Forsker
Jon Harald Sande Lie
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Jon Harald Sande Lie er sosialantropolog (PhD fra Universitetet i Bergen), forsker 1 og leder for i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved NUPI.
Hovedtema for forskningen hans er internasjonal bistand, global styring og statsdannelse, med fokus på utvikling og humanitær bistand i Øst-Afrika, spesielt Etiopia og Uganda, hvor han har oppholdt seg i lange perioder i forbindelse med feltarbeid og studert partnerskapsforholdet mellom aktørene på NGO-nivå og aktørene involvert i verdensbanken.
Lie er medredaktør for tidsskriftet Forum for Development Studies. Han er prosjektleder for FRIPRO-prosjektet «Developmentality and the Anthropology of Partnerhsip».
Ekspertise
Utdanning
2011 PhD i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen
2004 Cand. Polit. i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo
2000 Cand. Mag. med sosialantropologi, idehistorie, religionshistorie, filisofi, og miljø og utvikling i fagkretsen.
Arbeidserfaring
2022- Forsker 1, NUPI
2011- Seniorforsker, NUPI
2007-2011 Forsker, NUPI
2004- Stipendiat, sosialantropologisk institutt, Universitetet i Bergen
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtre
Norsk kompetanse for Ukrainas framtid (FRAM)
FRAM – Norsk kompetanse for Ukrainas framtid har som hovedmål å styrke kompetansen om Ukraina i norsk bistandsforvaltning, sivilsamfunn, forskning og privat sektor, som deltar i den si...
End review, NORDEM programme 2021-2025
Denne rapporten er en gjennomgang av NORDEM-programmet 2021–2024, som forvaltes av NORCAP/NRC. Programmet støtter demokrati, menneskerettigheter og fredsbygging gjennom utsending av eksperter til internasjonale organisasjoner.
Humanitarian–development nexus
Dette er et kapittel i boka Elgar Encyclopedia of Development.
Localization and developmentality: Policy pragmatism in pandemic times
Motivasjon: Lokalisering blir stadig oftere diskutert i debattene om hvordan man kan reformere internasjonal bistand. Målet er å forbedre bistandens effektivitet og adressere etiske utfordringer ved å snu de hierarkiske bistandsrelasjonene på hodet. Dette har imidlertid vist seg å være lettere sagt enn gjort. COVID-19-pandemien skapte logistiske hindringer for bistandsarbeidere, noe som førte til en fornyet, om enn midlertidig, interesse for lokalisering. Formål: Studien startet med å undersøke partnerskap under COVID-19, men nesten alle informantene rettet oppmerksomheten mot lokalisering. Artikkelen kartlegger og analyserer utfordringene og fordelene med lokalisering sett fra bistandsarbeidernes perspektiv. Metode: Artikkelen bygger på 24 intervjuer gjennomført i Oslo med representanter fra ulike norske utviklings- og humanitære organisasjoner samt offentlige etater. I tillegg er det gjennomført en gjennomgang av politikkdokumenter og grå litteratur. Funn: Artikkelen viser at debatten om lokalisering under COVID-19 blusset opp, ikke fordi man ønsket å reformere bistanden, men som en pragmatisk og midlertidig respons på pandemiens logistiske hindringer. Refleksjonene fra informantene om fordeler og ulemper gir mer dyptgående innsikt i hvorfor lokalisering ofte mislykkes i å endre praksis. Samtidig viser det seg at lokalisering muliggjør en indirekte form for styring knyttet til krav om ansvarlighet. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som viser at lokalisering ofte skjer når mottakerne gjør det giverne ønsker, men på en måte som fremstår frivillig. Dette antyder at lokalisering paradoksalt nok kan styrke eksisterende maktstrukturer. Politiske implikasjoner: Lokalisering er dårlig definert. En klarere definisjon kan være nyttig i praksis, men en altfor rigid definisjon kan undergrave mangfoldet av aktører og kunnskap som lokalisering ønsker å fremme. På operasjonelt nivå krever lokalisering større fleksibilitet og rom for tilpasning gjennom hele bistandskjeden, særlig når det gjelder revisjons- og ansvarlighetsregimene hos givere og finansieringsmyndigheter, som opprettholder skjeve bistandsrelasjoner.
Bottom-up development as framed freedom: developmentality and donor power
Internasjonal bistand er basert på og gjenskaper en rekke konseptuelle og strukturelle motsetninger. Aktører innen utviklingsarbeid har selv forsøkt å endre skjevhetene i bistandsrelasjoner, noe som illustreres gjennom de fremtredende politiske agendaene om eierskap og lokal tilpasning på 2010-tallet. Begge disse tilnærmingene er uttrykk for bottom-up-strategier i internasjonal bistand, som utfordrer den hierarkiske naturen til utvikling som et spesielt vestlig instrument og historisk prosjekt for intervensjon. Denne artikkelen argumenterer for at de toppstyrte, giverdrevne forsøkene på å snu utviklingsarbeidet til en bottom-up-strategi mislykkes, ikke bare på grunn av disse diskursive utfordringene. Ulikheter i bistandsrelasjoner vedvarer også fordi den neoliberale revisjonskulturen utvikler seg parallelt med de liberale prinsippene i agendaene for eierskap og lokal tilpasning. Dette analyseres gjennom begrepet "developmentality", som er en stilltiende og indirekte form for makt. Denne makten både oppstår fra og samtidig svekker de liberale prinsippene som ligger til grunn for bottom-up-tilnærminger.
Public–Private Development Cooperation: Interface and Conflicting Logics in the Formation of a Strategic Partnership
I denne artikkelen tar Jon Harald Sande Lie for seg offentlig-privat samarbeid (PPP) i bistandssektoren og hvordan dette kan føre til at offentlige bistandsmidler, egentlig ment for fattigdomsbekjempelse, ender opp med å fremme norske private aktørers interesser i Etiopia. Mer overordnet handler den om hvordan PPP-agendaen i bistandssektoren etablerer relasjoner mellom aktører med konkurrerende logikker som vanskelig lar seg forene i praktisk partnerskap og som dermed bidrar PPP i praksis til å undergrave PPP-agendaens hensikt. Empirisk handler artikkelen om Norads innovative strategisk partnerskapsprogram for å koble norsk næringsliv sammen med bistandsaktører i såkalte ‘public-private partnerships’ (PPP); og den handler om hvordan det offentlige Norge med kronprinsparet i spissen ledet an en større næringslivsdelegasjon til Etiopia på søken etter investeringsmuligheter og kontrakter. Og den handler om Yaras visjon om å utvinne pottaske for kunstgjødselproduksjon i Dallol, i Etiopias Afar-ørken – et prosjekt de var villige til å investere en milliard dollar i, men som de etter sigende endte med å selge for en dollar. Og den handler om det strategiske partnerskapet mellom Utviklingsfondet og Yara, og om hvordan ambisjonen og presset om å få til et strategisk partnerskap gjorde at Utviklingsfondet engasjerte seg i et bistandsprosjekt utenfor sitt etablerte kompetanseområde: om å renovere en yrkesskole, fra pensum til infrastruktur, for å kunne gi lokale ungdom utdannelse og dermed Yara bedre tilgang på kvalifisert arbeidskraft. Samtidig er det ikke det artikkelen egentlig handler om. Egentlig handler artikkelen om PPP-agendaen i praksis. PPP er ikke nytt, men det representerer et nytt mantra i bistandssektoren, hvor viktigheten etableres i og av bærekraftsmålene (nr. 17) hvor offentlig-privat samarbeid ansees som avgjørende for å frigjøre det årlige behovet for 2,5 billioner dollar for å realisere de 16 andre SDGene. PPP ser bra ut på tegnebrettet, men kart og terreng er ikke det samme. Artikkelen går forbi det offisielle nivået, hva som står i kontrakter, og som ytres i festtaler, til å se på PPP i praksis og hva som skjer i møtepunktet mellom offentlig og private aktører. Artikkelen viser hvordan private og bistandsaktører følger to forskjellige logikker og ansvarlighetsregimer, som vanskelig lar seg forene i praksis og i reelt partnerskap. Bistanden følger en ‘not for profit’-logikk, hvor organisasjonen forholder seg til et dobbelt ansvarlighetsregime: ‘oppover’ til bevilgende myndigheter og deres krav, og ‘nedover’ til mottagerne og deres rettigheter, behov og ønsker. Private aktører derimot, har en ‘for profit’-logikk der de i all hovedsak står til ansvar overfor investorer og eiere. Disse forskjellene gjør reelt partnerskap vanskelig. Således viser artikkelen til en mer fundamental utfordring med offentlig-privat samarbeid i bistandssektoren: at koblingene mellom aktørene, praksisene og kunnskapsfeltene som PPP-agendaen iscenesetter bidrar til å undergrave PPP i praksis. Artikkelen viser således hvordan et offentlig finansiert bistandsprosjekt blir en proxy for private interesser, men ikke nødvendigvis pga. dårlige intensjoner eller motstridende interesser blant de involverte aktørene, men heller som et resultat av de praksisene og kunnskapskampene som PPP agendaen produserer i praksis.