Forsker
John Karlsrud
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
John Karlsrud (PhD) er forsker 1 i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved NUPI, hvor han jobber med spørsmål relatert til koalisjoners rolle i internasjonal sikkerhet, FNs fredsbevarende styrker og andre mer generelle spørsmål relatert til endring i global styring.
Karlsrud tok doktorgraden ved University of Warwick, og har vært gjesteforsker i regi av Fulbright-programmet Center on International Cooperation ved New York University, og senest ved European University Institute i Firenze. Han har arbeidet i Bosnia og Hercegovina, Tsjad, Palestina (Vestbredden), Norge og USA, og har gjort feltarbeid og hatt kortere oppdrag i Haiti, Irak, Liberia, Mosambik, Serbia, Sierra Leone, Sør-Sudan og Ukraina.
Ekspertise
Utdanning
2010-2013 Ph.D., Politics and Internationals Studies, University of Warwick. Tittel på avhandlingen: Linked Ecologies and Norm Change in United Nations Peacekeeping Operations.
2005 Master, Peace and Conflict Studies / International Affairs med Distinction. Master fra Institute for Graduate Studies in International Affairs, Australian National University og PRIO.
Arbeidserfaring
2010- Seniorforsker på NUPI, leder for Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling fra oktober 2020.
2015 External Associate, Centre for the Study of Globalisation and Regionalisation, University of Warwick September-Desember.
2015 Fulbright gjesteforsker, Center on International Cooperation, New York University Januar-April.
2008-2010 Spesialassistent til generalsekretærens spesialrepresentant, FNs oppdrag i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk (MINURCAT), Tsjad.
2006-2008 Analytiker, policy og strategi, Strategic and Regional Initiatives Unit (SRIU), Regional Bureau for Africa (RBA), UNDP New York HQ.
2005-2006 Forsker og assistent for direktøren, Fafo Institute for Applied International Studies (AIS).
2002-2003 Liaison- og operasjonsoffiser for NATO i Bosnia og Hercegovina (BiH), sekondert fra det Norske Forsvaret.
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreIntegrating ad hoc coalitions in international conflict management
Mens FNs fredsbevarende operasjoner har vært på tilbaketog siden 2014 har ad hoc-koalisjoner fått økt betydning i internasjonal konflikthåndtering. Vi argumenterer for at disse to utviklingstrekkene har endret feltet for internasjonal konflikthåndtering til det vi kaller «konflikthåndtering à la carte». Eksempler på ad hoc-koalisjoner i internasjonal konflikthåndtering inkluderer Multinational Joint Task Force som bekjemper Boko Haram-opprøret i Tsjadsjøregionen, samt maritime oppdrag som den USA-ledede Coalition Task Force Sentinel i Gulfen og den Kenya-ledede Multinational Security Support Mission i Haiti. Etter å ha analysert konsekvensene av denne utviklingen for internasjonal konflikthåndtering, skisserer vi tre typer differensiert integrasjon av ad hoc-koalisjoner i internasjonal konflikthåndtering og diskuterer eksempler på disse. Deretter gir vi råd om hvordan stater kan skape synergi og integrere ad hoc-koalisjoner med FN-ledede og regionalt ledede initiativer, for å øke effektiviteten, men samtidig bevare et robust og legitimt institusjonelt verktøysett for internasjonal konflikthåndtering. Avslutningsvis argumenterer vi for at ettersom FN omstiller seg til å bli en tjenesteleverandør gjennom å adoptere en modulær tilnærming, bør organisasjonen fortsette å investere i tverrorganisatorisk samarbeid innen områder som logistikk, finansiering og ansvarlighet for menneskerettigheter – inkludert samarbeid med ad hoc-koalisjoner.
The Institutional Dynamics of Global Governance in Hard Times: Innovation or Decline?
I innledningen til dette rundebordet argumenterer vi for at global styring står overfor store utfordinger, fordi den påvirkes av en rekke betydelige utviklingstrekk som dreier seg om endringer i maktfordeling mellom stater, fremvekst av nasjonalistisk populisme, og hyppige transnasjonale kriser – samtidig som den forsøker å legge til rette for kollektiv handling i møte med komplekse samarbeidsproblemer. Med dette bakteppet skisseres to hovedtrender av institusjonell utvikling i global styring. For det første, så ser vi at formelle mellomstatlige organisasjoner (FIGOs) stagnerer, og er i fastlåste situasjoner på grunn av store sosiale, (geo)politiske, økonomiske og teknologiske endringer. For det andre, ser vi en spredning av ulike typer «lavkostinstitusjoner» eller uformelle samarbeid. For å hjelpe oss å tenke systematisk om hvordan disse to institusjonelle dynamikkene påvirker global styring, utvikler artikkelen to teser: innovasjonstesen og forfallstesen. I innovasjonshypotesen hevder vi at ved å gå fra et relativt eksklusivt og hierarkisk system, sentrert rundt FIGOs, til et mer inkluderende og heterarkisk system, basert på institusjonelt mangfold, tilpasses global styring til endringer i politisk og økonomisk makt. I forfallshypotesen argumenterer vi for at de to institusjonelle trendene undergraver regelbasert multilateralisme og kan føre til et skifte tilbake mot tradisjonell stormaktspolitikk.
Fra forsvarsevne til forsvarsvilje – hva kan Norge lære av Ukraina?
Hva skal til for å skape forsvarsvilje? ...
Er samarbeidets tidsalder over?
Internasjonalt samarbeid, og den regelbaserte verdensordenen slik vi kjenner den, går nå en ukjent tid i møte. Donald Trump i sin andre presidentp...
Ukraine’s secret weapon: Civil society at war
Come Back Alive og andre frivillige organisasjoner er en undervurdert, men viktig faktor i Ukrainas kamp mot Russland. De utgjør en avgjørende del...
Norsk sikkerhetspolitikk: Veivalg og dilemmaer i en turbulent tid
Prosjektet undersøker hvordan Russlands krig mot Ukraina, økt stormaktsrivalisering og usikkerhet blant allierte påvirker norsk sikkerhetspolitikk, og hvordan Norge bør tilpasse seg et...
Tempo og effektivitet i Norges støtte til Ukraina
Norge skal i 2025 gi 72,5 milliarder kroner i militær støtte til Ukraina. Med denne økningen er Norge helt i toppen blant landene som gir støtte til Ukraina, som andel av BNP. Men hvor mye penger Norge bruker på støtte til Ukraina er kun én side av saken. Et annet spørsmål er om norske myndigheter klarer å bruke disse pengene raskt nok og på en måte som setter Ukraina i stand til å forsvare seg mest mulig effektivt. Denne policy briefen identifiserer ukrainske behov, norske begrensinger og gir innspill til hvordan Norge kan lykkes best mulig med å bidra til økt ukrainsk kampkraft.