Publikasjoner
Introduksjon: 25 år med kvinner, fred og sikkerhet i nordisk utenrikspolitikk
Norge og flere av de nordiske landene har de siste 25 år vært viktige støttespillere og pådrivere for det globale arbeidet med å gjennomføre kvinner, fred og sikkerhetsagendaen, og har bygd seg opp betydelig status som ledende aktører på dette feltet. Det er imidlertid flere skjær i sjøen for framtiden til kvinner, fred og sikkerhetsagendaen. Internasjonalt står vi ovenfor store bistandskutt, globale tilbakeslag mot kvinners rettigheter, samt en økning i krig og konflikt. Det er også uklart hvordan et større fokus på sikkerhetspolitiske utfordringer hjemme og i vårt nærområde vil påvirke arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet i utenrikspolitikken. I denne introduksjon til fokusnummeret "25 år med Kvinner, fred og sikkerhet i nordisk utenrikspolitikk" sammenfatter gjesteredaktørene noen hovedtrekk på tvers av bidragene og ser disse opp mot hverandre. Introduksjonen setter søkelys på rollen kvinner, fred og sikkerhetsagendaen har spilt som merkevare for nordisk utenrikspolitikk og implikasjonene av den endrede sikkerhetssituasjonen i Norden for kvinner, fred og sikkerhetsagendaen, og spør: Hva kan vi lære av de nordiske landenes ulike tilnærminger opp gjennom årene? Hvordan har de nordiske landene respondert på endringer i den globale situasjonen? Og hva kan vi vente av nordisk samarbeid på kvinner, fred og sikkerhet i årene som kommer?
Utviklingstrekk i den russiske eliten etter 2022
Utformingen av norsk russlandspolitikk forutsetter innsikt i de interne utviklingene blant russiske beslutningstakere og i den russiske eliten. Dette kunnskapsnotatet flytter blikket vekk fra «kremlologien» og spekulasjoner om palassintriger i Putins indre krets og leverer heller en sammenfattet oppdatering på utviklingene i årene etter fullskalainvasjonen av Ukraina, basert på ledende forskning på strukturelle dynamikker i den russiske politiske og administrative eliten. Kunnskapsnotatet innledes med en kort oppsummering av sentrale paradigmer innen forskningen på russiske eliter: forståelsen av siloviker og teknokrater og skilnadene mellom regionale politiske eliter og føderale administrative eliter. Deretter løfter notatet frem fire sentrale utviklingstrekk i den russiske eliten med utspring i krigen i Ukraina, og vurderer utsiktene fremtiden kan bringe.
Consolidating African-led Peacebuilding Efforts
Selv om De forente nasjoner (FN) har det primære ansvaret for å sikre global fred, legger organisasjonen i økende grad vekt på partnerskap med regionale organisasjoner. I praksis innebærer dette ofte at FN først trer inn når en fredsavtale allerede er på plass. Det internasjonale samfunnet forventer samtidig at ledende regionale organisasjoner – som Den afrikanske union (AU) i Afrika – tar en sentral rolle i fredsbyggingen. AU har dermed vokst frem som en nøkkelaktør. Unionen mobiliserer internasjonal støtte til fredsbygging på kontinentet, samtidig som den utvikler og forankrer betydelige, lokalt tilpassede initiativer i statlige institusjoner for å fremme fred og stabilitet. I langvarige, voldelige konflikter blir imidlertid fredsbygging ofte nedprioritert. Stabilisering får forrang, mens beslutningstakere konsentrerer seg om akutte humanitære behov og å hindre ytterligere vold. Resultatet er at fredsbygging i Afrika sjelden skjer på en helhetlig og jevn måte mellom land. Innsatsen samles ofte i hovedsteder og urbane områder, noe som kan få langsiktige konsekvenser: Det kan forsterke spenninger og utilsiktet befeste de ulikhetene som i utgangspunktet bidro til konflikt. Fredsbygging er heller ikke en nøytral prosess. Den kan opprettholde og forsterke eksisterende samfunnsstrukturer, og fremstille demokrati som den eneste drivkraften for endring. Samtidig overses det at fredsbygging også er en arena for politisk maktkamp, forhandlinger og spenninger – og at den både kan gi og frata legitimitet. Denne studien analyserer afrikanskledede fredsbyggingsinitiativer som søker å håndtere konflikters strukturelle motsetninger og grunnleggende årsaker. Den argumenterer for at regionale organisasjoner må revurdere sine tilnærminger til fredsbygging i komplekse stabiliseringskontekster, og tar til orde for en mer fleksibel og tilpasningsdyktig regional strategi som erkjenner de tette sammenhengene mellom stabilisering og fredsbygging.
Outcomes from the UN Peace Operations Review Week
Building on the positive synergies created through interdisciplinary, global collaborations, such as the Challenges Forum, the Effectiveness of Peace Operations Network, the Global Alliance for Peace Operations and other partners, Peace Operations Review Week brought together the expert community working on issues related to peace operations and global crisis management. This critical mass of expertise aimed to support and inform the Review on the Future of All Forms of Peace Operations – tasked in the 2024 Pact for the Future. Peace Operations Review Week consist of 16 events organised by over 30 organisations on a host of issues related to peace operations, with participation of the Department of Peacebuilding and Political Affairs and the Department of Peace Operations (see full list in the annex). The insights gained during the week were also carried forward into the annual conference of the International Association of Peacekeeping Training Centres (IAPTC) taking place 10-14 November in Vicenza, Italy. “We don’t have the luxury of despairing about how difficult this is.” Ambassador Bob Rae during workshop on “Haiti and the Future of Peace Operations”
Climate Security, Natural Resource Conflict, & Community Resilience in the Lake Chad Basin: A Review of the Literature
The Lake Chad Basin is experiencing severe climate change impacts—including declining rainfall, rising temperatures, droughts, flooding, and shrinking water bodies—that are accelerating livelihood insecurity and ecological collapse. These environmental stresses are acting as threat multipliers, heightening competition over land, water, and fisheries, and intensifying intercommunal violence and displacement across Cameroon, Chad, Niger, and Nigeria. Climate-driven livelihood pressures intersect with structural fragility, contributing to recruitment into violent extremist groups such as Boko Haram and ISWAP, while conflict dynamics further undermine coping capacities and social cohesion. A range of responses is underway, led by regional bodies (LCBC), national governments, international partners (UNDP, GEF, World Bank), and local communities, focusing on adaptation, ecosystem restoration, natural resource governance, and resilience-building. However, gaps remain in institutional capacity, climate-security governance, and inclusion of vulnerable groups—particularly women—whose adaptive options are constrained. Strengthening resilience will require integrated climate-security strategies, robust early-warning systems, empowered local institutions, and investments in sustainable livelihoods.
Ukraine: Sobered after Four Years of Indecision
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer Ukraina.
United States: Europe with Eyes Wide Shut
I policy brief-serien Multinational Force Ukraine vurderer ledende eksperter fra allierte land sentrale faktorer for deltakelse i Multinational Force Ukraine. Dette omfatter den politiske viljen blant allierte til å sende styrker – på bakken, i lufta eller til sjøs – for å etablere en militær tilstedeværelse i eller rundt Ukraina. Ekspertene ser også på hvilke betingelser som må være oppfylt for at slike styrkebidrag kan finne sted (før, under eller etter fredsforhandlinger), hvilke roller styrkene kan forventes å fylle (defensive eller offensive), hvilke begrensninger nasjonale myndigheter legger, og hvilke kapasiteter hvert land realistisk kan bidra med. Denne briefen analyserer USA.
Neglecting Local Realities: the Negative Impact of Protection in Abyei
FNs sikkerhetsråd opprettet United Nations Interim Security Force for Abyei (UNISFA) i juni 2011 for å overvåke våpenhvilen og demilitariseringen av Abyei. Utplasseringen av UNISFA har fått forskere til å hevde at styrkens arbeid med beskyttelse av sivile og en antatt gunstig styrke-til-befolkning-ratio har bidratt til det som fremstår som et tydelig vellykket oppdrag. De siste årene har imidlertid dynamikken i Abyei endret seg, med økning i både inter- og intra-kommunal (communal) vold. Dette har stilt operasjonen overfor nye former for kriminalitet, vold og aktørkonstellasjoner – blant annet bruk av lokale og grenseoverskridende leiesoldatmilitser. Med utgangspunkt i en fortolkende analyse av data fra en enkelt case-studie av UNISFA, argumenterer artikkelen for at styrkens manglende evne til å bruke makt i den innledende fasen for å beskytte sivile, over tid har bidratt til at operasjonen har vendt seg mer innover. Dette har skapt mønstre av passiv respons i møte med beskyttelsesutfordringer. Som følge av dette tar UNISFAs gjennomføring av beskyttelse av sivile (POC) i for liten grad høyde for lokale forhold, noe som igjen forsterker negative konsekvenser. En overavhengighet av et todimensjonalt analysperspektiv hemmer operasjonens evne til taktisk å vurdere situasjonen, omstille seg og ta i bruk et bredere sett av virkemidler for å håndtere beskyttelsesutfordringer. UNISFAs manglende tilpasning til et konfliktbilde i endring bidrar dermed til at misfornøyde lokalsamfunn tar saken i egne hender, noe som ytterligere svekker tilliten til operasjonen.
Not What to Have, but How to Have It: Japan’s Debate on Acquiring Counterstrike Capabilities 2016–2023
Som en del av sin historiske militære opprustning har Japan begynt å innarbeide muligheten for motangrep i forsvarsstrategien sin. Tidligere regjeringer var tilbakeholdne med å gå i denne retningen, men under den andre Abe-administrasjonen (2012–2020) kom regjeringen bestående av Liberaldemokratene og Kōmeitō etter hvert fram til at slike kapasiteter er nødvendige for å ivareta Japans selvforsvar. Samtidig er det omstridt hvorvidt motangrep ligger innenfor rammene av den japanske grunnloven og prinsippet om et utelukkende defensivt forsvar. I denne artikkelen undersøker vi den parlamentariske debatten om anskaffelse av motangrepskapasiteter, og ser på hvordan japanske politikere diskuterer vilkårene for å ta i bruk dette omstridte militære verktøyet. En innholdsanalyse av debattprotokollene viser at tre temaer særlig står sentralt: (1) forsvaret av Taiwan, (2) USAs rolle i Japans forsvar og samarbeidet mellom de to landene, og (3) virkningen av Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Selv om regjeringen og opposisjonen står ulike steder når det gjelder betingelsene for å gjennomføre motangrep, er det ikke lenger politisk uaktuelt å anskaffe slike kapasiteter. Debatten handler derfor i økende grad om hvordan motangrep skal brukes og gjennomføres, snarere enn om Japan i det hele tatt bør ha dem.
Sixty years of Nordic International Relations
Tidsskriftet Cooperation and Conflict fyller 60 år! Denne lederartikkelen introduserer et stort spesialnummer om studiet av internasjonal politikk i en nordisk kontekst.