å feire at koronaen er over. Akkurat som en slutten-på-verden-fest som tvert imot feirer at verden ikke er slutt. Den kunne spres utover offentlige steder akkurat som Edinburgh-festivalen, bare mindre eksklusiv, og være like stor som Olympiaden, men med mindre bruk av treningstøy. Om det virker sprøtt, så hør på meg. For det første besitter Norge en mengde latent fest-talent som består av uforskyldt arbeidsløse. Det betyr i praksis at Nav for tiden betaler profesjonelle eventorganisatorer for ikke å organisere events. Og staten betaler 60–80 prosent av inntektene til musikere, teknikere, skuespillere, teateransatte og mange flere som kunne bidra. Dermed kan vi anse dette hva-det-nå-er bidraget som regjeringen betaler dem nå, som en grunnsubsidie og bare toppe den, slik at de i stedet kan sette i gang en kjempefest. Ikke bare ville det være finansielt fornuftig. En post-koronafest ville også gi disse menneskene en mening og gi landet noe å se frem til midt i et år av depresjon og usikkerhet. Norge er faktisk helt uvanlig godt trent for akkurat en slik anledning – flere generasjoner av russ ville helt sikkert kaste seg over anledningen til å bli med på en buss igjen. Fra fotball til opera Nøkkelen til en vellykket post-koronafest er å inkludere. - For det første bør den finne sted i juli når skolene har ferie. - For det andre må festen spres ut over kommunene. - For det tredje må den innebære en bredest mulig definisjon av kultur, fra fotball til opera, fra komedie til skateboarding, fra kino til dukketeater. - For det fjerde må alle arrangementene være gratis å bruke, akkurat som helsevesenet. Kort sagt bør det være noe for alle som alle bør kunne ha råd til. Til syvende og sist vil arrangementet betale seg selv. Norge trenger uansett en stimulus for å kickstarte økonomien. En kjempefest vil være som en slags New Deal, bare med kultur i stedet for infrastruktur. For på samme måte som med infrastruktur vil det å investere i kultur produsere det økonomene kaller en multiplikatoreffekt, der penger som settes inn i økonomien, fostrer vekst langt utover den opprinnelige innsatsen. Og videre – om festen gjøres til en global event, vil den generere turistinntekter. Nordmenn kunne til og med bli overtalt til å ta ferien hjemme i stedet for i Syden. Foruten å bidra til å redde kulturen ville festen virke lutrende på borgerne. Den ville gitt et høyst tiltrengt frislipp etter en mørk periode. La oss være enige om at vi trenger en kjempefest etter å ha tilbrakt det siste året innendørs, fulgt reglene og avlyst julen.
Nye våpen, gamle vrangforestillinger: Hvordan forstå Boris Johnsons atomvåpen-politikk
Hvis du ønsker å finne mening i Storbritannias atomvåpenpolitikk, er du nødt til å vende blikket innover, ikke utover. På samme måte som fartsstriper behager kun eieren av teppet, er det enklere å forstå Storbritannias nye atomvåpenpolitikk som en symbolsk gest rettet primært mot eget publikum på hjemmebane. Her er det viktig å forstå den politiske påvirkningen de etablerte begrensningene på opprustning har hatt på britisk atomvåpenpolitikk.
Grading greatness: evaluating the status performance of the BRICS
En imponerende portefølje av case-studie forskning har nå vist hvordan og gjennom hvilke midler BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) har siktet mot høyere sosial status. Dette forskningsfeltet mangler imidlertid systematiske midler for å vurdere denne statussøkingen. Denne artikkelen fyller dette tomrommet ved å tilby et rammeverk av varierte metoder som gjør det mulig for forskere å komme nærmere innpå og sammenligne individuelle staters relative statusprestasjon. Ved å bruke diplomatisk representasjon som en proxy for statusanerkjennelse og sammenligne den med et lands statusressurser (rikdom), indikerer rammeverket i hvilken grad landet har generert anerkjennelse fra det internasjonale samfunnet. Funnene fremhever en betydelig variasjon i typen og varigheten av forskjellene mellom statusressurs og anerkjennelse, og antyder at i stedet for å behandle disse som anomalier som venter på korrigering, kan og bør de utredes gjennom case-studieanalyser.
Three EISA Conference Paper Presentations
Presentasjon av 3 verk: 1. Symmetry over Strategy: How Status Suckered the Superpowers at SALT; 2. Status Symbols in World Politics (Medforfattet med Pål Røren) 3. The Curse of Reflexivity: A Genealogy of ‘Turn-Talk’ in IR (and Beyond) Deltatt i 3 paneler: 1. Expertise and Politics of Space and Time 2. The (Dis)functions of Status Symbols in World Politics 3. War and Status Symbols
Hvem har tid til å delta?
I forrige uke satte Cecilie Hellestveit fra Folkerettsinstituttet på klumsete vis i gang en ny debatt om internasjonaliseringen av norske universiteter. Kort oppsummert argumenterte hun for at det norske offentlige ordskiftet svekkes av at utenlandske forskere fyller de akademiske stillingene i landet og verken ønsker eller evner å bidra til samfunnsdebatten. I stedet for å starte en diskusjon ble debatten avsporet av rektoren ved NMBU, Curt Rice, som enda mer klumsete svarte med å kreve at Hellestveit burde beklage, og at journalister burde slutte å sitere henne. Ikke overraskende har dette ført til høylytte forsvar for ytringsfriheten. Som utenlandsk akademiker har jeg forståelse for Rices følelsesmessige reaksjon, men Hellestveits argument bør heller utfordres enn å sensureres.
Hvis ikke Norge går i bresjen for en grønn omstilling, hvem da?
Jo fortere Norge setter i gang med en ansvarlig, men hurtig avslutning på oljeeventyret, jo større vil de politiske, diplomatiske og kommersielle gevinstene være.
The Rankings Game: A Relational Approach to Country Performance Indicators
Ettersom antallet internasjonale rangeringer har økt drastisk siden 1990-tallet, har en mengde forskning vokst frem for å undersøke og forstå dem. Målet med denne artikkelen er å bidra med en oversikt over dette arbeidet og kartlegge produktive retninger for framtidig forskning. Kort sagt, tidligere forskning har vært overraskende tause om sammenhengene mellom flere aktører og deres økonomiske dimensjoner som kjernen i CPI-aktiviteter. For å vektlegge viktige sosioøkonomiske relasjoner, utvikler vi en relasjonell heuristikk basert på en sportsanalogi: de involverte aktørene i opprettelsen og vedlikeholdet av CPI-er kan produktivt tilnærmes som et kompleks av spillere, dommere, trenere og publikum. En slik analogi hjelper oss bedre å forstå hvordan CPI-er oppstår og er opprettholt, selv når de støtter seg på tvilsomme data og effektene deres er perverse. Vi bruker nasjonmerkerangeringer - oversett i internasjonal relasjonsforskning - som empirisk illustrering.
Performing Nuclear Weapons: How Britain Made Trident Make Sense
Denne boken undersøker Storbritannias atomvåpenpolitikk ved å foreta en diskursanalyse av Storbritannias atomvåpenpolitikk mellom 1980 og 2010. Boken setter seg fore å utfordre antakelsen om at sikkerhet er den fremste årsaken til at stater vedlikeholder atomvåpen gjennom å sette nytt fokus på prosessene hvor regjeringene produserer og opprettholder statsspesifikke diskurser som dermed muliggjør en kontinuerlig besittelse av atomvåpen.