Publikasjoner
The IDP situation in Borno State, Nigeria – returning to uncertainty?
Nigeria står overfor en langvarig krise med internt fordrevne (IDPer) forårsaket av jihadistiske opprør, bandittvirksomhet og naturkatastrofer. Denne krisen er særlig synlig nordøst i landet, hvor over 2 millioner mennesker i mer enn 12 år har blitt tvunget til å flytte inn til, ut av, og mellom leire for internt fordrevne og uformelle bosetninger. Noen har forsøkt å reise hjem eller bosette seg i et annet lokalsamfunn, for så å måtte flytte igjen. Disse menneskene har begrenset tilgang til viktige tjenester som helse og utdanning, og mangler matsikkerhet og tilstrekkelig husly. I tillegg betyr den unge alderen til de internt fordrevne at mange av dem har få, om noen, minner fra livet før de forlot hjemmene sine. Delstaten Borno er en av de mest berørte i Nigeria. Her bor det fortsatt rundt 900 000 mennesker i ca. 65 formelle og 158 uformelle leire. I 2021 begynte statsguvernøren i Borno, Babagana Umara Zulum, prosessen med å stenge leirene og returnere internt fordrevne til sine hjem. Mens mer enn 100 000 mennesker allerede har flyttet ut av leirene, er det fortsatt usikkert hva flertallet av de internt fordrevne vil gjøre når leirene er stengt. Denne rapporten presenterer en framsynsstudie som, kombinert med analyse av tidligere studier, trekker på etnografiske data og feltobservasjoner samlet inn blant internt fordrevne populasjoner rundt Maiduguri i oktober 2024. Analysemetoden som har blitt brukt er avhengig av tre faktorer: 1) historiens tyngde, 2) motsetningene i dagens situasjon, og 3) hvordan fremtiden kan se ut. Selv om denne metoden ikke tilbyr statistisk representativitet, gir den indikative scenarier som omfatter kjente (om enn usikre) risikoer og sannsynlige fremtider. Disse scenariene er ikke bare verdifulle for politikkplanlegging, men utgjør viktige pilotdata for større, mer systematiske studier fremover.
EU-Norway Green Alliance between vision and reality: Exploring the potential and barriers in the critical minerals and battery sectors
Norge, en viktig leverandør av hydrokarboner og ren energi, kan spille en sentral rolle i EUs grønne omstilling ved å produsere kritiske råmaterialer og batterier. Imidlertid er det politiske og regulatoriske hindringer som må håndteres før dette potensialet kan realiseres. Norges etterfølgelse av EUs grønne vekststrategi (Green Deal) og forpliktelser til andre bærekraftsinitiativer gjør i utgangspunktet dette lettere, men utfordringer gjenstår. EUs regulatoriske landskap, inkludert den grønne vekststrategien, forordningen om kritiske materialer (Critical Raw Materials Act) og batteriforordningen (Battery Regulation), har som mål å skape en bærekraftig og konkurransedyktig batteriindustri. Norges politikk, slik som det grønne industriløftet (Green Industrial Initiative) og regjeringens mineralstrategi (Mineral Strategy) samsvarer med disse målene og fokuserer på effektive prosesser, sirkulær økonomi og bærekraftig industrivekst. Denne rapporten presenterer casestudier av tre betydelige gruveprosjekter i Norge: Nussir (kobber), Nordic Mining (rutil og granat) og Skaland Graphite. Alle tre prosjektene belyser kompleksiteten ved innenlandsk gruvedrift, inkludert regulatoriske utfordringer, miljøhensyn og motstand fra lokalsamfunn og urfolksgrupper. Casestudiene understreker behovet for balanserte tilnærminger som tar hensyn til både økonomisk utbytte og miljøvern. Forskningen som blir presentert i denne rapporten, samt første utkast, ble utført mens Skaiå Larsen, Larsen og Godal var masterstudenter på UiO. All senere forskning, skriving og redigering, så vel som endelig formulering av policy-råd, er utført av Szulecki.
Status symbols in world politics
A large body of scholarship in International Relations (IRs) has shown that numerous actors in world politics are avid observers, and sometimes obsessive seekers of social status. However, the literature has remained oddly quiet about the status symbols acquired and used to further that goal. To redress this lacuna, this special issue brings together several of IR’s leading status scholars to investigate the emergence, decline, ambiguity, functionality, and utility of status symbols in world politics. This introduction lays out the analytical and ethical warrant for studying status symbols. We formulate an interpretive framework for historicizing status symbols and exploring their temporal and spatial trajectories within international society. Specifically, this introduction develops four analytical lenses for illuminating status symbols. In short, how status symbols temporally rise to prominence and eventually whiter, how and whether they function and thus how they are received, whether their inherent multivocality enable them to cut across multiple groups of world politics, and how and to what extent status symbols can be consciously manipulated into a force for good.
A warmer Arctic in colder geopolitical climate: What role for the private sector?
• Store fysiske og geopolitiske endringer påvirker stater, urfolk og ulike aktører i Arktis. • Aktører i privat sektor påvirkes også av klimaendringer, geopolitisk utvikling og økonomiske trender i Arktis. Likevel forsømmes ofte påvirkningskraften og potensialet for styring privat sektor kan ha for å sikre trygghet og stabilitet i regionen. • Denne policy brief-en fremhever nøkkelaktører i regionen og gir anbefalinger om hvordan privat sektor kan bidra til trygghet og stabilitet i Arktis.
A Postliberal Global Order? Challenge(r)s to the Liberal West
I en ny rapport ser NUPIs seniorforsker Minda Holm nærmere på hvilken verdensorden som egentlig er under press. Hva er problemet med å snakke med å snakke om en post-1945 «Liberal internasjonal orden» eller «Regelbasert orden»? Hva er det aktører som Russland og Kina har til felles med det populistiske radikale høyre i synet på global politikk? Og hva betyr Donald Trumps andre presidentperiode for det liberale Vesten?
Conclusion: Writing for Reflexivity and Breaking Writing Rules
Denne teksten inngår i et tverrfaglig arbeid som søker å politisere akademisk skriving. Utgangspunktet for dette forumet er at normene for «god akademisk skriving» former hvilken kunnskap som kan produseres, og dermed hvilke mål akademisk skriving kan oppnå. Selv om forumet særlig retter kritikk mot hegemoniet til anglo-amerikanske normer, gjelder argumentet enhver sammenheng der ett sett normer monopoliserer forståelsen av hva «god skriving» innebærer. Forumet er derfor en oppfordring til skrivenorm-pluralisme, men det strekker seg også langt utover dette. I stedet for bare å fremme en fri utfoldelse av ulike skrivestiler, forsøker forumet å utvikle systematiske strategier som hjelper lesere på deres refleksive reise – det forumet kaller «skriving for refleksivitet». Det finnes mange veiledninger om hvordan forskere kan utvikle sin egen refleksivitet, men langt færre som undersøker hvordan våre skrivepraksiser kan oppmuntre eller hemme refleksivitet hos leseren. I lys av forumets innsats diskuterer denne konklusjonen hvordan bidragsyterne utfordrer og bryter med etablerte normer, og hvilke konsekvenser dette har for å skape refleksivitet hos leseren. Dernest identifiserer den en strategi for refleksiv skriving som ligger implisitt i forumets arbeid: å kultivere ydmykhet i forfatterens stemme. Til slutt advarer konklusjonen mot å betrakte anglo-amerikanske skrivenormer som en enhetlig blokk som står i motsetning til refleksiv skriving. Snarere bør de forstås som et mangfold av teknikker, der enkelte kan kombineres med radikale brudd med de samme normene for å fremme refleksivitet i akademisk skriving.
Topos of threat and metapolitics in Russia’s securitisation of NATO post-Crimea
Artikkelen teoretiserer forholdet mellom sikkerhetisering, tvetydige trusselkonstruksjoner og angst. Den leverer et dobbelt bidrag til litteraturen som ligger i skjæringsfeltet mellom sikkerhetiseringsteori og studiet av ontologisk sikkerhet. For det første utvikles begrepet trussel-topos (TT), som viser til et potent retorisk anker i sikkerhetiseringsprosesser. En TT tegner opp en helhetlig situasjon, som det er livsnødvendig å unnslippe fra, og der ‘den andre’ truer Selvet. En TT møter Selvets identitetsbehov, samtidig som den er fleksibel og tvetydig. Når TT-er brukes ofte, kan imidlertid trusselkonstruksjonen bli vag og slik øke Selvets angst. Dette utfordrer fagets antagelse om at antagonisme alltid demper angst. For det andre teoretiseres metapolitikk som angstmestringsstrategi. Metapolitikk er en fortolkningsmodus – en hvileløs analyse av tilgjengelige spor i et forsøk på å avsløre en villedende og mektig motpart – som i siste instans mislykkes i å dempe angst. Å dyrke et trussel-topos og metapolitikk samtidig er en konfliktdrivende praksis. Det setter i gang en ond sikkerhetiseringsspiral som segmenterer rigide mønstre i representasjonen av Selvet og den andre og fostrer en tilbøyelighet til alltid å forvente fiendtlighet fra motparten. Artikkelen bygger på abduktiv teoretisering – vi har arbeidet parallelt med etablert teori og empiriske oppdagelser i en diskursanalyse av Russlands offisielle retorikk om NATO og bruken av TT-en “fargerevolusjon” etter at konflikten i Ukraina brøt ut i 2014.
Trump II: A new trajectory in Russia relations for NATO Nordic states
• Den påtroppende Trump-administrasjonen vil erstatte politikken om å bistå Ukraina «så lenge det kreves» med å «gjøre en avtale med Russland». Dette kan innebære en de-eskalering i relasjonen til Russland, så vel som krav om byrdefordeling med Europa. Norge og de nye NATO-naboene Sverige og Finland vil kunne formulere en ny politikk tilpasset den andre perioden til Donald Trump. • Tilnærmingen til Russland i nord kan justeres i tråd med norske tradisjoner om avskrekking og beroligelse. En slik tilnærming vil skille seg fra dagens britiske, polske og baltiske linje , men kan representere en fruktbar modell for NATO-medlemskap for de nordiske statene. • Til tross for en betydelig nedgang i militær spenning i nord siden 2022, bør ikke risikoen for et fremtidig sikkerhetsdilemma mellom Russland og NATO. Forutsatt at Russland er en status quo-makt i nord, bør NATO ha en klar og forutsigbar holdning i nord som kombinerer avskrekking og beroligelse. • Russland bør ikke behandles som en monolittisk enhet; det finnes moderate aktører som ønsker å styrke diplomatiet med nordiske NATO-naboer. En pragmatisk styrking av direkte kontakt mellom Russland og de nordiske NATO-statene kan utgjøre en kjerne for å stabilisere sikkerhetsforholdene i nord, og fungere som et konstruktivt innspill til den nye Trump-administrasjonen når den forsøker å åpne forhandlinger i Ukraina.
Hva nå?
Det er på tide at Norge tenker ut en utenrikspolitikk for sikkerhet – basert på sak, ikke parti, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken. Dette er ikke et argument for å ta Norge ut av Nato eller å bryte med USA, men et forsøk på å reise en debatt om hvordan det kan skapes større handlingsrom for en politikk Norge er nødt til å tenke ut selv. Det er en invitasjon til rasjonell og kunnskapsbasert resonnering som vi «likesinnede» bør bedrive for å finne de beste løsningene i en tid da utfordringene bare blir større og større, og det knapt finnes noen ledelse å følge noe sted i verden. Det er selvfølgelig usikkert om våre ledere vil komme noen vei i Det hvite hus når den tid er inne. Dessuten, dersom noen av forslagene i mitt utspill følges, vil det utvilsomt oppstå en enorm dissonans blant hjemmepublikum etter flere års retorikk om at «våpen er veien til fred» – en parole som tidvis har fremstått som Norges nye moralske kompass. Men en strategi for avskrekking og beroligelse i sikkerhetspolitikken og mer diplomati i verdenspolitikken er både noe verden trenger og i et historisk perspektiv en velprøvet norsk posisjon. Det vil kunne gjøre Norge sikrere og norske utenrikspolitikere mer troverdige.
The Joint Expeditionary Force and its Contribution to European Security
Rapporten består av tre kapitler. Kapittel I identifiserer og vurderer fordelene ved Joint Expeditionary Force (JEF) og sammenligner denne med andre europeiske forsvars- og sikkerhetsrammeverk. Kapittel II analyserer hvordan JEF har respondert på Russlands krig mot Ukraina og de dramatiske endringene dette har medført for europeisk sikkerhet. Kapittel III drøfter utfordringene for Storbritannia, JEF og europeisk sikkerhet i etterkant av krigen i Ukraina og presidentvalget i USA i 2024. Kapitlet gir anbefalinger til den nye britiske regjeringen om hvordan JEF best kan videreutvikles for å styrke europeisk sikkerhet. I konklusjonen argumenteres det for at Storbritannia må gripe muligheten til å styrke JEF som et svar på et forverret sikkerhetspolitisk landskap.