Forskerstafett: Når stormenn styrer verden

Hvis sentrale deler av folkeretten – som suverenitetsprinsippet – helt eller delvis er satt ut av spill, og internasjonale institusjoner som FN verken evner å regulere eller begrense den typen adferd vi ønsker å motvirke, kan vi være på vei inn i en annen verden.

En verden som fremstår farligere og mer kaotisk enn den vi har vært vant til. I hvert fall for oss. For hvis reglene vi har bygget vår forståelse av verdensordenen – og Norges rolle i den – på, ikke lenger gjelder, må vi kanskje se etter nye rettesnorer.

Vi kan håpe at dette er en overgangsfase. At det snart roer seg. At vi får et annet styre i USA. At krigen i Ukraina tar slutt. At andre konflikter avtar. Men vi bør også ta innover oss at det vi nå ser konturene av, kan være mer varig.

• Se Morten Bøås' innlegg på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2026:

Hva om vi er på vei inn i en tidsalder der stormenn – snarere enn institusjonaliserte regimer – i større grad styrer verden?

Vil en slik verden være totalt uforutsigbar og kaotisk? Ikke nødvendigvis. Samhandling vil fortsatt finne sted. Men vi må lete etter nye mønstre for å forstå den. Det arbeidet bør begynne nå – før vi står midt i en ny virkelighet uten å ha utviklet strategier for å navigere i den.

La oss se på noen eksempler.

Kinas Xi Jinping og USAs Donald Trump er åpenbare stormenn i global forstand. I tillegg kan vi nevne Ibrahim Traoré i Burkina Faso. Det kan virke overraskende å trekke ham inn i samme kategori, men han illustrerer et viktig poeng: hvordan en leder av et lite land kan skape et enormt internasjonalt avtrykk gjennom bruk av sosiale medier og kunstig intelligens.

Vi vil sannsynligvis se flere ledere av denne typen fremover – med begrenset materiell makt, men med stor digital gjennomslagskraft.

Xi og Trump er globale stormenn. Traoré er en stormann på sosiale medier, med betydelig regional og til dels global påvirkning gjennom KI.

De tre er svært forskjellige. Xis styre fremstår, etter min vurdering, langt mer institusjonelt og mindre revolusjonært enn det vi ser hos Trump og Traoré. Likevel har de noe grunnleggende til felles: De har i ulik grad trådt inn i rollen som personifiseringen av staten.

De er staten – og staten er i stor grad et redskap for dem.

Statsapparatet brukes både til å fremme det de definerer som nasjonale interesser, og – potensielt – til å fremme egne politiske og økonomiske interesser. For å finne historiske paralleller må vi tilbake til føydale strukturer, der hoffet og maktapparatet fungerte både som statens styringsverktøy og som den styrendes personlige instrument.

Formelt sett innehar de et embete. Men en stormann av denne typen er ikke bare embetsinnehaver – han blir selve embetet.

En slik leder trenger ikke nødvendigvis å møte opp på kontoret. Han er kontoret.

Under angrepet fra Venezuela satt ikke Trump i Washington eller i situasjonsrommet. Han var i Mar-a-Lago. Likevel måtte alle andre forholde seg til ham der. Fordi han personifiserer makten.

Dette innebærer en avinstitusjonalisering av politisk makt – en kroppsliggjøring av den. Og det representerer noe annet enn det systemet vi har kjent siden 1945.

Når det gjelder Trump og Traoré, ser vi også mer revolusjonære trekk i hvordan makten utøves. Trumps transaksjonalisme – hvor alt er til forhandling, og enhver avtale kan reforhandles – og Traorés digitale suverenitetsstrategi gjør dem til det vi kan kalle ulikevektsagenter.

De kan raskt vippe politiske prosesser i en ny retning. De skaper kontinuerlig støy, usikkerhet og uforutsigbarhet – både internt og eksternt. Å spille på usikkerhet blir et politisk virkemiddel.

I kontrast fremstår Xis tilnærming som mer konservativ i forhold til det eksisterende internasjonale systemet – langsiktig, institusjonell og rettet mot økonomisk dominans gjennom etablerte strukturer.

Spørsmålet er hva som vil få forrang dersom dette er den verden vi går inn i.

Foretrekker vi en transaksjonell verdensorden, der alt alltid kan reforhandles og ingenting ligger fast? En digitalisert støyorden, der skillet mellom sant og falskt viskes ut, og usikkerhet blir normalen? Eller en mer langsiktig, institusjonell stormannsvisjon, slik vi ser konturene av i Kina?

Dette kan være de alternativene vi står overfor. Og i en slik verden må Norge finne sin plass.

Er det sikkert at dette er utviklingen? Nei. Men det ville være en feil å ikke allerede nå begynne å diskutere hvordan vi skal navigere dersom det er dette som møter oss.

Les oppsummeringssaken om konferansen her, og få med deg NUPI-direktør Kari Oslands tale og alle innleggene i forskerstafetten:

• Kari Osland (NUPI): – Kan bli et skjebneår for Europa
• John Karlsrud (NUPI): Den lange veien til fred i Ukraina 
• Anna Chebotarova (UiO og NUPI): Society under Fire: Ukraine’s today and tomorrow 
• Julie Wilhelmsen (NUPI): Hvilket Russland ser vi nå og hvilket vil komme? 
• Minda Holm (NUPI): Det liberale Vesten og Trump 
• Karsten Friis (NUPI): Økt spenning i Arktis og sikkerhet i Europa 
• Niels Nagelhus Schia (NUPI): Teknologi, sikkerhet og utenrikspolitikk