Turister som maktmiddel

For mange i Norge er kinesiske turister en viktig inntektskilde. For Kina er turismen beinhard politikk. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa nylig til Aftenposten at vi må vise aktsomhet for kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur, men at det ikke står i veien for en fremtidig frihandelsavtale. Også kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ønsker å øke samarbeidet med Kina. Det er grunn til å spørre om regjeringen forstår kinesisk maktpolitikk. Som Kina-kjenner Torbjørn Færøvik understreker, det er én ting å jobbe for samarbeid og dialog med Kina, «men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet.»

I blindsonen av norsk EU-debatt: EUs helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien

Denne artikkelen utfordrer den norske EU-debatten ved å sette søkelys på et oversett, men stadig viktigere politikkområde for europeisk samarbeid, nemlig helsepolitikk og mer spesifikt helseberedskap. EU har iverksatt store prosjekter knyttet til helseberedskap i kjølvannet av koronapandemien. Norge er omfattet av noen av disse gjennom EØS-avtalen, men står også utenfor viktige initiativer. Denne artikkelen tjener to formål: den kartlegger den pågående utviklingen i EU på helseberedskapsområdet og vurderer i hvilken grad nettopp dette området bør ta mer plass i den norske europadebatten og debatten om holdbarheten til dagens status quo. Artikkelen identifiserer videre to konkrete områder som er sentrale for Norge knyttet til helseberedskap. Det ene dreier seg om utviklingen av EUs helseunion og Norges politiske arbeid med å sikre formell tilgang til alle initiativene som nylig har blitt utviklet i EU. Det andre er virkningene EUs sterkt intensiverte arbeid med helseberedskap har for norsk helseindustri. Artikkelen konkluderer med at norske sårbarheter er særlig knyttet til det politiske utenforskapet, men at disse sårbarhetene må sees i sammenheng med eventuelle bidrag norsk helseindustri kan gjøre i det europeiske helsemarkedet dersom Norge blir tettere tilsluttet helseunionen.

How do donors integrate climate policy and development cooperation? An analysis of the development aid policies of 42 donor countries

Denne artikkelen vurderer hvordan giverland integrerer klimatiltak i sin utvikling- og bistandspolitikk. Et analytisk rammeverk utvikles for å systematisk sammenligne bistandspolitikk langs tre dimensjoner: hierarkiet av politiske målsettinger, typer tiltak som giverlandene iverksetter og koblinger til internasjonale klimaforhandlinger. Ved å analysere utviklingspolitikken til 42 givere, finner vi at kun tre har omstrukturert sine bistandsordninger for å fullstendig integrere klimahensyn. Istedenfor behandler giverland klimaendringer som et tematisk prioriteringsområde. Dette inkluderer flere givere som for øyeblikket ikke er forpliktet til å yte klimafinansiering under FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Videre fremhever fem store giverland heller bruken av ulike utenrikspolitiske virkemidler for å støtte klimatiltak i utviklingsland. I artikkelen identifiserer vi særlig hvordan andre utviklingsmål (fattigdom, kjønn) integreres med klimamål. Bare to giverland skiller tydelig mellom utviklingsbistand og klimafinansering. Luxembourg uttrykker at deres klimafinansieringsløfte kommer i tillegg til utviklingsbistand, mens New Zealand har en separat strategi for klimafinansiering hvor tildelingen av midler er basert på effektivitetskriterier for reduksjon av klimautslipp.

Expelled from the Fairytale: The Impact of the Dissident Legacy on Post-1989 Central European Politics

For å forstå den politiske dimensjonen av dissidentenes arv, må vi først forstå komponentene som "skapte" dissidentene og følge hvordan disse ble omformet etter 1989. Dette førte til en innledende styrking av dissidentene, etterfulgt av en gradvis tilbakegang for den liberale post-dissidente eliten. Dissidens, slik den først oppsto på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet i Sentral- og Øst-Europa, utgjorde en spesiell form for politisk praksis. Denne kombinerte åpen, ikke-voldelig opposisjon med universelle moralske krav. Fenomenet dissidentisme var transnasjonalt, ettersom dissidentenes politiske styrke bygde på et nettverk av relasjoner mellom hjemlige publikum, undertrykkende regimer, og vestlige medier, sosiale bevegelser, fagforeninger, politiske partier og beslutningstakere. De spesifikke måtene dissidentene ble styrket på, kan delvis forklare sentrale trekk ved post-dissident politikk, og hvorfor de mest fremtredende dissidentene ble møtt med motstand etter 1989. Dette bidro til fremveksten av illiberalisme og demokratiske tilbakeslag. Artikkelen undersøker utviklingen etter 1989 for noen av de mest kjente dissidentene i Sentral-Europa for å forklare årsakene og karakteren til denne raske motstanden mot dem – eller som Václav Havel uttrykte det, deres "utvisning fra eventyret." Tre sentrale grunnpilarer for dissidentenes politiske makt ble senere røttene til deres fall. For det første blir dissidentenes unikhet stilt spørsmål ved, og deres hovedfortelling blir omskrevet. For det andre ser vi en konflikt om hvordan dissidentene fremstilles, som har sine røtter i deres transnasjonale styrking. Og for det tredje har de bredere anti-elite- og anti-intellektuelle strømningene, som alltid var en del av dissidensen, blitt forsterket av nyere populistisk retorikk.

The urgent need for social science and humanities knowledge for climate action in Europe

The morphology of Putinism: the arrangement of political concepts into a coherent ideology

Akademia viser delte meninger når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Putinisme er en helhetlig ideologi. Med beslutningen om å invadere Ukraina krever dette spørsmålet en ny vurdering. Denne artikkelen tolker utviklingen av Putinisme i morfologiske termer og sporer hvordan politiske konsepter har utviklet seg til en distinkt "tynn" ideologi. Etter å først folke den opprinnelige dannelsen av Putinismen (2000-2012), analyserer jeg hvordan sammenvevde prosesser av sikkerhetisering og kulturisering har omformet ideologiens kjerne-, grensende- og perifere konsepter. Endringen ble innledet av en diskursiv lukking mellom Kreml og dets ideologiske motstandere ved kritiske vendepunkt i 2012 og 2014. En vektlegging av Putinismens reaktive, hendelsesdrevne dynamikk avslører hvordan den fungerer som en iboende moral som forsterker eksisterende maktnettverk og søker etter å vinne befolkningens lojalitet. Å bevare kultur og sikkerhet har blitt synonymt med å opprettholde Den russiske føderasjonens selve eksistens. Ved iverksettelsen av den "spesielle militæroperasjonen" i februar 2022, ble ikke denne ideologien umiddelbart transformert, men heller brukt på et nytt og mer dramatisk nivå. Den ideologiske omkonfigureringen som undersøkes i denne artikkelen må forstås som en avgjørende forløper til beslutningen om å eskalere krigen i Ukraina, noe som dramatisk og uforutsigbart omformer Russlands politiske utvikling.

Pragmatism and protest: Russia’s communist party through Covid-19 and beyond

Covid-19-epidemien kom på et sensitivt tidspunkt for Russlands lederskap, som var i ferd med å igangsette en politisk omstart og strukturelle reformer, inkludert et forsøk på å fjerne presidentperiodebegrensninger. Denne artikkelen undersøker hvordan spørsmål knyttet til pandemien genererte nye muligheter for den systemiske opposisjonen, Kommunistpartiet i Den russiske føderasjon, som fremsto som epidemiens viktigste vinnere. Den ofte undervurderte rollen til systemiske opposisjonspartier i valgautoritære systemer, som balanserer mellom «stemme» og «lojalitet» for å gagne både seg selv og regimet, analyseres her i lys av Covid-19-krisen.

Introduction to the Special Issue on Under Communism’s Shadow The Memory of the Violent Past in Present-Day Russia

Det finnes kanskje ikke noe tema som er mer sentralt for konseptet "postkommunisme" enn hvordan Sovjetunionens fortid blir husket, utfordret eller glemt. Studier av historisk minne er ofte riktig knyttet til identitetspolitikk og nasjonsbygging. Selv om det brukbare rammeverket fra tidligere er bredt anvendelig på alle moderne stater, er det i det russiske tilfellet en grad av alarmisme og negativitet knyttet til tolkninger av hvordan landet har håndtert sin kommunistiske fortid, særlig med tanke på vold. Et viktig element ved dette er den teologiske forståelsen av fremgangen og betydningen av overgangsparadigmet. Innen minnestudier manifesterer dette seg i dominansen av den kosmopolitiske minnemodusen som den "riktige" måten å minnes den voldelige fortiden på. Introduksjonen gjennomgår eksisterende litteratur om Russlands minnepolitikk og peker på tre begrensninger: (1) en overbetoning av det politiske sentrum og manglende evne til å fange opp regionale variasjoner, (2) for stort fokus på tilbudssiden av minnepolitikk, og (3) ensidige fremstillinger av rollen Den store fedrelandskrigen spiller i russisk minnepolitikk. Videre drøfter introduksjonen hvordan bidragene i spesialnummeret til tidsskriftet addresserer disse begrensningene i litteraturen og viser hvordan disse samlet sett bidrar med ideer til ny forskning på minnestudier. I tillegg argumenteres det for hvordan denne nye forskningsagendaen kan gi bedre forståelse av minnerelaterte prosesser og deres forbindelse til bredere ideologiske, kulturelle, sosiale og politiske endringer i Russland.