The next migration crisis: Is the EU better prepared?
I denne podcasten ser vi nærmere på hvordan EU kommer til å takle den nye migrasjonskrisen. En ny bølge av massemigrasjon til Europa kan være på v...
Abkhazia between Russia and the outside world
Ikke-anerkjente stater har lenge vært understuderte 'blank spots', oversett i akademisk litteratur og på kart. Likevel spiller de kritiske og omst...
Putin’s potential headache: The anti-mobilization protests in North Caucasus
Etter Vladimir Putins erklæring for delvis mobilisering av krigen i Ukraina i September har folk, og spesielt kvinner, gått ut i gatene i flere av...
Rethinking radicalisation and resilience in Mali and the Sahel
Hvordan ser motstandsdyktighet mot radikalisering og voldelig ekstremisme ut i Mali og Sahel? Og hva driver spredningen av ekstremisme? I denne ep...
Russian youth, war, and independent journalists in exile
Det russiske digitale magasinet DOXA er årets vinner av Norwegain Student Peace Prize. Komitéen fremhever deres arbeid i avdekking av korrupson og...
Security realities of freezing politics and thawing landscapes in the Arctic
Russlands re-invasjon i Ukraina i 2022 har hatt umiddelbare og gjenværende effekter for arktisk sikkerhet og samarbeid i styring på både regionale...
How to make UN peace operations more effective?
FNs Generalsekretær Antonio Guterres har satt i gang en tiltak for endring av FN sin rolle i fred og sikkerhet i dagens globale kontekst. En grupp...
How Ad Hoc Coalitions Deinstitutionalize International Institutions
Etter hvert som ad hoc-koalisjoner (AHC-er) sprer seg, spesielt på det afrikanske kontinentet, utkrystalliserer to spørsmål seg. Hvilke konsekvenser får de for det eksisterende institusjonelle sikkerhetslandskapet? Og hvordan kan trenden med AHC-er som opererer ved siden av, i stedet for inne i, regionale organisasjoner fanges opp og utforskes konseptuelt? For å svare på disse spørsmålene undersøker denne artikkelen innsatsgruppen "Multinational Joint Task Force" (MNJTF) som kjemper mot Boko Haram og dens skiftende forhold til Den afrikanske union (AU). Gjennom en casestudie, og en gjennomgang av politikk og akademisk litteratur, lanserer artikkelen begrepet deinstitusjonalisering og hvordan dette kan karakteriseres. Forfatterne identifiserer tre trekk ved deinstitusjonalisering: AHC-er kan omgå standardprosedyrer for beslutningsprosesser, de kan redusere etablerte institusjonelle normer, og de kan flytte ressurser til andre områder. Artikkelen tar også for seg hvordan AHC-ene bidrar til å endre praksis for finansiering av internasjonale freds- og sikkerhetsoperasjoner, med en undersøkelse av EU og FNs retningslinjer og praksis. Oppsummert peker artikkelen på prosessene med avinstitusjonalisering, og den identifiserer tre former for begrunnelser for denne prosessen: mangel på problemløsningskapasitet, begrenset tilpasningsevne og gjensindig avhengighet.
Hvordan styre Arktis i hardt vær?
The Political Economy of Global Climate Action: Where Does the West Go Next After COP28?
Denne rapporten gir en kritisk og ærlig undersøkelse av landskapet for global klimainnsats. Gjeldende tiltak er utilstrekkelige, selv midt i påfølgende FN-klimakonferanser som bygger på suksessene fra Parisavtalen i 2015. Den argumenterer for at den gradvise fremgangen som så langt er oppnådd, er utilstrekkelig for å adressere den eskalerende klimakrisen. Utfordringer med innenrikspolitisk økonomi og mangel på global styring er i stor grad å klandre. Vi identifiserer flere relaterte barrierer for effektiv klimainnsats, inkludert mismatchede tidsrammer, delt offentlig og privat ansvar, kompleksiteten av globale utfordringer, og problemer med global kollektiv handling og fordeling av byrder. Rapporten utforsker de distribusjonelle kostnadene ved klimapolitikk, og legger vekt på effektene av populisme på klimainnsats (og omvendt), samt behovet for en rettferdig overgang. Utfordringer med global styring kan tilskrives grensene for eksisterende multilaterale institusjoner og det vedvarende vanskelige geopolitiske og makroøkonomiske utsikter. Vi avslutter med å tilby et sett av spesifikke politikkanbefalinger, som spenner over bedriftsskattlegging, offentlig investering, mekanismer for langsiktig forpliktelse, grensesnittet mellom klimainnsats og energisikkerhet, bedriftsansvar, og imperativet for en rettferdig, likeverdig og deltakende overgang. De foreslåtte strategiene kan bidra til å oppnå tidskonsistent, avgjørende og systemisk handling som takler den presserende klimakrisen, bygget på politiske insentiver og disincentiver. Dette systematiske perspektivet – fokusert på politisk økonomi og begrensninger i global styring – må anvendes på alle klimainnsatspolitikker for å ligge foran kurven i det globale og innenrikspolitiske miljøet vi befinner oss i.