Verden er i rask teknologisk utvikling der kunstig intelligens, autonome systemer og digital infrastruktur blir stadig viktigere. Dette gjelder også forsvarssektoren. At teknologi og sikkerhets- og forsvarspolitisk er tett sammenvevet er ikke noe nytt. Men det er mange ulike oppfatninger av hva denne sammenkoplingen er, hvordan den fungerer og hvilke konsekvenser dette har. Faglitteraturen er i stor grad preget av en ahistorisk og deterministisk tilnærming til teknologi.
For å bedre forstå hvordan sikkerhets- og forsvarspolitisk tenkning, praksis og teknologi henger sammen, er det nødvendig å ha et mer helhetlig perspektiv på teknologiens rolle i global sikkerhetspolitikk. Dette prosjektet vil derfor ta i bruk ulike teoretiske vinklinger for å forstå teknologiens utvikling samt konsekvenser og spesifikke implikasjoner for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Prosjektet vil også trekke på en rekke empiriske analyser av hvordan dette har manifestert seg i forsvarstekning og praksis i Norge og internasjonalt. Vi vil analysere historiske så vel som samtidige empiriske eksempler på teknologisk og forsvarspolitisk utvikling, for å belyse dette.
Spørsmål som vil belyses er blant annet: Hva har teknologisk utvikling betydd for ideen om og opprettholdelsen av en internasjonal orden historisk sett, og hva vil ny teknologi ha å si for dette fremover? Hvordan vil teknologiske nyvinninger påvirke strategisk forsvarsplanlegging og styrkesammensetning, og også bidra til å endre hvordan politikere og andre beslutningstakere både ser på og konseptualiserer bruken av voldsmakt? Hvordan vil et nytt krigføringsregime basert på autonome systemer kunne forandre grunnleggende teoretiske fundament og militære strategier rundt forholdet mellom defensive og offensive strategier (som dialog, avskrekking, tvang)? Hva betyr teknologisk utvikling for skillet mellom sivil og militær sektor og hvordan vil dette eventuelt påvirke forholdet mellom krig, krise, konflikt og fred?