Ad-hoc Security Initiatives, an African response to insecurity
Cedric de Coning, Andrew Yaw Tchie og Anab Ovidie Grand skriver at ad-hoc sikkerhetsinitiativene (ASI-ene) i Sahel og rundt Tsjadsjøen representerer en ny form for kollektiv sikkerhet i Afrika. G5 Sahel Force og Multi-National Joint Task Force dukket opp fordi en håndfull afrikanske stater hadde behov for å sammen reagere på felles grenseoverskridende sikkerhetstrusler. Det eksisterende afrikanske sikkerhetssamarbeidet APSA var ikke tilpasset truslene. Til tross for at Den afrikanske union (AU) og partnere har investert betydelige beløp i African Standby Force, har ikke denne fredsbevarende beredskapsstyrken vært tilpasningsdyktig nok til å løse sikkerhetsutfordringene i Sahel-regionen. De Coning, Tchie og Grand sporer fremveksten av en ny type ASI, undersøker hvordan den tetter sikkerhetshullet og analyserer hvorfor African Standy Force ikke var i stand til å møte utfordringene i Sahel. De vurderer hva utviklingen har å si for APSAs fremtid, samt hvordan APSA kan samarbeide tettere med ASI-er i fremtiden.
Standby security arrangements and deployment setbacks: The case of the African Standby Force
The African Standby Force (ASF) is a key mechanism for advancing African agency in addressing the continent’s peace and security threats. The African Union (AU), regional economic communities (RECs) and regional mechanisms (RMs) have previously deployed stabilisation missions and ad hoc security initiatives (ASIs). Yet these deployments don’t strictly reflect the principles envisaged in the original ASF make-up and authorisation processes. In this report, the authors argue that the future of the ASF future should be seen as an opportunity for the AU and RECs/RMs to standardise the quest for African agency and adopt an agile approach that aims for better partnerships between the RECs, ASIs and member states.
Elsa Lilja Gunnarsdottir
Elsa Lilja Gunnarsdottir jobbet som vitenskapelig assistent hos NUPI fram til sommeren 2024 og støttet opp om prosjektet Norge og EU mot 2030 i Fo...
Covid-19-konspirasjonsteoriar i Putins Russland
Kreml har i ei årrekkje brukt konspirasjonsteoriar som eit styringsverktøy. Under Covid-19 pandemien blei likevel Putin-regimet sjølv offer for slike teoriar.
Russlands «krigsnasjonalisme»: Korleis nasjonalistisk retorikk førebudde grunnen for invasjonen av Ukraina
I forkant av Russlands fullskala angrep på Ukraina fekk ulike nasjonalistiske vendingar gradvis større plass i russisk offisiell retorikk. Kva kan ein studie av regimets «krigsnasjonalisme» fortelje oss om identitetsdimensjonen til den noverande konflikten?
The Sheikh versus the president: the making of Imam Dicko as a political Big Man in Mali
Under opptakten til militærkuppet i Mali i august 2020 steg Imam Mahmoud Dicko frem som en av landets mektigste politiske skikkelser. Men hvordan kunne en religiøs leder oppnå en slik posisjon i et land hvor politikk er ansett som en ‘møkkete’ affære og den sosiale kapitalen til religiøse ledere er bygget på at de fremstår som fromme og ærlige menn som holder avstand til politikk? Inspirert av arbeider innenfor Afrika-studier som gjenfortolker det klassike ‘Big Man’ konseptet til Marshall-Sahlins, følger denne artikkelen Dickos ‘politiske’ karriere. Forfatterne dokumenterer både hans feiltrinn og hvordan han gradvis lærte seg hvordan han kunne øve betydelig innflytelse uten å forringe hans image som en from og gudfryktig mann. Basert på denne analysen argumenterer forskerne for at Dickos hybride blanding av teologi og politikk har ledet hans tilhengere inn i et nytt politisk felt hvor både hans religiøse tilhengere og den sekulære opposisjonen kunne føle seg hjemme. Dette har åpnet et nytt felt hvor Salafi-inspirerte aktører kan navigere mellom opposisjon og samarbeid både med staten og sekulære krefter.
The end of stability - how Burkina Faso fell apart
Burkina Faso var lenge ansett som en oase av stabilitet i en konfliktfylt del av Afrika. Det er ikke tilfelle lenger. Islamske opprørere inspirert av jihadisk teologi har tatt over stadig større landområder. En årsak er spill-over-effekter fra tilsvarende konflikter i nabolandet Mali, men forfatterne hevder også at det plutselige fallet til det gamle regimet til Blaise Compaoré også er del av forklaringen på hva som har skjedd i Burkina Faso. Artikkelen viser hvorledes Burkina Faso ble navigert unna konfliktene i nabolandet av hva vi kaller en ‘Big Man’ dyp stat bygget opp rundt formelle og uformelle regimesikkerhetsnettverk. Når denne dype staten forsvant da regimet til Compaoré ble kastet i et folkelig opprør, var grunnen egentlig beredt for at jihadistiske opprørere kunne gjøre et inntog. Gjennom forfatternes studie av denne prosessen, prøver nde å komme til en bedre konseptuell forståelse av hvorledes svake stater faktisk styres, og hvordan noen ledere av slike stater klarer å holde seg ved makten over lang tid, og hva som kan skje når slike ledere til slutt blir kastet fra makten.