Publikasjoner
How Lebanon’s security sector works amidst state collapse
Denne artikkelen undersøker hvordan Libanons hybride sikkerhetsordener har blitt reforhandlet under nyere kriser, særlig landets økonomiske sammenbrudd fra 2019 til 2023 og den regionale krigen mellom Israel og Hizbollah i 2023–2024. Analysen bygger på rammeverket "Areas of Limited Statehood" for å vise hvordan formelle og uformelle styringsformer sameksisterer når statens kapasitet svekkes. Studien bidrar til forståelsen av styring i sårbare stater ved å rette oppmerksomheten mot såkalte state effects, det vil si de fysiske og observerbare manifestasjonene av staten i hverdagen. Funnene viser at Libanons hybride sikkerhetssystem tok i bruk en rekke strategier for å overleve den økonomiske krisen. Sikkerhetssektoren ble mer avhengig av internasjonal bistand, og mange ansatte måtte supplere inntektene sine med ekstraarbeid utenfor tjenesten, ofte med ledelsens stilltiende aksept. Samtidig ble aktiviteter nedskalert, og tilkarringsvirksomhet (rent seeking) økte. På kort sikt bidro disse strategiene til å holde sikkerhetssektoren i drift. På lengre sikt har de imidlertid forsterket korrupsjon og dermed undergravd den stabiliteten som tiltakene i utgangspunktet skulle sikre. Artikkelen drøfter også den libanesiske hærens utvidede rolle etter den siste konflikten med Israel. I henhold til våpenhvilen som ble inngått mot slutten av 2024 har hæren fått ansvar for å avvæpne Hizbollah og håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1701. Dette setter hæren i en krevende posisjon: Den må balansere mellom å oppfylle internasjonale forpliktelser og å bevare internt samhold i en situasjon preget av økende misnøye blant Hizbollahs tilhengere.
Does ASEAN climate policy pay sufficient attention to public transportation?
Utvidelse av kollektivtransport er et klimatiltak med mange positive ringvirkninger: mindre kø i trafikken, lavere luft- og støyforurensning, bedre trafikksikkerhet og redusert fattigdom. De fleste medlemsstatene i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) står overfor store utfordringer på alle disse områdene. Denne artikkelen undersøker derfor hvor stor vekt ASEANs ti medlemsland legger på kollektivtransport sammenlignet med andre områder i klimapolitikken. Som empirisk grunnlag for analysen har vi satt sammen et datasett med alle mål og tiltak i de nasjonalt fastsatte bidragene (NDCene) til ASEAN-landene under Paris-avtalen. Analysen viser at bare 2,2 % av de sektorspesifikke klimatiltakene og -målene i ASEANs NDCer retter seg mot kollektivtransport, mens seks av ti land helt mangler slike mål eller tiltak. Tallene er overraskende lave sett i lys av de store transportutfordringene i ASEANs megabyer og de mange positive ringvirkningene av å håndtere dem. Ved å bruke Avoid-Shift-Improve-rammeverket for bærekraftig transport finner studien at nesten tre fjerdedeler av transportmålene og -tiltakene i NDCene tilhører kategorien «Improve». Dette indikerer at det finnes et potensial for å videreutvikle politikk som fremmer en «Shift» til kollektivtransport og integrere slike tiltak i fremtidige oppdateringer av NDCene.
Utenriks- og sikkerhetspolitiske holdninger i valgåret 2025
Verden er i rask endring og de siste månedenes nyhetsbilde har vært særlig preget av frykt, usikkerhet og konflikt. Russlands angrepskrig mot Ukraina føres fremdeles med stor styrke og Norge har i 2025 økt støtten til Ukraina betraktelig. Israels krig mot Hamas fortsetter og fikk våren 2025 en ny dimensjon da landet også angrep Iran. Norge har overfor Israel vært et av de mest åpent kritiske landene i Europa. Gjennom vinteren har Norges viktigste allierte, USA, sådd stor tvil og skapt usikkerhet knyttet til samholdet i det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. I tillegg har Donald Trump satt i gang et handelspolitisk tollkappløp som stadig er en kime til bekymring i Norge, Europa, og verden ellers. Mot dette bakteppet, og gitt at det gjennomføres stortingsvalg den 8. september i år, er det igjen tid for å ta tempen på de utenrikspolitiske holdningene i Norge. Derfor har NUPI gjennomført en opinionsundersøkelse der befolkningen har fått ta stilling til en rekke saker som preger internasjonal politikk. Vi kalte rapporten fra 2024 for «status-quo folket i en internasjonal brytningstid» fordi tross de store endringene i verdenspolitikken, var det lite endring å spore i den norske befolkningens utenrikspolitiske holdninger. Det inntrykket står seg også i denne rapporten, men med ett stort unntak: det er en betydelig endring i nordmenns holdning til samarbeidet med USA. Før valget i 2021 og sist i 2024-undersøkelsen mente opp mot halvparten av befolkningen at Norge burde samarbeide mer med USA mens omtrent en fjerdedel ønsket at Norge burde samarbeide mindre med USA. Dette forholdet har nå blitt snudd på hodet: kun 25 % ønsker mer samarbeid med USA, mens 42 % av befolkningen mener at Norge burde samarbeide mindre med USA. Den endrede holdningen til samarbeid med USA ser vi også spor av i andre deler av materialet, befolkningen virker generelt mer skeptisk til å følge USA-ledet politikk. I denne undersøkelsen har vi også inkludert to nye spørsmål for å måle om det er et stemningsskifte på gang i velgernes syn på utenrikspolitikken. I podkaster og på voksende alternative plattformer har det blitt hevdet at den såkalte konsensusen i norsk utenrikspolitikk står for fall fordi befolkningen er i utakt med myndighetene. Våre funn indikerer ikke noe slik stemningsskifte. De politiske skillelinjene i nordmenns syn på utenrikspolitikken er kjente, og det er ingen indikasjoner på grunnleggende konflikt eller mistillit knyttet til Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. De holdningene og holdningsendringene vi ser er som forventet ut fra tidligere NUPI-undersøkelser og opinionsundersøkelser ellers.
Anarchy is What the Balance of Power Made of It: Two Core Concepts and The Public/Private Distinction in International Relations
I denne artikkelen stiller Morten Skumsrud Andersen spørsmål ved en velkjent antakelse i studiet av internasjonale relasjoner (IR): at maktbalanse og anarki er gjensidig forsterkende begreper. Han argumenterer i stedet for at dette forholdet verken er naturlig eller nødvendig. Moderne forståelser av anarki gjenspeiler ikke tidløse trekk ved internasjonal politikk, men er historisk betingede resultater av endringer i hvordan selve maktbalansebegrepet har blitt forstått og anvendt. Ved å trekke på begrepshistorie sporer forskeren hvordan maktbalansen gikk fra å være et prinsipp som uttrykte Europas felles interesse på 1700-tallet, til å bli et uttrykk for nasjonal rivalisering og konkurrerende egeninteresse på 1800-tallet. Denne transformasjonen ble mulig gjennom en bredere omdefinering av skillet mellom offentlig og privat, som gjorde det mulig å forestille seg stater som atomistiske enheter i et desentralisert, markedsliknende konkurransesystem – det som etter hvert ble forstått som anarki. Ved å gjenskape maktbalansens praktiske historie, gir Andersen en ny tolkning av genealogien til to grunnleggende IR-begreper og oppfordrer til større refleksivitet rundt de analytiske verktøyene vi bruker for å teoretisere internasjonale relasjoner.
What can a National Action Plan on Women, Peace and Security do for Colombia?
Colombia lanserte sin første nasjonale handlingsplan for resolusjon 1325 i november 2024, etter en inkluderende prosess der over 1 500 kvinner fra ulike deler av landet deltok. Blant colombianske kvinneorganisasjoner er det delte meninger om hvor nyttig planen er. Noen frykter at den kan ta oppmerksomhet bort fra fredsavtalen fra 2016, mens andre mener den kan bidra positivt til å få gjennomført kjønnsbestemmelsene i avtalen – et område som har hatt svak framdrift. Gjennomføringen av handlingsplanen skjer i en krevende politisk kontekst, preget av økende konfliktnivå, mislykkede fredsforhandlinger og kommende valg. Dette skaper betydelige utfordringer for iverksettingen av planen. Det internasjonale samfunnet kan spille en viktig rolle i å støtte gjennomføringen, blant annet gjennom støtte til koordinering og overvåking, og gjennom bevisstgjøring og faglig bistand. Dette notatet gir en oversikt over hvordan planen ble utviklet, dagens politiske kontekst, og hvilke utfordringer som ligger foran i arbeidet med å realisere Colombias 1325-handlingsplan.
Sahel – The Perfect Storm
Sahel er grenseområdet på rundt tre millioner kvadratkilometer mellom Saharaørkenen, den afrikanske savannen og skogsområdene lenger sør. Store deler av dette enorme området er ugjestmildt. Opprør er utbredt, og det samme er migrasjon og smugling. Jobber er like sjeldne som effektiv statlig tilstedeværelse – statsmakten gjør seg bare sporadisk gjeldende, og regionen motstår forsøk på å slå ned på militante grupper, menneskehandlere, nomadiske gjetere eller andre som står utenfor makten. De sårbare statene i Vest-Sahel står overfor økende folkelig misnøye, ytterligere forsterket av både klimaendringer og militær inngripen fra Frankrike og andre makter. Mali er episenteret i Sahel-krisen. Morten Bøås kartlegger i denne boken historien til Mali og landets sårbare naboland. Den peker på at landenes skrøpelighet skyldes ustabile stater uten legitime samfunnskontrakter eller politisk konsensus. Dette har igjen skapt konkurrerende identiteter og økonomiske interesser, som gir opphav til konflikter om ressurser som beiteområder, vann, mineralforekomster og smuglerruter. Slike lokale rivaliseringer har blitt manipulert av eliter som først og fremst er opptatt av å bevare sin egen makt, og utnyttet av jihadistiske opprørsgrupper som forsøker å integrere seg i lokalsamfunnene. Hva skjer dersom alle ingrediensene i denne perfekte stormen faller på plass samtidig? Hva vil konsekvensene bli for Sahel, nabolandene, Europa og resten av verden?
Resilience, Peacebuilding, and Preventing Violent Extremism
Denne boken tilbyr en omfattende analyse av de komplekse drivkreftene bak voldelig ekstremisme. Forfatterne kommer med anbefalinger for å styrke sosial og institusjonell motstandskraft mot voldelig ekstremisme gjennom fredsbygging og utviklingsinnsats.
Converging Global Norms and Institutional Policies with Bottom-Up Approaches to the Protection of Civilians
Deltakelsen til De forente nasjoner (FN) og Den afrikanske union (AU) i beskyttelse av sivile (PoC) viser at deres respektive erfaringer over tid har utviklet seg og bidratt til å styrke normene og prinsippene for sivil beskyttelse. PoC regnes som en sentral indikator på hvor vellykket en FN-operasjon er, og har fått økende betydning i FNs samlede virksomhet. Tilsvarende har AUs freds- og sikkerhetsråd de siste to tiårene i økende grad gitt mandat til og deployert fredsstøtteoperasjoner (PSO-er) for å forebygge og håndtere trusler mot menneskelig sikkerhet og massegrusomheter på det afrikanske kontinentet. Samtidig har fremveksten av såkalte ad hoc-sikkerhetsinitiativer (ASI-er) og mer fleksible sikkerhetsordninger (ESA-er), som kan settes inn raskere i områder preget av uro, gjort det mulig for berørte stater å bruke styrker innenfor og på tvers av egne grenser for raskt å håndtere akutte beskyttelsesbehov. Bruken av ASI-er og ESA-er skiller seg imidlertid fra større FN- og AU-operasjoner, som bygger på tydelige mandater, etablerte retningslinjer og prinsipper utviklet gjennom langvarig erfaring. Artikkelen analyserer hva som kjennetegner og hvordan ASI-er og ESA-er brukes, og stiller spørsmålet om disse nyere operasjonsformene kan gi bedre resultater for beskyttelse av sivile. Den undersøker også hvordan ASI-er og ESA-er kan ta i bruk AUs retningslinjer for PoC for å styrke beskyttelsen i de konkrete kontekstene der de opererer. Avslutningsvis foreslår artikkelen hvordan AUs PoC-policy kan integreres mer systematisk i slike operasjoner.
Europa må ta ansvar i Ukraina
De amerikanske forsøkene på forhandlinger mellom Russland og Ukraina har strandet. Russland gjentok sine urealistiske krav og avslo våpenhvilen som Ukraina og USA foreslo. Fordi Trump ikke vil legge press på Russland, har prosessen ebbet ut i ingenting. Europa må ta lederrollen bak en strategi for forsvar mot russisk ekspansjon. Strategien må sørge for at Ukraina ikke taper krigen, men lykkes i å forsvare hele Europas sikkerhet, politiske stabilitet og videre utvikling. Ukraina kan ikke forventes å forsvare kontinentet uten støtte – et skjebnefellesskap forener Europa og Ukraina.
Securing the Frontlines: Experimentalist Governance for Critical Maritime Infrastructure in the Black Sea and North Sea
Spredningen av hybride trusler utfordrer både nasjonal sikkerhet og de institusjonelle fundamentene for styring. Denne spenningen er særlig tydelig i det maritime domenet, der kritisk infrastruktur som undersjøiske kabler, offshore plattformer og rørledninger under havbunnen fungerer både som økonomiske livslinjer og geopolitiske brennpunkt. Slik infrastruktur er i økende grad utsatt for hybride operasjoner som utnytter juridiske gråsoner, vanskeligheter med attribusjon og sømmene mellom sivile, militære og private aktører. Tradisjonelle modeller for sikkerhetsstyring, basert på klare jurisdiksjonsgrenser, sentralisert kommando og rigide rammeverk, har begrenset evne til å håndtere våpenisert tvetydighet og trusler som opererer under terskelen for åpen konflikt. Etter hvert som slike under-terskel-trusler utvikles og raffineres, blir det tydeligere at dagens institusjonelle responsapparater har strukturelle svakheter, blant annet sektorbaserte siloer, manglende informasjonsdeling og ansvarlighetsmekanismer som ikke er tilpasset dynamiske krisesituasjoner. Dette working paperet undersøker behovet for mer adaptive styringsmodeller som kan håndtere denne usikkerheten, kompleksiteten og den sektorgjennomgående gjensidige avhengigheten som preger dagens trusselbilde. Det drøftes særlig hvordan eksperimentell styring (experimentalist governance, EG) kan tilby en hensiktsmessig arkitektur for koordineringen av forsvaret av kritisk maritim infrastruktur (CMI) i møte med hybrid aggresjon. Forfatterne analyserer to ulike kasus: Norge, med sin modne institusjonelle kapasitet, tette nettverk av undersjøisk infrastruktur og nære integrasjon med NATO og EU-partnere; og Romania, som ligger ved Svartehavets rand, der nye offshore energiprosjekter møter et flytende og omstridt sikkerhetsmiljø.