Publikasjoner
Energy as a tool of statecraft after Ukraine and Gaza
Krigene i Ukraina og Gaza har endret hvordan energi fungerer som et verktøy for statsmakt, og viser at moderne energirelatert makt strekker seg langt utover handels manipulasjon. Direkte angrep på elektrisitetssystemer, drivstoffinfrastruktur og til og med kjernekraftanlegg har blitt et sentralt trekk ved moderne krigføring, og avslører sårbarheten til høyt elektrifiserte samfunn. Disse angrepene, kombinert med skjerpede former for økonomisk tvang som sanksjoner, prisgrenser og omstrukturering av markeder, understreker utilstrekkeligheten i det tradisjonelle begrepet om «energivåpen», som snevert fokuserer på forsyningsavbrudd fra eksportstater. I stedet formes dagens energisikkerhetslandskap av gjensidig avhengighet, infrastruktursårbarhet, cyberrisiko og endringer utløst av det globale energiskiftet. Etter hvert som avkarboniseringen skrider frem, flyttes sårbarheter fra brensler til teknologier, verdikjeder og kritiske råmaterialer, noe som skaper nye geopolitiske asymmetrier og strategiske avhengighetsforhold. For europeiske beslutningstakere krever disse utviklingene en nytenkning av energisikkerhet som prioriterer systemisk motstandskraft, beskyttelse av sivil energiinfrastruktur og integrerte tilnærminger til økonomisk statshåndverk, forsvarsplanlegging og klimapolitikk. Å forstå energi som både en strategisk ressurs og et potensielt angrepsmål er avgjørende for å navigere i en fremtid der energisystemer blir stadig mer sentrale for konflikt, tvang og geopolitisk konkurranse.
Delays in nationally determined contributions often reflect credibility efforts and not weakening ambition
Da fristen for å levere nye nasjonale klimamål gikk ut i 2025, var det mange land som ikke rakk å sende inn sine oppdaterte planer. Dette skapte bekymring for om det internasjonale klimasamarbeidet fungerer som det skal. Men betyr forsinkelsene at landene har blitt mindre ambisiøse i klimapolitikken? Vår studie tyder på at svaret ofte er nei. Ved å analysere landrapporter, klimaforhandlinger og 23 landstudier undersøker vi hvorfor så mange klimamål kom sent. Vi finner at forsinkelsene ofte skyldes mangel på ressurser, data eller teknisk kompetanse. Politiske forhold som valg, regjeringsskifter og motstand mot klimatiltak kan også skape forsinkelser. I tillegg velger noen land å vente av strategiske grunner, for eksempel for å lansere nye mål på store internasjonale møter. Hovedkonklusjonen er at forsinkede klimamål ikke nødvendigvis betyr svakere klimaambisjoner. Tvert imot kan de være et tegn på at land bruker mer tid på å sikre at løftene er realistiske og kan gjennomføres. Samtidig viser de mange forsinkelsene at det internasjonale klimasamarbeidet er sårbart og trenger tydeligere regler, bedre støtte og sterkere politisk lederskap for å holde framdriften oppe.
Making Rafha: explaining the establishment of Saudi Arabia’s first and only refugee camp
Denne artikkelen undersøker opprinnelsen til Rafha-leiren, som ble opprettet i Saudi-Arabia for å huse over 30 000 irakiske flyktninger etter Gulfkrigen. Ved å analysere historiske arkiver og intervjuer, belyser artikkelen hvordan dette unike prosjektet ble til som landets eneste flyktningleir noensinne. Forfatterne argumenterer for at statlige interesser alene ikke kan forklare hvordan myndighetene håndterte situasjonen. I stedet presenteres en mer sammensatt forståelse av faktorene som formet Saudi-Arabias humanitære respons i denne spesifikke perioden. Kildene gir dermed ny innsikt i de komplekse årsakene bak etableringen og driften av leiren.
Diplomacy in the age of expertise: the case of cyber diplomacy
Denne artikkelen undersøker hvilken rolle ekspertisen spiller i fremveksten og utviklingen av nye diplomatiske saksområder. Samtidens diplomatiske praksis krever i økende grad koordinering på tvers av kunnskapsdomener. Ingen steder er dette tydeligere enn i saker som involverer teknologi i rask utvikling, slik som kunstig intelligens eller cyberspørsmål. Ved å undersøke cyberdiplomati som case, viser forfatterne hvordan diplomater har tilpasset seg disse utfordringene. I motsetning til påstander om at økende krav til saksspesifikk ekspertise uthuler det tradisjonelle diplomatiske monopolet på autoritativ kunnskap, viser artikkelen at tradisjonelle diplomater heller har utvidet sin rolle. Snarere enn å bli erstattet av tekniske eksperter, fungerer diplomater som sentrale punkter kunnskap må passere gjennom for å tre inn i den diplomatiske arenaen. Deres evne til å megle mellom motstridende påstander er i ferd med å bli et definerende trekk ved diplomatisk praksis på komplekse saksområder. Forfatterne viser også hvordan tidlige innramminger av cyberdiplomati har skapt varige effekter på diplomatisk praksis, ved at de prioriterte stormaktspolitikk og dreide debattene mot de internasjonale sikkerhetsdimensjonene ved cyberspørsmål. Artikkelen bidrar dermed til diplomatistudier ved å belyse hvordan tidlige innramminger institusjonaliserer bestemte praksiser og begrenser tilpasning over tid, noe som gir bredere innsikt i spenningene mellom institusjonell stabilitet og teknologisk endring i styringen av digital teknologi.
Central Asia between China and Russia: Exercising Agency in a Changing Regional Order
Hvorfor har ikke Kinas økende engasjement i Sentral-Asia ført til direkte rivalisering med Russland? Denne rapporten inneholder tematiske bidrag fra eksperter og undersøker kinesisk-russiske relasjoner, Kinas rolle i å forme den regionale ordenen, samt de økonomiske og sosiale dimensjonene ved landets engasjement. Den avsluttes med politiske anbefalinger til Storbritannia om hvordan eksisterende prioriteringer kan anvendes mer effektivt i Sentral-Asia.
Russlands undertrykking gjennom lovverk etter 2022
Siden 2012 har Russland vært preget av stadig mer undertrykkende lover, som kan sees i sammenheng med ytterligere maktkonsolidering under Putins regime. Mens de undertrykkende bestemmelsene tidligere først og fremst rammet opposisjonelle stemmer og dissidenter, viser utviklingen etter 2022 at også brede deler av befolkningen nå blir berørt. Lovverket som omfatter utenlandske agenter, uønskede organisasjoner, terrorisme og ekstremisme, utgjør de mest repressivt rettede delene og bidrar i betydelig grad til alvorlige brudd på menneskerettigheter som ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfrihet. Den russiske befolkningen befinner seg nå i en stadig mer vanskelig situasjon, der rommet for kritikk av regimet i praksis er blitt nærmest ikke-eksisterende.
Vedlegg til Kunnskapsnotat 1/2026: Utvalg av repressive lover og paragrafer i russisk lovverk
Utvalg av repressive lover og paragrafer i russisk lovverk. Oppdatert 10.02.2026. Vedlegg til Kunnskapsnotat 1/2026
Rom for endring? EUs rompolitiske premiss
EUs rompolitikk har siden 2009 i stor grad vært tuftet på prinsipper knyttet til EUs klima- og miljøagenda, med utgangspunkt i en fredelig orientert utnyttelse av verdensrommet. Den pågående endringen i Europa, der realpolitikken slår sterkere inn, kan beskrives som en kursendring i retning vekk fra EU som en normativ romaktør, som har vært det institusjonaliserte premisset for EUs rompolitikk. Artikkelen problematiserer at til tross for mer fokus på sikkerhet og forsvar i rompolitikken, skjer ikke endringen i praksis. Artikkelen diskuterer hvilke faktorer som opprettholder stabilitet og forhindrer rask endring gjennom institusjonell teori, for å forklare hvordan stabilitet i EUs rompolitikk vanskeliggjør endring. Basert på EUs to romstrategier fra 2016 og 2023 og intervjuer med rompolitiske byråkrater i EU-systemet, analyserer artikkelen hvorvidt sikkerhet og forsvar er blitt et forsterket premiss for EUs rompolitikk. Funnene baserer seg på sporbare strukturelle og strategiske skifter som kan påvise betydelig endring. Artikkelen analyserer hvordan manglende operasjonalisering i EUs romstrategier, intern politisk uenighet blant EUs medlemsland om EUs mandat, samt teknologisk låsing i utvikling av romkapasiteter, utfordrer EU i gjennomføringsevnen av sin forsvars- og sikkerhetsagenda i rompolitikken. Funnene viser at EU ikke klarer å iverksette nye sikkerhets- og forsvarsambisjoner i sin rompolitikk i forventet tempo.
China’s Multilateral aid engagement: From initial to basic and active participation
Kina styrker sitt multilaterale bistandsengasjement, blant annet gjennom å styrke sine bidrag og posisjoneringer i FNs utviklingssystem, fremme nye forslag og initiativ, og ved å etablere nye internasjonale organisasjoner. Med blikk mot kinesisk politikkutvikling og ny institusjonell teori, studerer kapitlet den multilaterale siden av kinesisk utviklingsbistand, og diskuterer hvordan og hvorfor engasjementet har utviklet seg siden 19070-tallet og fram til i dag. Kapitlet viser et sammensatt bilde, hvor Kina engasjerer seg stadig mer, samtidig som landet navigerer mellom å profilere seg som en framvoksende supermakt og holde på sin identitet som et utviklingsland.
Japan and Strategic Connectivity: Policies, Partners, and Possibilities
Denne rapporten analyserer den stadig viktigere rollen som infrastrukturutvikling og konnektivitet spiller som en sentral arena for global geopolitisk konkurranse, med særlig vekt på Japans konnektivitetspolitikk under fanen «Free and Open Indo-Pacific». Rapportens hovedformål er å undersøke hvordan Japan søker å bruke strategisk konnektivitet – spesielt gjennom sin flerlags-tilnærming – som et sentralt geopolitisk virkemiddel for å projisere innflytelse og fremme en regelbasert orden, i en tid preget av økende rivalisering med Kina. Rapporten presenterer ti konkrete og handlingsrettede politiske anbefalinger, særlig rettet mot Den europeiske union.