Forskerstafett: Det liberale Vesten og Trump

Jeg vil gjerne adressere to interne utfordringer for Vestens forhold til global orden.

For det første: Vesten har et alvorlig troverdighetsproblem globalt – også helt uavhengig av Trump.

Etter tiår med å fremstille seg som alt fra folkeretten til den såkalt regelbaserte ordens forsvarer, står Vesten nå avkledd. Før trusselen om Grønland var det Venezuela; før Venezuela Gaza; før Gaza krigen mot terror, inkludert Libya og Irak.

Skal man gå videre i å bygge en ny og mer rettferdig global orden, er det ikke da nok å da bare peke på Trump eller USA. Det kritiske blikket må også vende innover – og den brede stillheten fra europeiske land rundt Venezuela og ikke minst folkemordet i Gaza lover ikke godt.

Både vestens omdømme og særlig troen på folkerettens universalitet er i alvorlig krise.

• Se Minda Holms innlegg på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2026:

Stater som Russland, Israel, og USA ser ikke lenger ut til å bry seg om hva det internasjonale samfunnet måtte mene. De later ikke engang lenger som, de gjør ganske eksplisitt narr.

På den positive siden ser vi at store deler av verden fremdeles kan finne sammen om grunnleggende universelle røde linjer – slik illustrert i FN-avstemninger om både Ukraina og Gaza.

Men store deler av Europa har enda ikke sett ut til å skjønne alvoret, som når EU på tafatt vis ikke klarer å tydelig fordømme Venezuela-angrepet. De undergraver dermed den verden de både hevder de ønsker og trenger å ha, en verden der folkerett står sentralt.

Norges linje under Barth Eide om en prinsippfast forpliktelse til folkeretten uavhengig av hvem som bryter den er åpenbart klok. Samtidig forplikter den også.  

For det andre: Det er ikke lenger mulig å snakke om Vesten som et samlet verdifelleskap.

Det Trump representerer ideologisk, er ytterpunktet av en utvikling som har pågått i mange år. Og den utviklingen foregår for fullt også i Europa: ikke bare med ytre høyre partier som får mer makt, men i normaliseringen av høyreradikal politikk og retorikk i samfunnet som sådan.

De siste ti årene har vi sett en voldsom akselerasjon i at reaksjonære aktører møtes globalt. Og det er krefter i USA som har vært de mest samlende. For bare ti år siden, var det vanskelig å se en tydelig internasjonal politikk hos ytre høyre. Nå blir diskursen mer og mer lik på flere felt: foruten suverenitetsdyrkingen, finner de sammen iblant annet delte dehumaniserende fiendebilder og i ønsket om å ta tilbake nasjonal kontroll. For europeerne, er det særlig deler av 1990-tallets internasjonale liberalisme angripes: Orden slik vi har kjent den etter 1989.

De høyreradikale ønsker stort sett reform av internasjonale og nasjonale institusjoner, ikke revolusjon. Og de er splittet i en rekke saker – fra økonomi til synet på stormaktenes rolle. De kommer aldri til å bli enige om alt – de høyreradikale kommer ikke til å utvikle en tykk ideologi på samme måte som vi forbinder med kommunisme og liberalisme. Men det gjør dem på sett og vis farligere, fordi de er da også så hybride, så fleksible. Den ideologiske kjernen er for øvrig ganske enkel: det er en kritikk av det liberale demokratiet, det er en ekskluderende og ofte rasistisk form for nativisme, og det er eksplisitt dyrking av autoritære verdier. Det er med andre ord et direkte angrep på det Vesten har hevdet og ønsket å være.

Trump-administrasjonen er et ytterpunkt i dette landskapet. De lener seg også eksplisitt på det anti-demokratiske og voldelige høyreekstreme. Der Europas høyreradikale ønsker reform, inkluderer i EU, fører Trump-administrasjonen en langt mer revolusjonær tilnærming til så vel nasjonal som internasjonal politikk. At demokratiet rives ned i så stor fart, og at administrasjonen bruker slegge mot så vel allianseforhold som internasjonale organisasjoner, er en del av en metastrategi som eksplisitt søker å skape omveltende endring. Og denne strategien kommer til å prege USA og det republikanske partiet også etter at Trump en gang forgår. Det er dessverre ønsketenkning å tro noe annet.

På den ene siden åpner Trump opp et helt nytt mulighetsrom for en radikalt annerledes internasjonal politikk. Det er en politikk som bryr seg lite om å finne globale løsninger på felles problemer. Klima, helse, fattigdom - de gir stort sett blaffen.

På den andre siden vil nok deler av Europas ytre høyre formelt holde avstand til USA.  Dette er tross alt bevegelser som lener seg tungt på suverenitet. Men politisk vil de tjene på den videre normaliseringen av høyreradikal retorikk og politikk globalt – også innad i liberale rom.  

Det som foregår nå i USA er helt ekstremt. I mange år har sikkerhetsalliansen med USA blitt begrunnet med at det er et verdifelleskap. Jo mer USAs allierte nå legger seg flate for Trump, jo mer normaliserer man det verdensbildet de operer med. Det er selvfølgelig ikke det som er intensjonen. Men det er det som er signaleffekten.

Samtidig var den gamle orden verken fri etter rettferdig. Utfordringen blir da å skille mellom reform som gjør verden til et mer rettferdig, mer inkluderende, men også mer pluralistisk sted – og reform som river nesten alle universelle ambisjoner ned, men i stedet fetisjerer rå makt og et direkte inhumant verdensbilde.

Får Trump det som han vil, er det sistnevnte vi er på vei mot. Verden vil da også bli et betydelig mer miserabelt sted.

Les oppsummeringssaken om konferansen her, og få med deg NUPI-direktør Kari Oslands tale og alle innleggene i forskerstafetten:

• Kari Osland (NUPI): – Kan bli et skjebneår for Europa
• John Karlsrud (NUPI): Den lange veien til fred i Ukraina 
• Anna Chebotarova (UiO og NUPI): Society under Fire: Ukraine’s today and tomorrow 
• Julie Wilhelmsen (NUPI): Hvilket Russland ser vi nå og hvilket vil komme? 
• Morten Bøås (NUPI): Når stormenn styrer verden 
• Karsten Friis (NUPI): Økt spenning i Arktis og sikkerhet i Europa 
• Niels Nagelhus Schia (NUPI): Teknologi, sikkerhet og utenrikspolitikk