Forskerstafett: Økt spenning i Arktis og sikkerhet i Europa

Før jeg går inn på Arktis, må jeg få lov til å reflektere kort over uken vi har vært gjennom. Det har vært en berg-og-dal-bane av en uke, der danske soldater ble sendt til Grønland, utstilt med skarpe skudd og klare til å skyte på amerikanerne dersom det skulle bli nødvendig. Jeg tviler ikke på at de ville gjort det, hvis situasjonen hadde krevd det.

Dette viser en tillit over Atlanteren som aldri har vært lavere. Trusselen om nye tollsatser forsterket dette inntrykket. Samtidig så vi et Europa som samlet seg. I Davos sto man endelig sammen. Støtten til Danmark var klarere enn noensinne, og man samlet seg i møte med USA.

• Se Karsten Friis' innlegg på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2026:

Mange har kalt dette begynnelsen på slutten for det transatlantiske Vesten. Det kan være. Rom brant som kjent ikke ned på én dag. Samtidig lærte vi også at USA kan påvirkes. Det er ikke bare Trump som styrer. Heldigvis finnes det flere maktsentre i USA som man må forholde seg til – enten det er Maga-bevegelsen, Wall Street, Kongressen eller Pentagon.

I dette tilfellet tror jeg Wall Street – altså frykten for dårlige børsnoteringer – var vel så viktig som Europa. Pentagon spilte trolig også en vel så stor rolle.

Men nok om det. La oss gå til Arktis.

Det sies stadig – og det blir sagt her også – at spenningen i Arktis øker. Gjør den det?

Tja.

Politisk og økonomisk har situasjonen endret seg siden fullskalainvasjonen av Ukraina. Vi har sluttet å samhandle med Russland, og aktiviteten er derfor lavere. Sikkerhetspolitisk og militært vil jeg derimot ikke si at spenningen øker – med unntak av debatten om Grønland.

Grønland-saken har i stor grad vært oppblåst. Det finnes ingen kinesiske marinefartøy i Arktis. I Russland ser vi det velkjente mønsteret: atomvåpen, nye ubåter og våpentesting. Dette er ikke nytt. Faktisk har russisk aktivitet i Arktis gått ned siden 2022.

Det som derimot har økt, er vestlig tilstedeværelse. Nato har tatt betydelige grep de siste fire–fem årene for å styrke overvåkingen og oppmerksomheten i Arktis. Vi var på sporet lenge før debatten om Grønland.

På kort sikt handler sikkerheten i Arktis om investeringer i varsling og sensorsystemer. Russland utvikler nye hypersoniske våpen, nye undersjøiske kapasitetet, nye ubåter, i tillegg til klassiske ballistiske missiler. Enten vi kaller det Norad eller «Golden Dome», trenger USA og Europa å investere i nye sensorer, ubåtkapasitet, antiubåt-krigføring, satellitter og overvåkingssystemer for å møte denne trusselen. Den kan ramme både det amerikanske og det europeiske kontinenet i tilfelle krise og krig.

Å sende NATO-styrker til Grønland er derimot bortkastet tid, penger og ressurser. Det er irrelevant sett i lys av det faktiske trusselbildet.

På lang sikt er klimaendringene den største faktoren i Arktis. Men det vil ta flere tiår før man kan seile over Polhavet uten spesialtilpassede skrog. Det er langt frem. At Grønlandsisen skal smelte så mye at det åpner for omfattende kommersiell gruveaktivitet – og at Arktis skal bli et nytt Middelhav – er urealistisk. Det er fortsatt mørkt og kaldt der om vinteren.

I stedet for å være paniske over Arktis, bør vi rette oppmerksomheten mot Ukraina. Det er der det brenner. Den siste uken har det vært kaldere der enn mange steder i Arktis – også på Grønland. Det er der det haster å handle for vår egen sikkerhet. Det er der Nato bør bruke mesteparten av sine ressurser.

En russisk seier i Ukraina vil være langt farligere og dyrere for oss enn alternativet. Ressursene bør brukes på å støtte Ukraina – ikke på militære eventyr på Grønland.

Kari sa at noen valg vi må ta, er farlige. Dette er ett av dem. Det er farligere å engasjere seg sterkere i Ukraina fordi det er en pågående krig. Men suksesshistorien kan bli svært positiv. Det kan vise at liberale demokratier kan vinne over autokratier – at vi ikke er så svekket som enkelte hevder.

Hvis vi får det til, kan 2026 bli et positivt og vellykket år.

La meg avslutte med et lite optimistisk håp.

Takk.

Les oppsummeringssaken om konferansen her, og få med deg NUPI-direktør Kari Oslands tale og alle innleggene i forskerstafetten:

• Kari Osland (NUPI): – Kan bli et skjebneår for Europa
• John Karlsrud (NUPI): Den lange veien til fred i Ukraina 
• Anna Chebotarova (UiO og NUPI): Society under Fire: Ukraine’s today and tomorrow 
• Julie Wilhelmsen (NUPI): Hvilket Russland ser vi nå og hvilket vil komme? 
• Morten Bøås (NUPI): Når stormenn styrer verden 
• Minda Holm (NUPI): Det liberale Vesten og Trump 
• Niels Nagelhus Schia (NUPI): Teknologi, sikkerhet og utenrikspolitikk