Consolidating African-led Peacebuilding Efforts
Selv om De forente nasjoner (FN) har det primære ansvaret for å sikre global fred, legger organisasjonen i økende grad vekt på partnerskap med regionale organisasjoner. I praksis innebærer dette ofte at FN først trer inn når en fredsavtale allerede er på plass. Det internasjonale samfunnet forventer samtidig at ledende regionale organisasjoner – som Den afrikanske union (AU) i Afrika – tar en sentral rolle i fredsbyggingen. AU har dermed vokst frem som en nøkkelaktør. Unionen mobiliserer internasjonal støtte til fredsbygging på kontinentet, samtidig som den utvikler og forankrer betydelige, lokalt tilpassede initiativer i statlige institusjoner for å fremme fred og stabilitet. I langvarige, voldelige konflikter blir imidlertid fredsbygging ofte nedprioritert. Stabilisering får forrang, mens beslutningstakere konsentrerer seg om akutte humanitære behov og å hindre ytterligere vold. Resultatet er at fredsbygging i Afrika sjelden skjer på en helhetlig og jevn måte mellom land. Innsatsen samles ofte i hovedsteder og urbane områder, noe som kan få langsiktige konsekvenser: Det kan forsterke spenninger og utilsiktet befeste de ulikhetene som i utgangspunktet bidro til konflikt. Fredsbygging er heller ikke en nøytral prosess. Den kan opprettholde og forsterke eksisterende samfunnsstrukturer, og fremstille demokrati som den eneste drivkraften for endring. Samtidig overses det at fredsbygging også er en arena for politisk maktkamp, forhandlinger og spenninger – og at den både kan gi og frata legitimitet. Denne studien analyserer afrikanskledede fredsbyggingsinitiativer som søker å håndtere konflikters strukturelle motsetninger og grunnleggende årsaker. Den argumenterer for at regionale organisasjoner må revurdere sine tilnærminger til fredsbygging i komplekse stabiliseringskontekster, og tar til orde for en mer fleksibel og tilpasningsdyktig regional strategi som erkjenner de tette sammenhengene mellom stabilisering og fredsbygging.
Guns, Butter and Karl Polanyi: Securing Europe in the post-neoliberal world
Trump 2.0 har utfordret og forsøkt å velte den såkalte liberale internasjonale orden. I europeisk sammenheng har dette blant annet kommet til uttrykk gjennom bruk av geoøkonomisk avhengighet for å presse NATO-land til offentlig å forplikte seg til å bruke 5 prosent av BNP på forsvar, og til å drive EU inn i en asymmetrisk handelsavtale. Europa står dermed i en skjerpet «våpen eller smør»-debatt som setter både den sosiale kontrakten og statenes soliditet under press. Med utgangspunkt i den pågående mobiliseringen i Europa for å holde NATO samlet – og med støtte i forskning som viser hvordan transnasjonale og økonomiske forhold har bidratt til ytre høyres fremvekst – argumenterer dette essayet for at et effektivt svar på Trump 2.0 og de voksende antidemokratiske strømningene krever en ny vurdering av EUs dominerende økonomiske tenkning, ofte (ufullkomment) beskrevet som nyliberalisme. En slik kursendring innebærer en systematisk vurdering av hvor langt og hvor dypt markeder og markedslogikker bør institusjonaliseres i europeiske samfunn. Kort sagt bør Europa sikte mot å forme den fremvoksende post-nyliberale utviklingen på en proaktiv måte, slik at det som vokser frem viderefører den eksisterende ordenens erklærte forpliktelser til demokrati, toleranse og menneskeverd. Unnlater man å revurdere Europas binding til nyliberalismen, risikerer man derimot å styrke dem som mener at status quo har lite som er verdt å bevare.
Governing nature and the making of world order
Hvordan har forsøk på å styre naturen og håndtere akutte globale miljøutfordringer formet, endret eller undergravd prosesser knyttet til verdensordning? Kapitlene i denne boken undersøker hvordan styring av naturen har transformert – eller er i ferd med å transformere – vår forståelse og utøvelse av verdenspolitikk. Med forfatterbidrag fra ulike deler av verden følger boken dette analytiske sporet på tvers av sentrale internasjonale politikkområder: fra sikkerhet og fredsbygging, via vitenskapelig samarbeid og økosystemforvaltning, til politikken om økonomisk vekst. Samlet gir boken en konseptuelt ambisiøs og empirisk forankret analyse av hvordan naturforvaltning og verdensordning kan flettes sammen, og argumenterer for en forskningsagenda som i større grad fanger opp de økende konsekvensene av dette samspillet.
Governance by indicators and the re-politicisation of expertise
Stater måles og rangeres i økende grad gjennom et stadig mer omfattende sett av indikatorer for nasjonale prestasjoner (country performance indicators, CPI-er). Disse indikatorene fremstår som attraktive fordi de gir beslutningstakere med begrenset tid handlingsrelevant, lett tilgjengelig og tilsynelatende objektiv informasjon om komplekse samfunnsforhold, samtidig som de gir borgere et grunnlag for å holde myndigheter ansvarlige. Samtidig har en omfattende forskningslitteratur vist hvordan CPI-er bidrar til «black boxing» og depolitisering av politiske spørsmål. Denne artikkelen utdyper forståelsen av konsekvensene av indikatorbasert styring ved å analysere hvordan CPI-er også gir opphav til bestemte former for politisering som over tid kan undergrave den enkelte indikators autoritet. Vi argumenterer for at CPI-er hviler på to autoritetskrav som står i et iboende spenningsforhold: (i) kravet om å levere ekspertbasert, objektiv kunnskap og (ii) kravet om å gjøre verden mer transparent og sikre demokratisk ansvarliggjøring. Med utgangspunkt i indikatorer innen utdanning, økonomisk styring samt helse og utvikling, utvikler vi en teoretisk ramme og dokumenterer empirisk hvordan spenningsforholdet gir opphav til tre distinkte former for politisering: først ekspertkritikk, som politiserer de normative vurderingene som er innbakt i en indikator, deretter konkurranse, der rivaliserende CPI-er utfordrer ledende indikatorers objektivitet, og til slutt korrupsjon, hvor indikatorers strategiske tilpasning og «spill» utfordrer kravet om transparent tilgang til den sosiale virkeligheten. Selv om analysen avdekker flere mekanismer som kan bidra til å politisere og svekke autoriteten til enkeltstående CPI-er, viser artikkelen samtidig at disse prosessene i liten grad rokker ved den overordnede legitimiteten til CPI-er som styringsteknologi – og at de i noen tilfeller snarere bidrar til å opprettholde og reprodusere den.
Managing Climate, Peace and Security Risks in the Borderlands of the Lake Chad Region (CPS-Lake Chad)
Denne rapporten er en vurdering (Rapid Evidence Assessment (REA)) av forskningsprosjektet "Håndtering av klima-, freds- og sikkerhetsutfordringer i grenseområdene til Tsjadsjøen" (CPS-Lake Chad). En ny versjon av denne rapporten ble publisert 8. mai 2026.