Climate, Peace and Security Fact Sheet: Abyei
Abyei-området, et omstridt territorium mellom Sudan og Sør-Sudan, står overfor en rekke sammenvevde utfordringer. Folk her lever i stor grad av klimautsatte inntektskilder som kveghold, jordbruk og sesongbasert migrasjon. De siste årene har mer flom og lengre tørkeperioder redusert avlingene, rammet husdyrholdet og tvunget familier på flukt. Dette har forsterket både levebrødsutfordringer og sikkerhetsproblemer. Mangelen på grunnleggende tjenester og dårlig infrastruktur, kombinert med svakt styresett, gjør det vanskelig for lokalsamfunn å håndtere krisene og øker behovet for humanitær hjelp. Samtidig har kutt i bistand og økt uro ført til at flere organisasjoner har redusert sin tilstedeværelse. Borgerkrigen i Sudan gjør dessuten at behovene i Abyei vokser ytterligere. At området fortsatt er omstridt mellom de to landene, gjør det vanskelig å planlegge for langsiktig utvikling og for å møte de mange utfordringene som også inkluderer klimarelaterte sikkerhetsrisikoer.
Boklansering: America’s Middle East
NUPI inviterer til boklansering med Marc Lynch og den nye boka hans "America’s Middle East: The Ruination of a Region".
Webinar: Europas grønne omstilling – Norges rolle, muligheter og utfordringer
Dette webinaret samler eksperter og beslutningstakere for å diskutere hvordan samarbeidet mellom Norge og EU utvikler seg i arbeidet for en bærekraftig framtid.
China Pushes Forward Climate Policy Steadily
• Selv om Kina ofte brukes som en unnskyldning for å svekke ambisiøse klimatiltak i Europa og USA, har landet de siste årene faktisk vist en tydelig opptrapping av egen klimapolitikk. • Kina har bremset veksten i CO₂-utslipp, kraftig bygget ut ren energi, og for første gang integrert mål om utslippstoppen og karbonnøytralitet i den 14. femårsplanen. Landets klimastrategi har gått fra løse energisparingstiltak til det helhetlige «1+N»-rammeverket. • Det nylig lanserte tredje nasjonalt fastsatte bidraget (NDC) under Parisavtalen inneholder detaljerte sektorvise og årlige mål. Så langt har sterk sentral styring, politisk kontinuitet, teknisk støtte fra forskningsmiljøer og internasjonalt press bidratt til en jevn styrking av klimapolitikken. • Samtidig blir det avgjørende å balansere økonomisk vekst med utslippskutt, sikre stabilitet i strømnettet og håndtere risiko fra stadig mer ekstremvær for å nå de langsiktige klimaforpliktelsene.
Climate, peace and security in stabilization contexts in the Sahel
Sahel-regionen står overfor en stadig dypere krise som følge av konflikt, ustabilitet og de stadig mer uttalte virkningene av klimaendringer og miljøforringelse. Tre land i Sahel – Tsjad, Niger og Mali – er blant de sju mest sårbare landene for klimaendringer. Regionen er svært utsatt for tilbakevendende tørkeperioder, forringelse av land og biologisk mangfold, samt uforutsigbare nedbørsmønstre. De sammensatte virkningene av dette har ført til alvorlig forringelse av jordbruk, beiteområder og vannressurser, forverret mat- og vannusikkerhet og drevet mennesker på flukt. Klimarelaterte utfordringer er tett sammenvevd med en kompleks samfunns- og sikkerhetssituasjon og en politisk økonomi preget av konflikter, kriser, voldelig ekstremisme, terrorisme, grenseoverskridende organisert kriminalitet og strid om naturressurser. Klimaendringer og de tilhørende sikkerhetsrisikoene er avgjørende for å forstå den komplekse og flerdimensjonale krisen i Sahel og gir et viktig perspektiv for å analysere de underliggende årsakene til ulike former for usikkerhet. Dette dokumentet oppsummerer hovedpunktene fra Regional Experts Workshop – La Somone, Senegal, mars 2024, og High-level Partnerships Forum – New York, USA, april 2024, som ble arrangert i samarbeid med Lake Chad Basin Commission (LCBC), Liptako-Gourma Authority (LGA), African Union Commission (AUC), Climate Commission for the Sahel Region (CCRS), Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), UNOCA og UNOWAS gjennom Climate Security Mechanism (CSM). Begge samlingene besto av tekniske og høynivåsegmenter og samlet over 250 deltakere gjennom en kombinasjon av fysiske og hybride møter for å utforske hvordan tilnærminger til klima, fred og sikkerhet kan utfylle pågående stabiliseringsinnsatser i Sahel. En oppriktig takk rettes til H.E. Abdou Abarry, Zinurine Abiodu Alghali, Chika Charles Aniekwe, H.E. Hawa Aw, H.E. Issifi Boureima, Blerta Cela, Tendai Kasinganeti, H.E. Mamman Nuhu, Andrew E. Yaw Tchie, Elvis Tangem og deres team for deres bidrag. Kommunikeet og sluttrapporten ble utarbeidet under overordnet ledelse og veiledning av Njoya Tikum, direktør for UNDP Sub-Regional Hub for West Africa and the Sahel, og Catherine Wong, Team Leader for Climate and Security Risk, av Serena Arcone, med bidrag fra Eri Yamasumi, Sierge Ndjekouneyom, Pascal Yaka, Mabaye Dia, Galiné Yanon og med takk til Pierre Bengono, Anab Grand og Lieneh Modalal for støtte gjennom hele prosessen.
Keeping the UK’s climate promise: restoring leadership through delivery
Storbritannia har en sterk posisjon internasjonalt når det gjelder klimapolitikk. Samtidig står landet overfor et betydelig gap mellom ambisjonsnivået og de nasjonale tiltakene som faktisk er satt i verk for å nå målene. Dette svekker Storbritannias troverdighet som en ledende aktør på klimaområdet. For å tette dette gapet bør Storbritannia: - iverksette flere tiltak for å redusere kostnadene på elektrisitet - sikre effektiv gjennomføring av eksisterende ordninger for å nå målene for 2030, 2035 og 2050 - styrke forpliktelsen om å stanse all ny utvikling av fossil energi - øke innsatsen for internasjonal klimafinansiering - vurdere å gå lenger enn minimumsmålene som kreves for å holde oppvarmingen under 1,5 grader
From laggard to leader? Australia’s path to climate credibility
Australias klimapolitikk har hatt en noe ujevn utvikling. Framgangen har vært inkonsekvent, og ambisjonsnivået har historisk sett ligget langt under det som kan regnes som landets rettferdige andel. Ambisjonene har riktignok økt betydelig de siste årene, men de nyeste målene er fortsatt ikke tilstrekkelige for å være i tråd med en 1,5 °C-bane. For å bygge videre på dagens kurs og sikre at forpliktelsene faktisk innfris, bør Australia: - redusere avhengigheten av karbonopptak fra arealbruk, arealbruksendringer og skogbruk (LULUCF) i utformingen av klimamål - raskt trappe ned bruken av – og subsidiene til – fossil energi - stramme inn og jevnlig gjennomgå Safeguard Mechanism for utslippskutt i industrien - betydelig øke bidragene til internasjonal klimafinansiering
Topographies of global-local connections in the Amazon: An analysis of networks of stakeholder participation in international environmental projects
Global styring har lenge forsøkt å bli mer lokal ved å inkludere lokale stemmer og kunnskap for å bli mer rettferdig og effektiv. Dette gjelder særlig miljøstyring, der polysentriske styringsformer kan gi lokale aktører større ansvar og bidra til bærekraftig ressursbruk. Likevel er det fortsatt store internasjonale organisasjoner og finansieringsinstitusjoner som avgjør hvilke lokale aktører og hvilken kunnskap som får plass i global styring. Denne artikkelen spør: Hvilke aktører er inkludert i den globale styringen av Amazonas, og hvordan deltar de? For å svare på dette analyserer forfatterne nettverket av interessenter som utvikler, gjennomfører eller styrer internasjonalt finansierte prosjekter i Amazonas. De ser spesielt på prosjekter innenfor "Global Environmental Facility" med hovedaktiviteter i Amazonas-regnskogen. Analysen viser hvilke hierarkier og ekskluderingsmønstre som finnes i disse nettverkene. Den identifiserer hvilke aktører som har sentrale roller, hvilke som står mer i utkanten, og hvilke som er underrepresentert. Dette gir en bedre forståelse av maktforholdene i samspillet mellom globale og lokale aktører i styringen av Amazonas.
Water and conflict in Central Asia
Temperaturene i Sentral-Asia stiger raskere enn det globale gjennomsnittet, noe som reduserer vanntilgangen, øker presset på matsikkerheten og fører til hyppigere naturkatastrofer. Aralsjøens nedbørsfelts tørre klima gjør området særlig sårbart for klimaendringer. Blant landene i regionen er Turkmenistan og Usbekistan mest utsatt for vannstress. Mellomstatlige konflikter om vann har blitt vanligere i perioden 2014–2024, og noen har hatt voldelige innslag. Vannrelaterte protester forekommer nå oftere enn andre typer protester i Sentral-Asia. For å møte utfordringene trengs felles innsats for å øke regionens lagringskapasitet for vann, ettersom raskere bresmelting kan destabilisere den sesongmessige vannføringen.