PATRON OG KLIENT: Russlands president Vladimir Putin og tidligere leder for Abkhazia, Raul Khadzhimba, i samtale på en pressekonferanse i 2017.
Forskningsprosjekt
Dynamics of de facto state patron-client relations
Arrangementer
"DeFacto" vil gjennom surveyer, feltarbeid og ekspertintervjuer ta for seg tre overordnede spørsmål:
- Hvordan begrenser/styrker den hjemlige opinionen de facto statens politiske ledere vis-a-vis patronen?
- Hvordan navigerer disse lederne mellom hjemlige krav og patronens forventninger?
- Og hvordan utøver patronstater innflytelse?
De facto-stater er stater som ikke har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Slike stater har lenge blitt behandlet som "blanke flekker", oversett både i akademisk litteratur og på kart. De spiller imidlertid en viktig rolle i internasjonal politikk: Siden slutten på den kalde krigen har de facto-stater vært involvert i et stort antall voldelige konflikter knyttet til at de har blitt opprettet, fått endret status eller blitt avskaffet. Det er derfor viktig å oppnå en bedre forståelse av dynamikken i de facto stat-konflikter.
Nesten alle de facto-stater som overlever i noe tid har en "patron" eller "beskytterstat" som sørger for sikkerhetsgarantier og økonomisk støtte. Ofte har dette ført til at de facto statene har blitt avskrevet som brikker i patronens maktspill. I "DeFacto" ønsker vi å utfordre denne antagelsen og undersøke hvilket handlingsrom de facto-statene har.
Ambisjonen er å flytte fokuset innen de facto stat-studier fra å undersøke (fravær av) konfliktløsning til å utforske faktorene som bidrar til å opprettholde status quo. Dette vil vi gjøre ved å utvikle en ny modell for hvordan man kan forstå patron-klient relasjoner. Vi er spesielt opptatt av å utforske hvordan lokalbefolkningen kan begrense ledernes handlingsrom, men også være en ressurs lederne kan mobilisere i forhandlinger med patronen.
Studien vil omfatte alle åtte eksisterende de facto stater som har en "beskytter": Abkhasia, Donetsk, Luhansk, Nagorno-Karabakh, Nord-Kypros, Sør-Ossetia, Taiwan og Transnistria. I tillegg vil vi inkludere de to eneste tilfellene etter den kalde krigen av de facto-stater med "patron" som mislyktes: Srpska Krajina og Republika Srpska.
Eksterne prosjektressurser
- De Facto State Research Unit ved Universitetet i Tartu
Prosjektleder
Deltakere
Aktuelt
PODKAST: Abkhasia mellom Russland og resten av verden
NUPIs ekspertise på Ukraina-konflikten
PODKAST: Hva skjer i Nagorno-Karabakh?
Nok en gang preger Nagorno-Karabakh avisoverskriftene, etter at det sist helg brøt ut kamper i den lille enklaven i Sør-Kaukasus. NUPI-forsker Helge Blakkisrud forklarer hva som skjer, og hvorfor, i NUPI-podden.
Nye publikasjoner
Trade, Trust, and De Facto State Conflicts: Abkhazia’s International Economic Engagement
Fremmer handel virkelig tillit? I konfliktherjede regioner kan utviklingen av handelsforbindelser bidra til å endre konflikter eller til og med legge til rette for fredsbygging. Men når det gjelder de facto stater – stater med ingen eller begrenset internasjonal anerkjennelse – er forholdet mellom de to kanskje ikke fullt så enkelt. En nærmere titt på Abkhasia, en de facto-stat i det omstridte nabolaget mellom Russland og EU, viser at handel kan trives selv i en post-konfliktsituasjon der den gjensidige mistilliten er høy. Men så lenge handel skjer uformelt og i skyggen, hjelper det ikke med å bygge tillit på statlig nivå.
Russia's Neighborhood Policy and Its Eurasian Client States: No Autocracy Export
Driver autoritære regimer med aktiv eksport av sine egne politiske systemer? Eller er de først og fremst opptatt av å ivareta geopolitiske interesser? Denne artikkelen utforsker disse spørsmålene ved å undersøke Russlands politikk overfor Abkhasia, Sør-Ossetia og Transnistria. I alle disse tre de facto-statene er Moskva fullt i stand til å diktere utfallet av lokale valgprosesser dersom de skulle ønske det, men vi finner at Moskva i økende grad har avstått fra direkte innblanding. Disse klientstatene har ikke mulighet til å vende Russland ryggen, og gitt at Moskvas geopolitiske interesser er sikret, virker russiske myndigheter villige til å gi dem et visst slingringsmonn. Vi spør deretter om disse funnene kan ekstrapoleres til Russlands politikk overfor klientstater mer generelt, og diskuterer Moskvas reaksjon på forsøkene på regimeendring i Armenia og Hviterussland.