Publikasjoner
Estonia: Strong and Early Support, but Conditions Apply
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Estland.
Sweden: Politically Willing, but Militarily Constrained
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Sverige.
Finland: Capable but Informed by Frontline Realism
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Finland.
Latvia: Strongly Committed, Modestly Equipped
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Latvia.
Canada: Willing but unable
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Canada.
France: Able, willing, and leading?
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Frankrike.
Transformative securitization: Rethinking the Copenhagen School in light of COVID-19, climate change, and the war in Ukraine
Artikkelen videreutvikler sikkerhetiseringsteori ved å introdusere konseptet transformativ sikkerhetisering, der kriser ikke bare innrammes som eksistensielle trusler, men også som katalysatorer for å gjenopprette politiske ordener. Med utgangspunkt i Københavnerskolen og Hannah Arendts forestilling om natalitet, skiller artikkelen transformativ sikkerhetisering fra konservative former som tar sikte på å bevare status quo. Den konseptualiserer transformativ sikkerhetisering gjennom tre dimensjoner: via handling (nedenfra og opp og deltakende), via prosedyre (omveltende, men potensielt demokratiserende) og via resultat (som gir varig institusjonell og/eller normativ endring). Gjennom empiriske illustrasjoner fra Danmarks og Norges respons på COVID-19, Russlands invasjon av Ukraina og klimaendringer, viser artikkelen hvordan sikkerhetisering både kan begrense og muliggjøre demokratisk transformasjon. Den argumenterer for at mens noen responser forsterker den utøvende makten og begrenser det deliberative rommet, reflekterer andre – spesielt innen klimapolitikk – deltakende og fremtidsrettede sikkerhetiseringstiltak som kan omkonfigurere samfunnssektorer eller hele politikksystemer. Klimaendringer fremstår som et paradigmatisk eksempel på transformativ sikkerhetspolitikk, der rettferdighet mellom generasjoner og systemisk endring drives av samfunnsmedvirkning. Ved å bygge bro mellom kriser og politisk forankring, forfiner konseptet sikkerhetspolitikkens forståelse av ekstraordinær politikk og tilbyr nye verktøy for å analysere det demokratiske potensialet og fallgruvene ved sikkerhetsresponser i en tid med overlappende, presserende situasjoner.
Non-Western Visions of International Order
Forskningen på verdensorden har fått økt oppmerksomhet innen internasjonale relasjoner. Endringer i verdenspolitikken førte først til en bred debatt om hvor robust den liberale internasjonale ordenen (LIO) er, og deretter til økt interesse for alternative syn på orden, særlig utenfor Vesten. Denne gjennomgangen fokuserer på slik forskning fra ikke-vestlige perspektiver. Gjennomgangen er organisert etter regioner og ser på forskning fra og om Øst- og Sørøst-Asia, Latin-Amerika, Afrika, Sør-Asia, Indo-Stillehavet og Eurasia. Selv om regionene har ulike intellektuelle tradisjoner, viser mange av disse perspektivene et mindre idealisert bilde av LIO, og peker på dens hierarkiske og vestlig-sentrerte karakter. Samtidig tar de til orde for en mer inkluderende og pluralistisk verdensorden. Likevel har denne kritikken i liten grad ført til utviklingen av helt nye, radikale alternativer.
The Gambia Has Decided: A model for intervention, or a missed opportunity?
Recent years have seen increased instances of democratic backsliding across West Africa, particularly through military coups. This Community of West African States (ECOWAS), in collaboration with the African Union (AU), can work proactively together to strengthen democratisation processes. Against this backdrop, this report presents an in-depth case study on The Gambia. In particular, it evaluates the AU- and ECOWAS-led interventions that followed the country’s elections in 2016. In the course of its assessment, the study articulates insights for Africa-led interventions. These draw on an array of tools, including mediation, political missions and military pressure. Another key focus of the report is the changing nature of partnerships between the AU and regional economic communities (RECs) as part of their responses to political crises. This includes examining the extent to which the AU and ECOWAS coordinated efforts to address the constitutional crisis that followed the disputed outcome of the December 2016 polls. The study culminates in a series of key findings. Among these is that the principle of subsidiarity remains ambiguously defined; that coordination between the AU and ECOWAS was uneven and at times duplicative; and that national ownership in The Gambia was insufficiently embedded in the reform process. This suggests that while ECOWAS´ visible and robust intervention was decisive in restoring constitutional order, the AU´s more technical engagement lacked visibility and sustainability. Both actors struggled to align their support in a coherent and mutually reinforcing manner. Over time, this served to reduce how both organisations were able to act as continuous and legitimate actors in the country. These findings offer guidance on how the AU and RECs could partner more effectively to address crises in Africa. Clarifying subsidiarity is a key step. While the term is widely used by the AU and RECs, the key questions of subsidiarity — such as the political dimensions it entails; and how the AU and ECOWAS could jointly address a lack of political will at the member state level — remain unresolved. Other areas of guidance defined in the report include strengthening joint planning and communication; and ensuring that balanced attention is given not only to immediate security concerns, but also longterm governance reform. The study concludes that without deeper institutionalised coordination mechanisms and stronger political will from both continental and national actors, the sustainability of such interventions will remain limited.
The Effectiveness of the SADC Mission in Mozambique (SAMIM)
Rapporten vurderer effektiviteten til SADC Mission in Mozambique (SAMIM), som ble etablert av Southern African Development Community (SADC) i 2021 for å bekjempe ASWJ-opprøret i Cabo Delgado. SAMIM bidro til å svekke opprørernes kapasitet og gjenopprette en viss statlig tilstedeværelse i området. Samtidig slet operasjonen med manglende samsvar mellom mandat og tilgjengelige ressurser, begrenset samarbeid med vertslandet og parallelle operasjoner ledet av Rwanda. Oppdraget nådde aldri flere av sine sentrale mål, blant annet varig territoriell stabilisering, tilstrekkelig luft- og maritim støtte eller langsiktig kapasitetsbygging av mosambikiske styrker. Politiske begrensninger og operative mangler førte til slutt til at styrken ble trukket ut i midten av 2024, til tross for at sikkerhetssituasjonen fortsatt var ustabil.