Publikasjoner
A Pathway to Security in the MENA: Integrating Subregional Electricity Markets
Til tross for at Midtøsten og Nord-Afrika (MENA) er blant verdens mest energirike regioner, opplever området alvorlige sikkerhets- og strømkriser. Strømnettene sliter med tekniske problemer og sterk avhengighet av gass, og energifattigdom er utbredt, særlig i konfliktrammede områder. Integrerte strømmarkeder på tvers av landegrenser kan redusere strømunderskudd ved at land handler strøm med hverandre. Likevel er MENA-regionens tre regionale strømmarkeder lite brukt – bare 2 prosent av all produsert strøm handles mellom land. Denne policy-briefen argumenterer for at myndighetene må integrere hvert av de tre regionale strømnettene i fungerende strømmarkeder, og utvide samarbeidet til å omfatte Iran og Tyrkia. Dette er den mest realistiske veien videre, og et første steg mot et felles, integrert strømmarked i hele MENA-regionen. For å lykkes må statene gjennomføre tekniske, institusjonelle og markedsmessige reformer. Målet er å utvikle mer robuste, effektive og klimavennlige strømnett som kan gi både kortsiktig stabilitet og langsiktig energisikkerhet.
Meaning-Making in Times of Trouble: COVID-19 Conspiracies on Russian Telegram
Mange russere har liten tillit til statlige institusjoner og offisiell informasjon. Under covid-19-pandemien søkte de derfor etter råd og alternativ informasjon i sosiale medier. Denne artikkelen analyserer hvordan den russiskspråklige Telegram-kanalen «COVID motstand» bidro til å gi svar og mening i en usikker tid. Basert på en nærlesning av utvalgte innlegg rekonstruerer vi fire konspiratoriske narrativ som ble formidlet av kanalen: «giftige vaksiner», «fascistiske restriksjoner», «koronaviruset som lureri» og «den beleirede nasjonen». Selv om disse narrativene ofte sto i innbyrdes konflikt med hverandre, bidro de samlet sett til en meningsdannelsesprosess ved å tilby forklaringsrammer som hjalp russere å navigere gjennom krisen.
Tre bøker om Aleksej Navalnyj
I kjølvannet av Aleksej Navalnyjs død i februar 2024 har det kommet en rekke bøker om opposisjonspolitikeren. Dette bokessayet tar for seg tre av disse: "Patriot" (2024), skrevet av Navalnyj selv, "Aleksej Navalnyj. Å drepe en fremtid" (2024), skrevet av John Færseth og "Murder in the Gulag. The Life and Death of Alexei Navalny" (2024), skrevet av John Sweeney. Bøkene er ikke akademiske verk og er ikke skrevet for et akademisk publikum. Hvordan bidrar disse verkene til studiet av dagens Russland og internasjonal politikk? "Patriot" belyser to viktige temaer: ideer som man kan bli straffet for i dagens autoritære Russland og hva denne straffen i verste fall kan innebære. Bøkene om Navalnyj skrevet av Færseth og Sweeney er interessante eksempler på hvordan vestlige aktører formidler om Russland. Særlig den sistnevnte formidler fra et svart/hvitt, skurk/helt perspektiv og bidrar til å sementere en forestilling om Russland som et annerledesland og som Vestens «annen».
The power of standards in European Union digital governance
Policy briefen viser at standarder ikke bare er tekniske regler, men også verktøy som påvirker makt og styring. Illustrert gjennom EUs egen ordning for standardisering av produkter med digitale elementer (kjent som ‘EUCC’), forklares det på hvilken måte standardisering er en viktig del av EUs digitale styring og hvordan det setter betingelser for hva og hvem som har autoritet og innflytelse til å definere sikkerhet. Briefen understreker også at standarder i EU får konsekvenser langt utenfor Europa, særlig i møte med store teknologiselskaper som oppfatter regulering som begrensende for innovasjon, utvikling, og alternative former for styring. Avslutningsvis fremheves det at standarder bør kunne diskuteres og utfordres, at sertifisering må kontrolleres grundig, og at flere typer kunnskap og perspektiver bør tas med i arbeidet.
Reconciling Indonesia’s Climate Ambition: Who Gets to Shape the Policymaking Process?
Indonesia gikk inn i COP30 i Belém i Brasil med mer ambisiøse løfter, men styringsmodellen som genererer disse forpliktelsene har endret seg lite. Etterfølgende nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er) viser større ambisjoner på papiret, men formes fortsatt av en snever teknokratisk krets, begrenset offentlig deltakelse og økonomiske antakelser som prioriterer vekst. Denne ekspertstyrte tilnærmingen avdekker en vedvarende spenning mellom utviklingsprioriteringer og målene i Parisavtalen. For å styrke troverdighet, ambisjonsnivå og gjennomføring før neste runde med forpliktelser og evaluering bør Indonesia: • Utvide involveringen i NDC-arbeidet utover den eksisterende ekspertgruppen. • Bygge en koalisjon for klimatiltak som koordinerer nasjonale og lokale initiativer. • Investere i kapasitetsbygging, samtidig som nasjonal kontroll opprettholdes. • Publisere helhetlige gjennomføringsplaner med tydelig definerte mål og milepæler. • Redusere avhengigheten av skog- og arealbruk ved å fremskynde avkarbonisering av energi- og industrisektoren. • Gjenoppbygge strategisk klimadiplomati for å lede målrettede koalisjoner på COP-møtene.
Når rompolitikk blir sikkerhetspolitikk: Norsk deltakelse i EUs romaktiviteter
Denne rapporten er en evaluering av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter utført på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet. Oppdraget «Evaluering av EUs romprogram (2021-2027)» ønsket å bedre beslutningsgrunnlaget for eventuell videreføring av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter for perioden 2028-2034, slik de er beskrevet i Konkurranseevnefondet gjennom «en evaluering av den samfunnsmessige nytten både for Norge og EU ved videre norsk deltakelse». Rapporten viser det norske samfunnets avhengighet av rombaserte kapasiterer, men også hvordan politiske, teknologiske og sikkerhetspolitiske endringer har endret rammene for romvirksomhet og Norges deltakelse i EUs romprogrammer. EU får nå en tydeligere sikkerhetspolitisk rolle, og rompolitikken kobles sterkere til strategisk autonomi. Dette gir Norge nye muligheter, men også mer krevende rammevilkår for deltakelse i europeisk romsamarbeid.
Handlingsrom og norsk støtte til kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan og Sudan
Denne fokusartikkelen ser på hvordan norsk støtte til gjennomføringen av KFS-agendaen i Afghanistan og Sudan påvirkes av faktorer som krig, humanitære kriser og demokratisk tilbakegang. I artikkelen ser forfatterne nærmere på hvilke faktorer som påvirker støtten som gis, og hvordan de relevante aktørene responderer på endringer i rammebetingelsene. Forfatterne finner at arbeidet påvirkes av endringer i det politiske handlingsrommet, inkludert væpnet konflikt og demokratisk tilbakegang. Situasjonen er noe ulik i de to landene, men i begge land ser vi at fravær av offisielt samarbeid med landenes sentrale myndigheter fordrer at Norge må ha en mer fleksibel tilnærming til KFS-arbeidet og ofte rette innsatsen mer mot lokalt nivå. I både Sudan og Afghanistan ser vi at det er lokale variasjoner når det gjelder humanitær tilgang samt vilje til å jobbe med KFS-agendaen. Det finnes med andre ord handlingsrom for Norge til å fortsette å jobbe med gjennomføring av KFS-agendaen i disse kontekstene, selv om dette i land rammet av krise og konflikt ofte må gjøres på en annen måte enn i land hvor Norge og utenrikstjenesten har en ambassade eller offisielt samarbeid med lokale myndigheter.
Kvinner, fred og sikkerhet i norsk utenrikspolitikk: En politikk med vikeplikt?
Norge har de siste 25 år vært en viktig støttespiller og pådriver for det globale arbeidet med å gjennomføre KFS-agendaen, og har bygd seg opp betydelig status som en ledende aktør på dette feltet. Når vi markerer 25-årsjubileumet for FN-resolusjon 1325, ser vi at det internasjonale verdibaserte fellesskapet som har lagt grunnlaget for slik statusbygging er i stor endring. Dette innebærer at støtte til KFS-agendaen muligens ikke vil gi samme uttelling i form av internasjonal status og utenrikspolitisk kapital i årene som kommer. I denne artikkelen gjør vi rede for hvilken plass kvinner, fred og sikkerhet (KFS) har hatt – og har – i norsk utenrikspolitikk, og spør: Hvordan vil et økt fokus på sikkerhetspolitiske problemstillinger hjemme og i vårt nærområde påvirke arbeidet med KFS i utenrikspolitikken? Vil Norge ha evne og vilje til fortsatt å spille en ledende rolle globalt på KFS i den turbulente geopolitiske situasjonen verden nå befinner seg i? Norges status som som ledende aktør på KFS gir en særlig god forutsetning for å ta arbeidet videre, men dette vil kreve en tilnærming som er tilpasset de endrede internasjonale rammebetingelsene, og en vilje til å føre en politikk der avkastningen, i alle fall i form av status og utenrikspolitisk kapital, kanskje ikke kommer like raskt.
“BRIexit”: Unravelling Withdrawals from the Belt and Road Initiative
Tolv år etter lanseringen av Kinas Belt and Road-initiativ (BRI) har over 140 land sluttet seg til, men noen få har også trukket seg ut. Disse utmeldingene – ofte omtalt som «BRIexit» – er foreløpig få, men reiser viktige spørsmål om fremtidsutsiktene for Beijings flaggskipinitiativ og det skiftende geopolitiske landskapet det opererer i. Hva forklarer uttrekkene? Og, enda viktigere: Har de hatt noen innvirkning på BRI-initiativets legitimitet? Mens noen BRI-exits kan forklares med økonomiske vurderinger, gjenspeiler andre endrede statlige preferanser eller økende eksternt press – utviklingstrekk som kan komme til å forme BRI videre, særlig under en mer offensiv andre Trump-administrasjon.