Publikasjoner
Reconciling Indonesia’s Climate Ambition: Who Gets to Shape the Policymaking Process?
Indonesia gikk inn i COP30 i Belém i Brasil med mer ambisiøse løfter, men styringsmodellen som genererer disse forpliktelsene har endret seg lite. Etterfølgende nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er) viser større ambisjoner på papiret, men formes fortsatt av en snever teknokratisk krets, begrenset offentlig deltakelse og økonomiske antakelser som prioriterer vekst. Denne ekspertstyrte tilnærmingen avdekker en vedvarende spenning mellom utviklingsprioriteringer og målene i Parisavtalen. For å styrke troverdighet, ambisjonsnivå og gjennomføring før neste runde med forpliktelser og evaluering bør Indonesia: • Utvide involveringen i NDC-arbeidet utover den eksisterende ekspertgruppen. • Bygge en koalisjon for klimatiltak som koordinerer nasjonale og lokale initiativer. • Investere i kapasitetsbygging, samtidig som nasjonal kontroll opprettholdes. • Publisere helhetlige gjennomføringsplaner med tydelig definerte mål og milepæler. • Redusere avhengigheten av skog- og arealbruk ved å fremskynde avkarbonisering av energi- og industrisektoren. • Gjenoppbygge strategisk klimadiplomati for å lede målrettede koalisjoner på COP-møtene.
Når rompolitikk blir sikkerhetspolitikk: Norsk deltakelse i EUs romaktiviteter
Denne rapporten er en evaluering av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter utført på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet. Oppdraget «Evaluering av EUs romprogram (2021-2027)» ønsket å bedre beslutningsgrunnlaget for eventuell videreføring av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter for perioden 2028-2034, slik de er beskrevet i Konkurranseevnefondet gjennom «en evaluering av den samfunnsmessige nytten både for Norge og EU ved videre norsk deltakelse». Rapporten viser det norske samfunnets avhengighet av rombaserte kapasiterer, men også hvordan politiske, teknologiske og sikkerhetspolitiske endringer har endret rammene for romvirksomhet og Norges deltakelse i EUs romprogrammer. EU får nå en tydeligere sikkerhetspolitisk rolle, og rompolitikken kobles sterkere til strategisk autonomi. Dette gir Norge nye muligheter, men også mer krevende rammevilkår for deltakelse i europeisk romsamarbeid.
Handlingsrom og norsk støtte til kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan og Sudan
Denne fokusartikkelen ser på hvordan norsk støtte til gjennomføringen av KFS-agendaen i Afghanistan og Sudan påvirkes av faktorer som krig, humanitære kriser og demokratisk tilbakegang. I artikkelen ser forfatterne nærmere på hvilke faktorer som påvirker støtten som gis, og hvordan de relevante aktørene responderer på endringer i rammebetingelsene. Forfatterne finner at arbeidet påvirkes av endringer i det politiske handlingsrommet, inkludert væpnet konflikt og demokratisk tilbakegang. Situasjonen er noe ulik i de to landene, men i begge land ser vi at fravær av offisielt samarbeid med landenes sentrale myndigheter fordrer at Norge må ha en mer fleksibel tilnærming til KFS-arbeidet og ofte rette innsatsen mer mot lokalt nivå. I både Sudan og Afghanistan ser vi at det er lokale variasjoner når det gjelder humanitær tilgang samt vilje til å jobbe med KFS-agendaen. Det finnes med andre ord handlingsrom for Norge til å fortsette å jobbe med gjennomføring av KFS-agendaen i disse kontekstene, selv om dette i land rammet av krise og konflikt ofte må gjøres på en annen måte enn i land hvor Norge og utenrikstjenesten har en ambassade eller offisielt samarbeid med lokale myndigheter.
Kvinner, fred og sikkerhet i norsk utenrikspolitikk: En politikk med vikeplikt?
Norge har de siste 25 år vært en viktig støttespiller og pådriver for det globale arbeidet med å gjennomføre KFS-agendaen, og har bygd seg opp betydelig status som en ledende aktør på dette feltet. Når vi markerer 25-årsjubileumet for FN-resolusjon 1325, ser vi at det internasjonale verdibaserte fellesskapet som har lagt grunnlaget for slik statusbygging er i stor endring. Dette innebærer at støtte til KFS-agendaen muligens ikke vil gi samme uttelling i form av internasjonal status og utenrikspolitisk kapital i årene som kommer. I denne artikkelen gjør vi rede for hvilken plass kvinner, fred og sikkerhet (KFS) har hatt – og har – i norsk utenrikspolitikk, og spør: Hvordan vil et økt fokus på sikkerhetspolitiske problemstillinger hjemme og i vårt nærområde påvirke arbeidet med KFS i utenrikspolitikken? Vil Norge ha evne og vilje til fortsatt å spille en ledende rolle globalt på KFS i den turbulente geopolitiske situasjonen verden nå befinner seg i? Norges status som som ledende aktør på KFS gir en særlig god forutsetning for å ta arbeidet videre, men dette vil kreve en tilnærming som er tilpasset de endrede internasjonale rammebetingelsene, og en vilje til å føre en politikk der avkastningen, i alle fall i form av status og utenrikspolitisk kapital, kanskje ikke kommer like raskt.
“BRIexit”: Unravelling Withdrawals from the Belt and Road Initiative
Tolv år etter lanseringen av Kinas Belt and Road-initiativ (BRI) har over 140 land sluttet seg til, men noen få har også trukket seg ut. Disse utmeldingene – ofte omtalt som «BRIexit» – er foreløpig få, men reiser viktige spørsmål om fremtidsutsiktene for Beijings flaggskipinitiativ og det skiftende geopolitiske landskapet det opererer i. Hva forklarer uttrekkene? Og, enda viktigere: Har de hatt noen innvirkning på BRI-initiativets legitimitet? Mens noen BRI-exits kan forklares med økonomiske vurderinger, gjenspeiler andre endrede statlige preferanser eller økende eksternt press – utviklingstrekk som kan komme til å forme BRI videre, særlig under en mer offensiv andre Trump-administrasjon.
Introduksjon: 25 år med kvinner, fred og sikkerhet i nordisk utenrikspolitikk
Norge og flere av de nordiske landene har de siste 25 år vært viktige støttespillere og pådrivere for det globale arbeidet med å gjennomføre kvinner, fred og sikkerhetsagendaen, og har bygd seg opp betydelig status som ledende aktører på dette feltet. Det er imidlertid flere skjær i sjøen for framtiden til kvinner, fred og sikkerhetsagendaen. Internasjonalt står vi ovenfor store bistandskutt, globale tilbakeslag mot kvinners rettigheter, samt en økning i krig og konflikt. Det er også uklart hvordan et større fokus på sikkerhetspolitiske utfordringer hjemme og i vårt nærområde vil påvirke arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet i utenrikspolitikken. I denne introduksjon til fokusnummeret "25 år med Kvinner, fred og sikkerhet i nordisk utenrikspolitikk" sammenfatter gjesteredaktørene noen hovedtrekk på tvers av bidragene og ser disse opp mot hverandre. Introduksjonen setter søkelys på rollen kvinner, fred og sikkerhetsagendaen har spilt som merkevare for nordisk utenrikspolitikk og implikasjonene av den endrede sikkerhetssituasjonen i Norden for kvinner, fred og sikkerhetsagendaen, og spør: Hva kan vi lære av de nordiske landenes ulike tilnærminger opp gjennom årene? Hvordan har de nordiske landene respondert på endringer i den globale situasjonen? Og hva kan vi vente av nordisk samarbeid på kvinner, fred og sikkerhet i årene som kommer?
Utviklingstrekk i den russiske eliten etter 2022
Utformingen av norsk russlandspolitikk forutsetter innsikt i de interne utviklingene blant russiske beslutningstakere og i den russiske eliten. Dette kunnskapsnotatet flytter blikket vekk fra «kremlologien» og spekulasjoner om palassintriger i Putins indre krets og leverer heller en sammenfattet oppdatering på utviklingene i årene etter fullskalainvasjonen av Ukraina, basert på ledende forskning på strukturelle dynamikker i den russiske politiske og administrative eliten. Kunnskapsnotatet innledes med en kort oppsummering av sentrale paradigmer innen forskningen på russiske eliter: forståelsen av siloviker og teknokrater og skilnadene mellom regionale politiske eliter og føderale administrative eliter. Deretter løfter notatet frem fire sentrale utviklingstrekk i den russiske eliten med utspring i krigen i Ukraina, og vurderer utsiktene fremtiden kan bringe.
Consolidating African-led Peacebuilding Efforts
Selv om De forente nasjoner (FN) har det primære ansvaret for å sikre global fred, legger organisasjonen i økende grad vekt på partnerskap med regionale organisasjoner. I praksis innebærer dette ofte at FN først trer inn når en fredsavtale allerede er på plass. Det internasjonale samfunnet forventer samtidig at ledende regionale organisasjoner – som Den afrikanske union (AU) i Afrika – tar en sentral rolle i fredsbyggingen. AU har dermed vokst frem som en nøkkelaktør. Unionen mobiliserer internasjonal støtte til fredsbygging på kontinentet, samtidig som den utvikler og forankrer betydelige, lokalt tilpassede initiativer i statlige institusjoner for å fremme fred og stabilitet. I langvarige, voldelige konflikter blir imidlertid fredsbygging ofte nedprioritert. Stabilisering får forrang, mens beslutningstakere konsentrerer seg om akutte humanitære behov og å hindre ytterligere vold. Resultatet er at fredsbygging i Afrika sjelden skjer på en helhetlig og jevn måte mellom land. Innsatsen samles ofte i hovedsteder og urbane områder, noe som kan få langsiktige konsekvenser: Det kan forsterke spenninger og utilsiktet befeste de ulikhetene som i utgangspunktet bidro til konflikt. Fredsbygging er heller ikke en nøytral prosess. Den kan opprettholde og forsterke eksisterende samfunnsstrukturer, og fremstille demokrati som den eneste drivkraften for endring. Samtidig overses det at fredsbygging også er en arena for politisk maktkamp, forhandlinger og spenninger – og at den både kan gi og frata legitimitet. Denne studien analyserer afrikanskledede fredsbyggingsinitiativer som søker å håndtere konflikters strukturelle motsetninger og grunnleggende årsaker. Den argumenterer for at regionale organisasjoner må revurdere sine tilnærminger til fredsbygging i komplekse stabiliseringskontekster, og tar til orde for en mer fleksibel og tilpasningsdyktig regional strategi som erkjenner de tette sammenhengene mellom stabilisering og fredsbygging.
Outcomes from the UN Peace Operations Review Week
Building on the positive synergies created through interdisciplinary, global collaborations, such as the Challenges Forum, the Effectiveness of Peace Operations Network, the Global Alliance for Peace Operations and other partners, Peace Operations Review Week brought together the expert community working on issues related to peace operations and global crisis management. This critical mass of expertise aimed to support and inform the Review on the Future of All Forms of Peace Operations – tasked in the 2024 Pact for the Future. Peace Operations Review Week consist of 16 events organised by over 30 organisations on a host of issues related to peace operations, with participation of the Department of Peacebuilding and Political Affairs and the Department of Peace Operations (see full list in the annex). The insights gained during the week were also carried forward into the annual conference of the International Association of Peacekeeping Training Centres (IAPTC) taking place 10-14 November in Vicenza, Italy. “We don’t have the luxury of despairing about how difficult this is.” Ambassador Bob Rae during workshop on “Haiti and the Future of Peace Operations”