The Free and Open Indo-Pacific: Economics, Politics, and Norms
Japans strategi for et «fritt og åpent Indo-Stillehav» (FOIP) har som mål å fremme økonomisk velstand, fred, frihandel og rettsstaten på tvers av Det indiske hav og Stillehavet. Forskere har primært tolket FOIP gjennom tre linser: økonomi, sikkerhet og normer. Økonomisk sett gjenspeiler strategien Japans støtte til regional tilknytning, handel og infrastrukturutvikling – både som en vekststrategi og som et motstykke til Kinas belte- og veiinitiativ (BRI). I sikkerhetspolitisk forstand vektlegger FOIP maritim beredskap, forsvarssamarbeid med likesinnede partnere og etterlevelse av internasjonal havrett under spenninger i Sør- og Øst-Kinahavet. Normativt fremmer strategien Japans verdibaserte diplomati ved å fremme demokrati, menneskerettigheter og en regelbasert orden i kontrast til autoritære modeller. Siden statsminister Shinzo Abe introduserte FOIP i 2016, har konseptet blitt adoptert og tilpasset av mange og ulike aktører, og hver av dem tilpasser det til sine egne strategiske mål. Denne fleksibiliteten, sett som en motsetning til det mer sentraliserte BRI, er et kjennetegn ved FOIP og resulterer i en samprodusert, stadig utviklende og ofte strategisk tvetydig utenrikspolitikk. Dusinvis av land fra hele verden inkorporerer FOIP-språk i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, og danner det noen vil kalle en «narrativ allianse» i det internasjonale systemet. Forskning på FOIP vokser raskt, men det gjenstår fortsatt betydelige teoretiske, metodologiske og empiriske spørsmål.
When jihadists govern: Lessons across the Sahel cases
Femten år med internasjonalt engasjement har ikke klart å stanse fremveksten av jihadistopprør i Sahel. Forskningsprosjektet Jihadist Governance in the Sahel (JIGOV-Sahel) viser at verken statlig fravær eller opprørernes ideologiske overbevisning alene er årsaken. Staten er til stede på måter som skaper motstand, og jihadister styrer fordi de fyller funksjoner staten ikke fyller. Norske og internasjonale strategier bør bevege seg bort fra militære førstresponser og fra gjenoppbygging av den samme staten, og i retning av bistand som styrker statens legitimitet, tjenestetilbud og rettsstaten i innbyggernes dagligliv.
The Evolution of African Armies: From Indigenous and Colonial Forces to Modern Military Forces
Denne boken undersøker hvordan afrikanske hærstyrker i post-konfliktsamfunn utvikler seg og tilpasser seg nye og fremvoksende trusler. De siste årene har flere høyt komplekse væpnede konflikter bidratt til kronisk ustabilitet og sårbarhet i en rekke afrikanske stater og regioner. Boken utforsker flere sentrale casestudier for å vurdere denne utviklingen, utplasseringen og bruken av afrikanske hærstyrker i ulike konfliktsituasjoner. Særlig undersøkes det hvordan afrikanske stater har benyttet seg av bilaterale partnerskap, deltakelse i internasjonale fredsbevarende operasjoner og militær opplæring for å styrke sikkerhets- og militærkapasiteten som et virkemiddel mot både nye og eksisterende trusler på hjemmebane. Boken stiller spørsmål ved vår tidligere og nåværende kunnskap om afrikanske hærstyrker, og argumenterer for at dagens utviklingstrekk nødvendiggjør en revurdering av etablerte forståelser – gitt de omfattende oppgavene disse styrkene settes til å løse. Mot denne bakgrunnen søker boken å utforske hvordan man kan investere i afrikanske hærstyrker på måter som bidrar positivt til utvikling og bærekraftig fred på kontinentet. Ved å samle verdifulle empiriske innsikter og kritiske perspektiver på moderne afrikanske hærstyrkers utvikling, vil denne boken være viktig lesning for internasjonale og nasjonale aktører i politikken, samt for forskere som arbeider med afrikansk politikk, konflikt, sikkerhet, fredsbevarende operasjoner, internasjonale relasjoner og bærekraftig utvikling.
The EU and the Geopolitics of the Oceans
Norsk senter for geopolitikk: Alf Håkon Hoel (UiT) og Linda S. Dahlberg (UiT) analyserer EUs rolle som havgeopolitisk stormakt. Med 22 maritime medlemsland og over fem millioner km² havområder i Europa er EU en betydelig aktør til havs – men med svært ulik innflytelse avhengig av region. Mens Østersjøen er nærmest et EU-hav, er EU-landene i mindretall blant kyststatene i Middelhavet. Forfatterne belyser også pågående initiativer som den europeiske havpakten, Arctic Policy og Horizon Europe, og diskuterer hvordan disse berører Norge som EØS-land og havnasjon i nord.
Frokostseminar: Etterkrigsvalg i Ukraina - utfordringer og forutsetninger
Dette seminaret vil diskutere de juridiske, operative, sikkerhetsmessige og samfunnsmessige aspektene ved forberedelse til valg i Ukraina.
Governance and geopolitics of the maritime zones
Forsvarets høgskole (FHS) arrangerer denne halvdagskonferansen i samarbeid med UiT Norges arktiske universitet og Senter for geopolitikk.
“Ambassador, you’re really spoiling us!” Diplomatic gifts and profligate autocrats
Qatars «ubetingede» gave til Donald Trump – et Boeing 747-8 til en verdi av 400 millioner dollar – minner oss om at stater lenge har brukt diplomatiske gaver til å imponere andre, knytte bånd og sikre seg gunstig behandling. I en tid der borgere og medier rutinemessig gransker offentlige utgifter, er det imidlertid god grunn til å tro at ikke alle regjeringer har mulighet til å forsvare store summer brukt på slike samhandlinger. I denne artikkelen tester forfatterne påstanden om at autokratier er mindre begrenset i sin diplomatiske gavgiving, som følge av fraværet av innenlandske ansvarlighetsmekanismer. Som grunnlag for dette benytter forskerne et datasett over diplomatiske gaver overrakt amerikanske presidenter i perioden 2001–2018. Resultatene våre viser at autoritære regimer systematisk bruker mer på diplomatiske gaver enn demokratier. Supplerende analyser tyder på at dette delvis skyldes at nye medier i demokratier er i stand til å kritisere ødsel diplomatisk praksis. Intervjuer med norske diplomater bekrefter betydningen av innenlandsk mediegranskning for utformingen av diplomatisk gavgiving. Studien bidrar til forskningen som undersøker forholdet mellom regimetype og offentlige utgifter, ved å vise at dette også er relevant for diplomatiske samhandlinger.
“Ambassador, you’re really spoiling us!” Diplomatic gifts and profligate autocrats
Qatars «ubetingede» gave til Donald Trump – et Boeing 747-8 til en verdi av 400 millioner dollar – minner oss om at stater lenge har brukt diplomatiske gaver til å imponere andre, knytte bånd og sikre seg gunstig behandling. I en tid der borgere og medier rutinemessig gransker offentlige utgifter, er det imidlertid god grunn til å tro at ikke alle regjeringer har mulighet til å forsvare store summer brukt på slike samhandlinger. I denne artikkelen tester forfatterne påstanden om at autokratier er mindre begrenset i sin diplomatiske gavgiving, som følge av fraværet av innenlandske ansvarlighetsmekanismer. Som grunnlag for dette benytter forskerne et datasett over diplomatiske gaver overrakt amerikanske presidenter i perioden 2001–2018. Resultatene våre viser at autoritære regimer systematisk bruker mer på diplomatiske gaver enn demokratier. Supplerende analyser tyder på at dette delvis skyldes at nye medier i demokratier er i stand til å kritisere ødsel diplomatisk praksis. Intervjuer med norske diplomater bekrefter betydningen av innenlandsk mediegranskning for utformingen av diplomatisk gavgiving. Studien bidrar til forskningen som undersøker forholdet mellom regimetype og offentlige utgifter, ved å vise at dette også er relevant for diplomatiske samhandlinger.
Gull, gaver og goodwill: Diplomati med silkebånd
Hvorfor ga Qatar en Boeing 747 til en verdi av 400 millioner dollar til Donald Trump, mens Norge gjerne bare gir en liten glassisbjørn? I denne ep...