Indra Øverland

A void in Central Asia research: climate change

The environmental burdens of special economic zones on the coastal and marine environment: A remote sensing assessment in Myanmar

ASEAN’s energy transition: how to attract more investment in renewable energy

The energy transition is progressing slowly in the ten member states of the Association of Southeast Asian Nations (ASEAN). To achieve ASEAN’s target of 23% renewables in the primary energy supply by 2025, the region would need to invest USD 27 billion in renewable energy every year. However, the ASEAN countries attracted no more than USD 8 billion annually from 2016 to 2021. Through a comparative review of three key factors for attracting investment—renewable energy legislation, energy governance reform, and general conditions for investors—this study examines why the region’s renewable energy sector has not attracted more capital. The contribution of the article is threefold. First, it develops a new review model for assessing the business climate for renewable energy in any country. Second, it offers an update on the state of renewable energy deployment in the ASEAN countries. Third, taking into account international best practices, it identifies the obstacles and solutions to attracting investment in renewable energy in Southeast Asia. The article finds that carbon lock-in is pervasive, regulatory practices have been copy-pasted from the fossil-fuel sector to the renewables sector, and, except for Malaysia and Vietnam, no ASEAN country has implemented a major pro-renewable energy governance reform. Certain advanced renewable energy measures, such as auctions and feed-in tariffs, have been adopted in some member states, but the institutional capacity to implement them is limited. The share of renewables in the energy governance system needs to be increased.

Are renewable energy sources more evenly distributed than fossil fuels?

En del publikasjoner om energitransisjon går ut fra en antakelse om at fornybare energikilder er mer jevnt fordelt globalt enn fossilt brensel. Dette impliserer at skiftet fra fossilt brensel til fornybar energi vil sette flere stater i stand til å bli selvforsynte med energi, og bety slutten på deres avhengighet av importerte energiressurser. Denne antakelsen er imidlertid feil, viser forfatterne av denne artikkelen. Energitransisjonen vil kreve handel med elektrisitet eller hydrogen på tvers av grenser, noe som skaper nye internasjonale handelsrelasjoner og muligheter for både samarbeid og konflikt. Denne studien tester antakelsen om jevn distribusjon av fornybare energikilder empirisk og kvantitativt. Studien sammenlikner Lorenz-kurver og kalkulerer Gini-koeffisienter for tre typer fossilt brensel og tre typer fornybar energi i 161 land. Funnene støtter synet om at energitransisjon vil medføre et mer desentralisert globalt energisystem sentrert rundt «prosumer»-land som produserer og konsumerer sin egen energi og i liten grad er avhengige av fjerne land for kjøp eller salg av energi. Men forskjellen i fordeling av fornybare energikilder kontra fordelingen av fossilt brensel er ikke så stor som en annen del av litteraturen går ut fra. Dermed vil ikke internasjonal energihandel og geopolitikk forsvinne helt.

Norges klimaomdømme på Twitter

I denne artikkelen undersøker vi om olje- og gassproduksjonen har negativ innvirkning på Norges klimaomdømme. Dette gjør vi ved å kartlegge meldinger som ble lagt ut på Twitter i forbindelse med det 26. klimatoppmøtet (COP 26) i Glasgow. For å sette Norges omdømme i perspektiv, sammenlikner vi Twitter-meldingene om Norge og Sverige. Studien viser at det er liten forskjell mellom meldingene som omhandler Norge og Sverige når det gjelder negative holdninger. Vi finner imidlertid to trekk som er av interesse for forståelsen av Norges omdømme. For det første er meldingene tematisk ulike: De dominerende temaene i meldingene som nevner Sverige handler om å fremme overgangen til grønn energi og klimaaktivisme, mens de dominerende temaene i meldingene om Norge i hovedsak handler om klimafinansiering og behovet for utfasing av produksjon av fossilt brensel. For det andre er de negative meldingene om Sverige av mer generell karakter, knyttet til kritikk av alle lands manglende omstilling, mens de negative meldingene om Norge er spesifikk, knyttet til olje- og gassproduksjon.

The European Union's CBAM as a de facto Climate Club: The Governance Challenges

EU-kommisjonen har varslet vidtrekkende reformer for å få fart på reduksjonen av klimagassutslipp. Blant forslagene som utgjør den ‘grønne giv’ er vedtakelsen av en ‘klimaavgift’ - Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM). I praksis vil imidlertid CBAM ikke bare fungere som et skjold for det europeiske kvotehandelssystemet (ETS), men også oppmuntre andre land til å implementere kompatible karbonprisordninger. Vi argumenterer for at EUs CBAM dermed de facto har er en klimaklubb, men de nåværende forslagene og debatten tar ikke for seg hvordan klubben vil bli styrt, og man trenger å adressere valg mellom å opprettholde kontroll over retningen og ambisjonene til klimapolitikk og CBAMs legitimitet.