Publikasjoner
Energy
Energy is not a political science concept. It originates in physics and describes “a fundamental entity of nature,” best understood as “the capacity for doing work.” Furthermore, as the Encyclopaedia Britannica notes, it “may exist in potential, kinetic, thermal, electrical, chemical, nuclear, or other forms,” to which Merriam-Webster dictionary adds that it can be “transferred between parts of a system in the production of physical change within the system.” At the same time, energy is a frequent object of political discussions, due to the fundamental role it plays in modern societies. Energy generates welfare through ceding human physical labor to work done by machines, from home appliances to steelworks; it provides the physical comfort of adequately heated or cooled surroundings; it makes possible the mobility achieved through modern means of transportation. All of these rely on the conversion of energy resources into energy services. Socioeconomic development is correlated with increasingly higher energy consumption (Destek & Sarkodie, 2019). The fundamental and omnipresent nature of energy and its importance for sustaining modern livelihoods are expressed with the often-used metaphor of the “lifeblood of society.” This has political consequences, as access to energy services at a certain level and affordable price is the foundation of social contracts, leading to popular discontent when these are not provided.
Nationalism, populism, and political community: Alexei Navalny’s legacy amid the crisis of liberal globalism
Denne artikkelen undersøker Aleksej Navalnyjs politiske utvikling og dens implikasjoner i en tid der illiberale krefter vinner terreng. Den vever sammen teorier om politisk fellesskap og sosiale forestillinger med ideen om at populisme og nasjonalisme forankrer de demokratiske prinsippene for politisk representasjon og folkelig suverenitet i den moderne staten.
Geo-economic Resilience: Collective Measures Against the Weaponisation of External Dependencies in the NB8 Region
Geo-økonomisk konkurranse og den tvangsmessige bruken av økonomisk statshåndverk er i ferd med å erstatte det regelbaserte systemet for liberal økonomisk utveksling. Små økonomier som NB8-statene er sårbare for denne utviklingen, inkludert den potensielle bruken av eksterne avhengigheter som pressmiddel mot dem. Dette politikknotatet foreslår tiltak for NB8-statene for å forberede seg på slike scenarioer, og foreslår kollektive politikker for å styrke den geo-økonomiske motstandskraften i regionen.
From spending to delivery: Coalition-based governance to scale Europe’s defence industry at speed
Europas forsvarsbilde går inn i en ny og avgjørende fase – ikke bare når det gjelder forsvarsutgifter, men også hvordan disse utgiftene omsettes til faktisk kapasitet. Etter år med underinvestering forplikter regjeringer seg nå til ressursnivåer som tidligere ble ansett som politisk umulige, drevet frem av Russlands trussel og endrede amerikanske prioriteringer. I dette notatet argumenterer vi for at den nåværende modellen som ligger til grunn for europeisk forsvarsprokurement, -produksjon og -innovasjon, er dårlig tilpasset et trusselbilde i rask utvikling. Europa trenger i stedet en styringsmodell bygget for hurtighet, fleksibilitet og skala.
The Free and Open Indo-Pacific: Economics, Politics, and Norms
Japans strategi for et «fritt og åpent Indo-Stillehav» (FOIP) har som mål å fremme økonomisk velstand, fred, frihandel og rettsstaten på tvers av Det indiske hav og Stillehavet. Forskere har primært tolket FOIP gjennom tre linser: økonomi, sikkerhet og normer. Økonomisk sett gjenspeiler strategien Japans støtte til regional tilknytning, handel og infrastrukturutvikling – både som en vekststrategi og som et motstykke til Kinas belte- og veiinitiativ (BRI). I sikkerhetspolitisk forstand vektlegger FOIP maritim beredskap, forsvarssamarbeid med likesinnede partnere og etterlevelse av internasjonal havrett under spenninger i Sør- og Øst-Kinahavet. Normativt fremmer strategien Japans verdibaserte diplomati ved å fremme demokrati, menneskerettigheter og en regelbasert orden i kontrast til autoritære modeller. Siden statsminister Shinzo Abe introduserte FOIP i 2016, har konseptet blitt adoptert og tilpasset av mange og ulike aktører, og hver av dem tilpasser det til sine egne strategiske mål. Denne fleksibiliteten, sett som en motsetning til det mer sentraliserte BRI, er et kjennetegn ved FOIP og resulterer i en samprodusert, stadig utviklende og ofte strategisk tvetydig utenrikspolitikk. Dusinvis av land fra hele verden inkorporerer FOIP-språk i sin utenriks- og sikkerhetspolitikk, og danner det noen vil kalle en «narrativ allianse» i det internasjonale systemet. Forskning på FOIP vokser raskt, men det gjenstår fortsatt betydelige teoretiske, metodologiske og empiriske spørsmål.
When jihadists govern: Lessons across the Sahel cases
Femten år med internasjonalt engasjement har ikke klart å stanse fremveksten av jihadistopprør i Sahel. Forskningsprosjektet Jihadist Governance in the Sahel (JIGOV-Sahel) viser at verken statlig fravær eller opprørernes ideologiske overbevisning alene er årsaken. Staten er til stede på måter som skaper motstand, og jihadister styrer fordi de fyller funksjoner staten ikke fyller. Norske og internasjonale strategier bør bevege seg bort fra militære førstresponser og fra gjenoppbygging av den samme staten, og i retning av bistand som styrker statens legitimitet, tjenestetilbud og rettsstaten i innbyggernes dagligliv.
Uniformens paradoks
Morten S. Andersen skriver om uniformer i dette bokkapitlet fra boka "Klær - Påkledningens sosiale liv fra bronsealder til Barne-TV". Uniformer er mer enn klær og stoff - de er et uttrykk for den grunnleggende spenningen mellom individ og kollektiv. De gjør oss til en del av noe større enn oss selv, men kan også styrke vår egen identitet. Uniformen er et praktisk plagg, men også et symbol på makt, tilhørighet, og selvforståelse.
Operationalising uncertainty: The automation of threat knowledge and situational awareness
Denne artikkelen ser nærmere på Varslingssystem for Digital Infrastruktur (VDI), et sensornettverk som skal avdekke og varsle om cyberoperasjoner mot kritisk infrastruktur eller kritiske funksjoner i Norge. Med fokus på anomalideteksjon – søken etter tidligere ukjente trusler gjennom automatisering og maskinlæring for å oppnå bedre «situasjonsforståelse» – viser artikkelen at metoden ikke leverer på lovnaden om såkalt totalsikkerhet. Snarere skaper maskinlæring nye former for trusler og usikkerheter. Når alt utenom normal aktivitet i et nettverk blir flagget, blir alt også mistenkelig. Med maskinlæring er ikke “trussel” og “fare" lenger forutbestemte kategorier, men noe som endrer seg avhengig av hvordan situasjonen tolkes. Grensen mellom normalt og unormalt, ufarlig og truende, blir flytende. Jobben blir jakten på avvik, i stedet for søken etter konkrete eller kjente «fiender». Med bakgrunn i litteratur innen kritiske sikkerhetsstudier og STS, utfordrer artikkelen den utbredte forestillingen om at mer data og automatisering gir bedre sikkerhet. I stedet bør cybersikkerhet forstås som et kontinuerlig samspill mellom mennesker og maskiner. Avansert teknologi eliminerer ikke usikkerhet – de skaper nye måter å avdekke og håndtere, men også generere trusler på. Å forstå dette kan gi mer realistiske forventninger til hva «ny teknologi» faktisk kan oppnå, og rette oppmerksomheten mot menneskets rolle, kunnskapsproduksjon og det komplekse arbeidet som holder systemer i gang og gjør den digitale verden til noe håndfast. Å studere teknologi og automatisering handler derfor ikke bare om å forstå hvordan smartere verktøy bygges og hva de gjør, men også om hvordan og hvorfor de utvikles, hva de brukes til, og hvilken effekt det har.
Strategic Climate Balancing: What the International Community Can Do as the United States Steps Back
USAs tilbaketrekning fra internasjonale klimainstitusjoner under den andre Trump-administrasjonen er en alvorlig utfordring for den globale klimastyringen. Gitt omfanget av amerikanske utslipp og den systematiske nedbyggingen av føderal klimakapasitet, kan det internasjonale samfunnet ikke regne med en politisk kursendring i Washington. Denne policy brief-en fremmer en strategi for «klimabalansering» – en tilnærming som søker å opprettholde avkarbonisering ved å arbeide utenom den føderale amerikanske regjeringen.
Gender equality in global climate governance
Likestilling mellom kjønnene er nå formelt forankret i global klimastyring. I praksis preges imidlertid klimapolitikken av en delt agenda. Utviklede land har en tendens til å prestere bedre når det gjelder kjønnsbalansert deltakelse i klimaforhandlinger, mens utviklingsland mer konsekvent integrerer kjønnsperspektiver i sine forpliktelser under FNs rammekonvensjon om klimaendringer, de nasjonalt fastsatte bidragene (Nationally Determined Contributions - NDCs). Dette skillet drives av forskjeller i insentiver, finansieringsstrukturer og hvordan land bruker sine NDC-er. For mange utviklingsland er integreringen av kjønn i klimapolitikken nært knyttet til tilgang til internasjonal klimafinansiering, og til å demonstrere samsvar med forventningene fra givere. For utviklede land blir likestilling ofte ivaretatt gjennom nasjonale politiske rammeverk, men det er mindre synlig i internasjonale klimaforpliktelser. Resultatet er en fragmentert tilnærming der deltakelse og politikk utvikler seg hver for seg, noe som begrenser effektiviteten av kjønnsresponsiv klimahandling og reduserer mulighetene for felles læring på tvers av land.