Publikasjoner
From the incoming editors: A leading International Relations journal with a Nordic touch
De nye redaktørene for Cooperation and Conflict introduserer seg selv og målene deres for tidsskriftet framover.
Contesting just transitions: Climate delay and the contradictions of labour environmentalism
Begrepet «rettferdig omstilling» (JT) er et forsøk på å forene klima- og energimål med de materielle bekymringene til industriarbeidere, lokalsamfunn i frontlinjen og marginaliserte grupper. Til tross for potensialet for å kombinere sosial og miljømessig rettferdighet, er det økende bekymring for at begrepet i praksis blir brukt som en form for «klimaforsinkelse»: et problem som er mer tvetydig enn åpen nektelse, da det involverer flere og motstridende aktører, praksiser og diskurser. Ved å bruke et historisk materialistisk rammeverk, som tar hensyn både til energikapital og kapital-arbeidsrelasjoner, viser vi hvordan JT er sårbart for krefter og relasjoner som fremmer klimaforsinkelse både innenfor fossile kapital og klimakapitalens hegemoni. Vi gjennomgår dette gjennom et engasjement med litteraturen om klimamotstand og teorien om arbeidsmiljøisme: den politiske engasjementen til fagforeningsmedlemmer og arbeidere med miljøspørsmål. Etter hvert som spenninger i arbeiderbevegelsen kommer til overflaten i møte med omveltningene i det fossile kapitalhegemoni, vurderer vi i hvilken grad (organisert) arbeid – som en intern differensiert og motstridende bevegelse – deltar i klimaødeleggelser gjennom en «praxis for forsinkelse». Fagforeninger og industriarbeidere er ofte involvert i å motstå eller undergrave overganger, men dette er betydelig relatert til deres strukturelle maktforhold i forhold til det fossile hegemoniet. Det er verdt å merke seg at JT-forhandlinger selv er strukturelt forankret i den fossile kapitaløkonomien. De generelle preferansene til fagforeningene for sosial rettferdighet fremfor miljørettferdighet kan være utbredt, men er verken universelle eller uunngåelige; JT er et åpent og omstridt politisk område, og arbeidsmiljøkampene er fortsatt avgjørende for å bygge rettferdige energifremtider.
Vi forstår ikke verden ved å dele den inn i Vesten mot resten
I denne kronikken skriver Minda Holm om debatter om ‘verdensorden’ i krise, og hvordan disse begrepene er tett vevd inn i ideologiske verdivurderinger. Generelt er vi på vei inn i verden der det vil være betydelig mer omstridt hvem som besitter normativ autoritet: Det er mer uklart hvilke verdier som gjelder, hvem som har troverdighet, og hvorfor det betyr noe. Gaza har vært en grotesk påminnelse om at den normative verdikrisen også er vestens skyld.
Innledning. Norden og kunnskapssamarbeid med autoritære og ikke-allierte stater: betinget åpenhet med skjerpede krav til beskyttelse
Betingelsene for internasjonal kunnskapsproduksjon og internasjonalt kunnskapssamarbeid er i endring. Det som lenge har vært et samfunnsområde preget av særlig liberale og åpne praksiser, er nå gjenstand for skjerpet oppmerksomhet om beskyttelse av nasjonal sikkerhet og akademisk frihet. Utvikling relatert til Kina spesielt, men også Russland og andre autoritære stater med kunnskapsrelaterte ambisjoner, har fått varsellampene til å blinke i mange liberale demokratier. Det gjelder også i Norden. I dette fokusnummeret studerer vi hvordan og hvorfor strengere og mer restriktive betingelser knyttet til internasjonalt kunnskapssamarbeid vokser frem i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Vi er opptatt av å problematisere og forklare hva som skjer når sterkere sikkerhets- og beskyttelseshensyn møter liberale normer som akademisk frihet.
Norges styring av kunnskapsrelasjoner med land utenfor sikkerhetspolitiske samarbeid
Norske myndigheter har i flere år tatt aktive grep for å styrke internasjonaliseringen av kunnskapssektoren. Dette gjelder også samarbeid med flere autoritære land som Kina og Russland, som ikke inngår i Norges sikkerhetspolitiske samarbeid. De seneste årene har vi imidlertid sett en klar dreining mot at spørsmål om nasjonal sikkerhet og statusen til liberale verdier blir mer aktualisert, også knyttet til kunnskapsrelasjoner. Vi ser det i form av både skarpere advarsler fra sikkerhetstjenestene, endringer i regelverk og nye retningslinjer for kunnskapssamarbeid med land som Kina og Russland. I denne artikkelen presenterer vi disse endringene og diskuterer mulige implikasjoner. Empirisk bygger vi på data fra spørreundersøkelser og intervju, samt en gjennomgang av dokumenter og mediesaker om aktuelle hendelser. Teoretisk støtter vi oss på forklaringer med bakgrunn i geopolitikk- og sikkerhetiseringslitteraturen. Vi argumenterer for at tiltak som blir gjort for å beskytte nasjonal sikkerhet og liberale verdier, også kan begrense den frie forskningens handlingsrom og dermed endre rammene for akademisk frihet, spesielt for aktiviteter med tilknytning til aktører fra ikke-allierte land. For å unngå overdrevent strenge rammer, bør forskere og deres institusjoner aktivt vise og kommunisere hvordan de jobber med ansvarlighet i sine kunnskapsrelasjoner. Det gjelder ikke minst i situasjoner der etiske og sikkerhetsrelaterte utfordringer framstår som åpenbare.
Chips in the crosshairs
Den globale forsyningskjeden for halvledere har blitt sentralt for økte geopolitiske spenninger rundt teknologi. I de senere år har USA, Kina og EU tatt skritt for å styrke motstandsdyktigheten og evnen til å være selvforsynt, som et svar på uro for forsyningssikkerheten. Samtidig har halvledere blitt et virkemiddel og verktøy i de tiltagende spenningene mellom USA og Kina. Siden 2022 har USA intensivisert forsøk på å utelukke kinesisk tilgang til både viktige materialer, brikker og utstyret som kreves for å lage dem. Denne briefen skisserer den politiske og økonomiske utviklingen av denne kritiske verdikjeden, og hvordan disse utviklingene kan fungere som et illustrerende eksempel for staters behov for å kartlegge verdikjeder for å håndtere risikoen for økte spenninger internasjonalt.
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Turister som maktmiddel
For mange i Norge er kinesiske turister en viktig inntektskilde. For Kina er turismen beinhard politikk. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) sa nylig til Aftenposten at vi må vise aktsomhet for kinesiske investeringer i kritisk infrastruktur, men at det ikke står i veien for en fremtidig frihandelsavtale. Også kulturminister Lubna Jaffery (Ap) ønsker å øke samarbeidet med Kina. Det er grunn til å spørre om regjeringen forstår kinesisk maktpolitikk. Som Kina-kjenner Torbjørn Færøvik understreker, det er én ting å jobbe for samarbeid og dialog med Kina, «men å veve norsk økonomi inn i den kinesiske er noe ganske annet.»
Heimevernet og forsvaret av Norge: Skjerpet trusselbilde, uforløst potensial
I forsvaret av Norge er Heimevernet (HV) en vital del av grunnmuren. Styrken er Forsvarets største, geografisk mest spredte, og har samtidig ansvaret for det bredeste spekteret av oppgaver – i fred, krise og væpnet konflikt. HV leverer mye effekt – og har et uutnyttet potensial til å levere enda mer – for en relativt sett billig penge. Likevel har styrkens andel av Forsvarssektorens samlede driftsbudsjett falt, fra 3,8 % i 2015, til 3,1 % i budsjettet for 2024 – en mulig indikasjon på at styrken ikke er høyt prioritert når det norske forsvarsbudsjettet økes. Dette forskningsnotatet gir en kort beskrivelse HVs ansvar og oppgaver, og peker på utviklingstrekk som vil kunne påvirke disse i nær fremtid. Notatet illustrerer gapet mellom oppgavene, de vedtatte ambisjonene om videreutvikling, og ressursene som blir stilt til rådighet. I forlengelsen av dette svekkes hele samfunnets motstandsdyktighet i en tid hvor usikkerheten er større enn på lenge. Rapporten peker på fire konkrete tiltak som ved hjelp av en relativt moderat budsjettøkning vil kunne utnytte det latente utviklingspotensialet i HV-strukturen og gi betydelig og umiddelbar effekt på Forsvarets samlede evne til å levere beredskap og sikkerhet overalt, alltid – i fred, krise og i krig.
The defence of northern Europe: new opportunities, significant challenges
With Finland and Sweden joining NATO, the Nordics will be united for the first time in a military alliance encompassing not only northern Europe but also the broader transatlantic region. It will eventually fortify northern European security, but several obstacles must be overcome first. NATO has done a formidable job since 2014 in updating its defence plans, cumulating in the Deterrence and Defence of the Euro-Atlantic Area (DDA) family of plans approved in Vilnius 2023. Now Finland and Sweden need to be incorporated into these plans. A more challenging task is to implement NATO's New Force Model which is tremendously ambitious. Finland and Sweden's contributions will be important, but new investments must be made. NATO's Command Structure is yet to be fully reformed and fitted to the DDA. Joint Force Command Norfolk must urgently be staffed, without undue politicization in NATO. Nordic defence buildup can draw on regional cooperation in particular in five areas: in strengthening the area's command design through functional double-hatted headquarters; developing close air power cooperation through e.g. a Combined Joint Air Operations Centre; strengthening total defence cooperation across borders and expanding logistical infrastructure; establishing joint intelligence task forces; and joint training and exercises. The contributions of the United States and United Kingdom are indispensable when it comes to upholding the alliance's guarantee in northern Europe. The recent signing of Defense Cooperation Agreements between the US and the Nordics reinforces this—together with an increased presence of air and naval assets in the region. The same applies to the UK and the Joint Expeditionary Force which now has shifted its focus towards northern Europe. This engagement is a crucial addition to Nordic and NATO plans and activities in a period when growth in Nordic defence structures is occurring at a relatively slow pace. Only after the weaknesses and hurdles are addressed will the deterrence and defence of the region attain a fully credible level.