Hybrid Frontlines: Russian Threats and the Future of Maritime Infrastructure in the Black Sea and the North Sea
Denne studien analyserer risikobildet knyttet til kritisk maritim infrastruktur i to regioner som er sentrale for Europas energisikkerhet: Svartehavet og Nordsjøen. Studien viser hvordan Russland benytter hybride virkemidler – fra sabotasje og dataangrep til informasjonsoperasjoner – for å fremme sine geopolitiske interesser, og dermed undergraver stabiliteten og sikkerheten til undersjøisk energi- og kommunikasjonsinfrastruktur. Gjennom en komparativ tilnærming undersøker studien hvordan Romania og Norge – to NATO-medlemmer i frontlinjen av denne strategiske rivaliseringen – responderer på disse utfordringene, og den presenterer konkrete politiske anbefalinger for å styrke robustheten i kritisk maritim infrastruktur. Studien er en del av prosjektet Strategic Initiative for Defending Critical Maritime Infrastructure (SIDMI), som gjennomføres i samarbeid mellom New Strategy Center og Norsk Utenrikspolitisk Institutt.
Securing the Frontlines: Experimentalist Governance for Critical Maritime Infrastructure in the Black Sea and North Sea
Spredningen av hybride trusler utfordrer både nasjonal sikkerhet og de institusjonelle fundamentene for styring. Denne spenningen er særlig tydelig i det maritime domenet, der kritisk infrastruktur som undersjøiske kabler, offshore plattformer og rørledninger under havbunnen fungerer både som økonomiske livslinjer og geopolitiske brennpunkt. Slik infrastruktur er i økende grad utsatt for hybride operasjoner som utnytter juridiske gråsoner, vanskeligheter med attribusjon og sømmene mellom sivile, militære og private aktører. Tradisjonelle modeller for sikkerhetsstyring, basert på klare jurisdiksjonsgrenser, sentralisert kommando og rigide rammeverk, har begrenset evne til å håndtere våpenisert tvetydighet og trusler som opererer under terskelen for åpen konflikt. Etter hvert som slike under-terskel-trusler utvikles og raffineres, blir det tydeligere at dagens institusjonelle responsapparater har strukturelle svakheter, blant annet sektorbaserte siloer, manglende informasjonsdeling og ansvarlighetsmekanismer som ikke er tilpasset dynamiske krisesituasjoner. Dette working paperet undersøker behovet for mer adaptive styringsmodeller som kan håndtere denne usikkerheten, kompleksiteten og den sektorgjennomgående gjensidige avhengigheten som preger dagens trusselbilde. Det drøftes særlig hvordan eksperimentell styring (experimentalist governance, EG) kan tilby en hensiktsmessig arkitektur for koordineringen av forsvaret av kritisk maritim infrastruktur (CMI) i møte med hybrid aggresjon. Forfatterne analyserer to ulike kasus: Norge, med sin modne institusjonelle kapasitet, tette nettverk av undersjøisk infrastruktur og nære integrasjon med NATO og EU-partnere; og Romania, som ligger ved Svartehavets rand, der nye offshore energiprosjekter møter et flytende og omstridt sikkerhetsmiljø.
Hvordan kan Norge vise vei i Polhavet?
I møte med klimaendringer, geopolitiske spenninger og usikkerhet rundt internasjonalt forskningssamarbeid, hvordan kan polarnasjonen Norge ta et internasjonalt lederansvar i Polhavet?
Fra stigende temperaturer til økende spenninger
Hvordan kan Norge bidra til å håndtere usikkerheten som oppstår i skjæringspunktet mellom klima og konflikt?
Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk
Hvordan bør Norge navigere i en verden preget av økende geopolitisk uro, klimakrise og internasjonal usikkerhet?
Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk
Hvordan bør Norge navigere i en verden preget av økende geopolitisk uro, klimakrise og internasjonal usikkerhet?