Forskningsprosjekt
Ad hoc crisis response and international organisations
Internasjonale organisasjoner blir skapt under kriser for å løse felles globale problemer. Likevel etablerer stater stadig nye ad hoc kriseløsninger for å løse kriser hvor man ville forventet at etablerte internasjonale organisasjoner skulle spilt en sentral rolle.
ADHOCISM spør hva de langsiktige innvirkningene av ad hoc kriseløsninger vil være på internasjonale organisasjoner. På denne måten vil ADHOCISM bidra til å fylle et kunnskapsbehov gjennom en systematisk studie av ad hoc kriseløsninger innenfor to domener: sikkerhet og helse. Gjennom en slik sammenligning vil ADHOCISM skape innsikt i et videre empirisk fenomen i globalt styresett. Ad hoc kriseløsninger er her definert som løse grupper av aktører som blir enige om å løse en krise til gitt tid og sted istedenfor eller i tillegg til en eksisterende internasjonal organisasjon innenfor samme policy-domene. Ad hoc kriseløsninger kan på kort sikt lede til raskere og mer effektive kriseløsninger, men hvis internasjonale organisasjoner ikke lenger blir sett som de viktigste instrumentene til å løse globale utfordringer, så er risikoen også at relevansen til disse internasjonale organisasjonene vil minske, og lignende trender kan utvikle seg innenfor andre domener.
For å utvikle mer kunnskap om ad hoc kriseløsninger vil ADHOCISM etablere et datasett på ad hoc kriseløsninger innenfor global helse og sikkerhet. Innenfor helse vil ADHOCISM studere forholdet mellom Verdens helseorganisasjon (WHO) og The Vaccine Alliance (Gavi), Coalition for Epidemic Preparedness (CEPI) og COVAX-prosjektet som er et felles initiativ mellom WHO, Gavi og CEPI. Innenfor sikkerhet vil vi studere forholdene mellom den Afrikanske Unions African Standby Force (ASF) og Multinational Joint Task Force (MNJTF) som kjemper mot Boko Haram, og mellom EUs Battlegroups og støtte til Barkhane og Joint Force of the Group of Five Sahel (JF-G5S) i Mali.
Prosjektleder
Deltakere
Aktuelt
Ad hoc-koalisjoner skal løse stadig flere kriser
Nye publikasjoner
How Ad Hoc Coalitions Deinstitutionalize International Institutions
Etter hvert som ad hoc-koalisjoner (AHC-er) sprer seg, spesielt på det afrikanske kontinentet, utkrystalliserer to spørsmål seg. Hvilke konsekvenser får de for det eksisterende institusjonelle sikkerhetslandskapet? Og hvordan kan trenden med AHC-er som opererer ved siden av, i stedet for inne i, regionale organisasjoner fanges opp og utforskes konseptuelt? For å svare på disse spørsmålene undersøker denne artikkelen innsatsgruppen "Multinational Joint Task Force" (MNJTF) som kjemper mot Boko Haram og dens skiftende forhold til Den afrikanske union (AU). Gjennom en casestudie, og en gjennomgang av politikk og akademisk litteratur, lanserer artikkelen begrepet deinstitusjonalisering og hvordan dette kan karakteriseres. Forfatterne identifiserer tre trekk ved deinstitusjonalisering: AHC-er kan omgå standardprosedyrer for beslutningsprosesser, de kan redusere etablerte institusjonelle normer, og de kan flytte ressurser til andre områder. Artikkelen tar også for seg hvordan AHC-ene bidrar til å endre praksis for finansiering av internasjonale freds- og sikkerhetsoperasjoner, med en undersøkelse av EU og FNs retningslinjer og praksis. Oppsummert peker artikkelen på prosessene med avinstitusjonalisering, og den identifiserer tre former for begrunnelser for denne prosessen: mangel på problemløsningskapasitet, begrenset tilpasningsevne og gjensindig avhengighet.
Governance Through Regime Complexity: What Role for the EU in the African Security Regime Complex?
The international response to armed conflict in Africa often takes the form of a regime complex characterized by institutional proliferation, overlap, unclear hierarchies, and multiple interconnections. At the same time, the course of conflict is hardly predictable. In such an environment, how can component units (institutional fora) of a regime complex effectively govern through complexity? We explore this question by focusing on the EU as an important actor within regime complexes. Building on the regime complexity literature and complexity theory, we identify four conditions. We argue that actors who operate as resource hubs, create complementarity, support system self‐organization, and practice adaptive forms of peacebuilding are best placed to manage regime complexity. Empirically we probe these assumptions in the context of the Sahelian security regime complex and the role the EU is playing in it.
Ad hoc coalitions in global governance: short-notice, task- and time-specific cooperation
Ad hoc coalitions (AHCs) are an indispensable but scantly conceptualized part of global governance. In recent years, several typologies and classifications of global governance arrangements have been provided, mostly differentiating them based on their organizational design features of degree of formality and membership composition. These do not capture AHCs and the role they play in global governance. In this article, we not only provide a conceptualization of AHCs, but also propose ways in which AHCs fit within the broader global governance architecture. We argue that what sets AHCs apart is not so much their (in)formality or membership, but rather their short-notice creation, their task-specific purpose and their temporarily circumscribed existence. We therefore define AHCs as autonomous arrangements with a task-specific mandate established at short notice for a limited time frame. We then develop a research agenda on the nature and future of AHCs, including their short- and long-term relationship with other multilateral arrangements in the global governance architecture. This is important, as we do yet not know how AHCs complement, compete and impact on international organizations and international crisis response.