Norske interesser og multilateralt samarbeid. Multimeldingen – fem år etter
Stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid (Meld. St. 27 – 2018-2019) - heretter kalt “Multimeldingen” - har en grundig analyse av multilateralt samarbeid og norske interesser. Den beskriver de ulike funksjonene til multilateralt samarbeid, hvordan uenighet mellom stormakter påvirker slikt samarbeid, og hvordan dette påvirker norske interesser. Stortingsmeldingen ble oversendt Stortinget i juni 2019. På det tidspunktet hadde allerede Russland annektert Krim, USA under President Trump hadde vist en mer negativ holdning til multilateralt samarbeid, og Kinas ønske om å sette et sterkere preg på multilateralt samarbeid var tydelig. Samtidig kom meldingen før Covid-19 og den påfølgende kritikken av vestlige lands håndtering av denne fra lav- og mellominntektsland, som ikke fikk samme tilgang på vaksiner. Og ikke minst: meldingen kom før Russlands angrep på Ukraina 2022, Hamas’ angrep på Israel og den påfølgende krigen i Gaza. Og selv om rivaliseringen mellom USA og Kina var tiltakende allerede i 2019, har den fem år senere en mer definerende karakter for internasjonal politikk. De siste årenes utvikling viser enda klarere enn før at normen om at internasjonale problemer best løses gjennom multilateralt samarbeid er svekket. Multimeldingen pekte på flere av årsakene til dette, først og fremst økt rivalisering og stormakters preferanse for bilaterale løsninger, og hvordan f.eks. Kina har lykkes med å påvirke tolkningen av menneskerettigheter i multilaterale fora. I denne rapporten diskuterer vi hvordan rapportens analyse og konklusjoner står seg, fem år etter. Kortversjonen er at den står seg godt: analysen av økt rivalisering og tiltakende “bilateralisering” av internasjonalt samarbeid har vist seg å stemme bedre med terrenget enn man kunne ønske. Samtidig tegner vi et noe mer komplekst bilde enn det som ble beskrevet i Multimeldingen, med fokus på fragmentering og fremveksten av et betydelig økosystem av uformelle styringsinitiativ som supplerer, men også endrer karakteren på det multilaterale systemet. Vi diskuterer også i noe detalj viktigheten av å analysere hvordan de ulike funksjonene til det multilaterale systemet påvirkes av rivalisering, bilateralisering, og fragmentering. En slik diskusjon er relevant for å kunne vurdere hvilke multilaterale funksjoner som er viktigst for å ivareta norske interesser. Det er f.eks. ikke gitt at støtte til en multilateral organisasjon er et effektivt tiltak for å fremme en «regel-basert» orden. Vi konkluderer med en diskusjon om hvordan Norge bør forholde seg til at vår interesse for en regelbasert orden ikke vil være den samme dersom innholdet i reglene i mindre grad reflekterer de verdiene som de gjør i dag. Rapporten fokuserer på endringer i det multilaterale systemet og analyserer ikke spesifikke multilaterale organisasjoner. Vi bruker snarere eksempler fra ulike multilaterale organisasjoner for å forsøke å illustrere mer generelle utviklingstrekk. Vi har f.eks. ikke en spesifikk analyse av NATO eller EU som multilaterale organisasjoner. Begge kan karakteriseres som multilaterale da begge har tre eller flere medlemmer, men det særegne ved EU og NATO reflekterer i mindre grad utviklingen i multilaterale organisasjoner mer generelt.
PODKAST: Making Gender Great Again?
KRONIKK: Hva er forskjellene på Trump og Harris, og hva betyr det for Europa?
PODCAST: Vennskap i internasjonal politikk
Internasjonal politikk preges av staters verdier og interesser. Men kan stater også utvikle vennskap? På hvilken måte kan vennskap påvirke internasjonal politikk?
From the incoming editors: A leading International Relations journal with a Nordic touch
De nye redaktørene for Cooperation and Conflict introduserer seg selv og målene deres for tidsskriftet framover.
Ekstreme moderater: Å forstå de lave nivåene av voldelig ekstremisme i Bosnia-Hercegovina
Hvordan kan lave nivåer av voldelig ekstremisme i sårbare miljøer forklares? Etterkrigstiden i Bosnia-Hercegovina har vært preget av langvarige politiske kriser, økonomisk ustabilitet og usikkerhet for innbyggerne. Kombinasjonen av et relativt ungt og ustabilt demokrati, og sosial misnøye, har skapt grobunn for radikalisering og spredning av en rekke ekstremistiske ideologier. Dette har i sin tur gitt ikke-statlige grupper muligheten til å utfordre formelle institusjoner. Til tross for dette har det vært få ekstremistiske angrep; og de som har funnet sted har vært av liten skala og mislyktes i å avsløre noe dypere apell for voldelig ekstremisme. Hva forklarer dette avviket? Ved å benytte teorier om sosial bevegelser og politiske mulighetsstrukturer utforsker denne artikkelen hvordan strukturelle forhold i det politiske og diskursive rommet i Bosnia-Hercegovina påvirker reportaret for protest blant ekstremistiske bevegelser. To hovedargumenter blir lagt fram. For det første må ikke-statlige grupper forstås som rasjonelle aktører med et bredere fokus enn kun bruk av vold. For det andre kan det å skille mellom radikalisering knyttet til voldelig ekstremisme og radikalisering som tar sikte på samfunnsendring gjennom ikke-voldelige midler, hjelpe oss med å bedre forstå dynamikken bak samfunnsendring i sårbare miljøer.
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll
I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler.
NATO: A historical moment in the Nordic-Baltic region
Finlands NATO-medlemskap av 4. april 2023 representerer et vannskille i historien for Baltikum og Norden. Ved å bli medlem i en formell militærallianse sammen med sine naboer, blir Finland del av en forent avskrekkingsfront mot Russland som strekker seg fra det høye nord til Svartehavet. De baltiske statene, som alltid har følt seg sårbare og utsatte, gitt deres geopolitiske beliggenhet, har nå en ny og kapabel alliert i sin nabo. Men hva er de konkrete implikasjonene for nordisk-baltisk forsvar og sikkerhet? Det er hovedtemaet i denne artikkelen.
Militærmaktens plass etter Ukraina
Et nytt Europa som formes etter Ukrainas seier, krever politisk mot og vilje hos europeiske ledere – samt betydelig militærmakt, skriver Karsten Friis.