Russlandskonferansen 2023: Russland og Vesten – en ny virkelighet
Bli med når vi 14. november sparker i gang Russlandskonferansen 2023!
Riddervold: Avtaler med EU – lettere sagt enn gjort
EU utvikler nye mekanismer for beredskap og krisehåndtering på alt fra helse til sikker kommunikasjon, sikring av infrastruktur og tilgang til kritiske råvarer. Norge vil som vanlig være med. Men er det en selvfølge at Norge får avtaler på bestilling? Og hvorfor drøyer det på områder der både EU og Norge ønsker en avtale, spør forsker Marianne Riddervold i denne kronikken.
The European Union's space diplomacy: Contributing to peaceful co-operation?
Den europeiske union (EU) har blitt en nøkkelspiller i verdensrommet, nest etter USA. Denne artikkelen diskuterer hvilken type diplomatisk aktør EU er i verdensrommet ved å utforske om det bidrar til fredelig samarbeid eller om EU – på grunn av økende geopolitisk konkurranse på jorden – er i ferd med å utvikle seg til en tradisjonell realistisk aktør. For dette formålet bruker artikelen tre analytisk distinkte modeller for EUs rompolitikk, som også gjelder andre Global Commons-områder. Artikkelen finner at EU ikke behandler verdensrommet som et område med geopolitisk konkurranse. I stedet bidrar den til romdiplomati gjennom sitt fokus på å regulere og institusjonalisere romvirksomhet. Men i stedet for å være drevet av «romfluktideen», er EU forpliktet til fredelig utvikling av verdensrommet hovedsakelig for økonomiske, strategiske og samfunnsmessige formål, i tråd med det man kan forvente av en liberal institusjonalistisk aktør.
Failing through: European migration governance across the central Mediterranean
En viktig del av Europas eksterne migrasjonspolitikk i Middelhavet, både under Gaddafi og senere, har vært å eksternalisere kontroll med migrasjonsstrømmene gjennom bilaterale samarbeidsavtaler med Libya. På bakgrunn av Libyas demokratiske og institusjonelle utfordringer, de libyske sikkerhetsstyrkenes ofte dårlige beredskap og ikke minst gjentatte dokumenterte overgrep mot migranter har denne politikken vist seg å være både ineffektiv og politisk omstridt. Hvorfor har EU og europeiske medlemsland likevel opprettholdt avtaler med Libya i forsøket på å begrense irregulær migrasjon til Europa? I denne artikkelen argumenterer vi for at EU ved å holde fast ved disse avtalene har ‘failed through’ i forsøket på å håndtere migrasjonskrisen i det sentrale Middelhavet. Sammenbruddet av Libyas statsapparat, Den europeiske menneskerettighetsdomstolens kritikk av Italias ulovlige tilbakeføringer av migranter til Libya og press fra opinionen har periodevis ført til mindre endringer i EUs tilnærming. Men slike endringer har kun vært kortvarige og EUs overordnede og svært restriktive tilnærming til irregulær migrasjon gjennom samarbeid med den libyske kystvakten har ligget fast. Denne utviklingen kan forstås gjennom vårt konsept om failing through, som kombinerer failing forward mekanismen med institusjonell innsikt om stiavhengighet: På grunn av stiavhengighet og mangelen på alternative felles-europeiske løsninger har EU og medlemslandene falt tilbake på allerede eksisterende institusjonelle ordninger, til tross for deres problematiske juridiske, etiske og politiske implikasjoner.
Brexit, "globale Storbritannia" og Norge
Innledning for vennskapsgruppen for Storbritannia
Ecosystems and Ordering: Exploring the Extent and Diversity of Ecosystem Governance
This article argues that, to grasp how global ordering will be impacted by planetary-level changes, we need to systematically attend to the question of the extent to which and how ecosystems are being governed. Our inquiry builds upon—but extends beyond—the environmental governance measures that have garnered the most scholarly attention so far. The dataset departs from the current literature on regional environmental governance by taking ecosystems themselves as the unit of analysis and then exploring whether and how they are governed, rather than taking a starting point in environmental institutions and treaties. The ecosystems researched—large-scale marine, freshwater, and terrestrial ecosystems—have been previously identified by a globe-spanning, natural science inquiry. Our findings highlight the uneven extent of ecosystem governance—both the general geographic extent and certain “types” of ecosystems seemingly lending themselves more easily to ecosystem-based cooperation. Furthermore, our data highlight that there is a wider range of governance practices anchored in ecosystems than the typical focus on environmental institutions reveals. Of particular significance is the tendency by political actors to establish multi-issue governance anchored in the ecosystems themselves and covering several different policy fields. We argue that, in light of scholarship on ecosystem-anchored cooperation and given the substantive set of cases of such cooperation identified in the dataset, these forms of ecosystem-anchored cooperation may have particularly significant ordering effects. They merit attention in the international relations scholarship that seeks to account for the diversity of global ordering practices.