Denne kronikken er en noe utvidet versjon av en tekst som stod på trykk i Klassekampen 12. mars, der Holm er fast spaltist.

Anklager om dobbeltmoral – eller ‘dobbeltstandarder’, som er det russiske og engelske begrepet - står sterkt i russisk retorikk. Kreml har lenge avvist moralisering fra vestlig hold ved å vise til vestlige svin på skogen.

Siden USA har hatt en sterk ideologisk tradisjon for å legitimere sin utenrikspolitikk moralsk, endog moraliserende, har også fallhøyden fra ord til handling vært stor. Det har land som Russland, Iran og Kina brukt som motangrep ved kritikk.

Slik dobbeltmoral undergraver slagkraften til viktige prinsipper internasjonalt. Det blir vanskeligere å kritisere handlinger, fordi kritikken ikke leses som prinsippfast, men selektiv. Det er en svakhet som også stater som Russland da kan misbruke. For å kunne moralisere overfor andre, bør man inneha en form for moralsk autoritet og integritet. Kort sagt, bør man være mest mulig prinsippfast.

Putins utenrikspolitikk er imidlertid selv gjennomsyret av dobbeltmoral. Intet sted har dette vært tydeligere enn i Ukraina.

Anneksjonen av Krim i 2014 ble legitimert gjennom særlig to grep. Putin viste til felles historie; ‘I folks hjerter og hoder har Krim alltid vært en uatskillelig del av Russland’, uttalte han til det russiske parlamentet. Suvereniteten til Krim ble delegitimert gjennom selektiv omskriving av historiske og kulturelle bånd. Med henvisning til legenden om at storfyrste Vladimir ble døpt på 980-tallet i dagens Krim, ble Krim trukket frem som kjernen i russisk kristendom.

Parallelt la både presidenten og myndigheter vekt på vestlig, internasjonal presedens for sine handlinger. Putin viste særlig til NATO-intervensjonen i Jugoslavia i 1999, samt Kosovos uavhengighetserklæring.

Russland har aldri akseptert uavhengighetserklæringen. Likevel ble den brukt som forsvar for anneksjonen av Krim: ‘Av en eller annen grunn er ting som kosovo-albanere fikk lov til å gjøre (og vi har full respekt for dem), ikke tillatt for russere, ukrainere og krim-tatarer på Krim’, uttalte Putin i mars 2014.  Det samme poenget ble gjentatt i den russiske annerkjennelsen av Luhansk og Donetsk 21. februar i år.

Den retoriske karusellen er komplett: De anklager NATO for folkerettsbrudd i Kosovo, men viser til Kosovo for å legitimere egne folkerettsbrudd. Kanskje forsøker de å fremme en ny fortolkning av folkerett gjennom henvisning til presedens i Kosovo, slik enkelte har hevdet. Men det er vanskelig å selge det når de samtidig bruker Kosovo som eksempel på vestlig prinsippløshet og amoral.

I både Georgia og Ukraina har russiske myndighetenr anvendt beskyttelse av russisk diaspora som begrunnelse for intervensjoner. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 befant 25 millioner etniske russere seg utenfor Russlands landegrenser. I tilllegg var det cirka elleve millioner ‘russiskspråklige’ bosatt i arvtakerstatene. Når det har vist seg strategisk nyttig, har myndighetene påkalt retten til å ‘beskytte’ russisk diaspora i andre land.

Ifølge meningsmålinger utført av Pew, har det vært stor støtte for dette prinsippet i Russland. I 2016 var 77 prosent av etniske russere enige i utsagnet om at ‘Russland har et ansvar for å beskytte etniske russere bosatt utenfor dets grenser’. I krigen med Georgia i 2008, brukte de som i Ukraina påstander om et pågående ‘folkemord’ mot russiske borgere som begrunnelse for å intervenere militært.

Samlebegrepet Kreml bruker for russisk diaspora er ‘kompatrioter’, altså landsmenn. Mange har tolket retorikken deres om beskyttelse som uttrykk for strategisk bruk av Responsibility to Protect, R2P, prinsippet som sier at det er det internasjonale samfunnets ansvar å gripe inn dersom en stat ikke lenger makter å beskytte egne borgere. Men Kreml er svært skeptiske til R2P, især etter Libyakrigen. Snarere er retorikken deres uttrykk for en mer etnonasjonalistisk tolkning av staters rett til å potensielt forsvare ‘landsmenn’ – uavhengig av territorielle grenser, og uavhengig av FNs Sikkerhetsråd. 

Dermed undergraver Kreml også det prinsippet de sier de bryr seg mest om: Suverenitet.

I så måte var det slående at Kina, hvis utenrikspolitikk også fremhever suverenitetens ufravikelighet, nylig uttalte at Russland har legitime sikkerhetsbekymringer i Ukraina, og at det var snakk om en ‘kompleks og unik historisk kontekst’. Prinsipper rekker bare så langt.

Samtidig er det tydelig at Putins handlinger setter Kina i en vanskelig skvis. Snaue tre uker før invasjonen lanserte de en fellesklæring om ‘internasjonal politikk i en ny æra’. Her står respekt for staters suverenitet og en ‘FN-drevet internasjonal arkitektur’ sentralt. Mye av deres felles retorikk har gått på motstand mot vestlig innblanding i andre staters indre anliggender. Hva gjør de nå?

Kremls retorikk om en global orden med suverenitet i sentrum har vært populær også i Europa. Høyrepopulister har trukket frem både suverenitsprinsippet og de tradisjonelle, konservative verdiene til Putins styre som et forbilde.  

Nå har Putin gjort noe som bør være utilgivelig. Den høyreradikale gruppen i Europaparlamentet, «Identitet og demokrati», har suverenitet som sitt kjerneprinsipp. Samtidig slår programmet deres fast at deres mål er å ‘beskytte identiteten til borgere og nasjoner i Europa’. Hvis de verdiene skal ha noe kredibilitet, kan de ikke samtidig fortsette å være Putin-vennlige. Det er så klart ikke første gang Kreml bryter med uttalte prinsipper, herunder respekt for folkeretten. Men en fullskala krig er langt vanskeligere å bortforklare, selv om de forsøker.

Putins dobbeltmoral vil med andre ord sannsynligvis frarøve ham noen viktige støttespillere hos Europas høyreradikale. Russisk bombing av tsjetsjenere og syrere har ikke vært et problem for dem. Men at Putins styre nå dreper andre (hvite, kristne) europere, vil være langt vanskeligere å både svelge og selge. Dobbeltmoralen er denne gangen for stor. Skal de stå støtt ved Putin, vil de selv bli avslørt som prinsippløse.