INFRAPOLITICS: Strengthening Critical Infrastructure Governance for Resilience and Security (INFRAPOL)
Hvordan samvirker geopolitisereringen av infrastruktur med beskyttelse og styring av kritisk infrastruktur (KI) på nasjonalt nivå? ...
Norway and Space: Strategic Positioning, Allied Cooperation, and Exposure (NSPACE)
NSPACE-prosjektet undersøker hvordan Norge kan møte økende stormaktskonkurranse i verdensrommet ved å analysere hvordan rominfrastruktur påvirker nasjonale sårbarheter og strategiske m...
The power of standards in European Union digital governance
Policy briefen viser at standarder ikke bare er tekniske regler, men også verktøy som påvirker makt og styring. Illustrert gjennom EUs egen ordning for standardisering av produkter med digitale elementer (kjent som ‘EUCC’), forklares det på hvilken måte standardisering er en viktig del av EUs digitale styring og hvordan det setter betingelser for hva og hvem som har autoritet og innflytelse til å definere sikkerhet. Briefen understreker også at standarder i EU får konsekvenser langt utenfor Europa, særlig i møte med store teknologiselskaper som oppfatter regulering som begrensende for innovasjon, utvikling, og alternative former for styring. Avslutningsvis fremheves det at standarder bør kunne diskuteres og utfordres, at sertifisering må kontrolleres grundig, og at flere typer kunnskap og perspektiver bør tas med i arbeidet.
Når rompolitikk blir sikkerhetspolitikk: Norsk deltakelse i EUs romaktiviteter (EU Rom)
Denne rapporten er en evaluering av norsk deltakelse i EUs romaktiviteter utført på oppdrag av Nærings- og fiskeridepartementet. ...
Handlingsrom og norsk støtte til kvinner, fred og sikkerhet i Afghanistan og Sudan
Denne fokusartikkelen ser på hvordan norsk støtte til gjennomføringen av KFS-agendaen i Afghanistan og Sudan påvirkes av faktorer som krig, humanitære kriser og demokratisk tilbakegang. I artikkelen ser forfatterne nærmere på hvilke faktorer som påvirker støtten som gis, og hvordan de relevante aktørene responderer på endringer i rammebetingelsene. Forfatterne finner at arbeidet påvirkes av endringer i det politiske handlingsrommet, inkludert væpnet konflikt og demokratisk tilbakegang. Situasjonen er noe ulik i de to landene, men i begge land ser vi at fravær av offisielt samarbeid med landenes sentrale myndigheter fordrer at Norge må ha en mer fleksibel tilnærming til KFS-arbeidet og ofte rette innsatsen mer mot lokalt nivå. I både Sudan og Afghanistan ser vi at det er lokale variasjoner når det gjelder humanitær tilgang samt vilje til å jobbe med KFS-agendaen. Det finnes med andre ord handlingsrom for Norge til å fortsette å jobbe med gjennomføring av KFS-agendaen i disse kontekstene, selv om dette i land rammet av krise og konflikt ofte må gjøres på en annen måte enn i land hvor Norge og utenrikstjenesten har en ambassade eller offisielt samarbeid med lokale myndigheter.
Kvinner, fred og sikkerhet i norsk utenrikspolitikk: En politikk med vikeplikt?
Norge har de siste 25 år vært en viktig støttespiller og pådriver for det globale arbeidet med å gjennomføre KFS-agendaen, og har bygd seg opp betydelig status som en ledende aktør på dette feltet. Når vi markerer 25-årsjubileumet for FN-resolusjon 1325, ser vi at det internasjonale verdibaserte fellesskapet som har lagt grunnlaget for slik statusbygging er i stor endring. Dette innebærer at støtte til KFS-agendaen muligens ikke vil gi samme uttelling i form av internasjonal status og utenrikspolitisk kapital i årene som kommer. I denne artikkelen gjør vi rede for hvilken plass kvinner, fred og sikkerhet (KFS) har hatt – og har – i norsk utenrikspolitikk, og spør: Hvordan vil et økt fokus på sikkerhetspolitiske problemstillinger hjemme og i vårt nærområde påvirke arbeidet med KFS i utenrikspolitikken? Vil Norge ha evne og vilje til fortsatt å spille en ledende rolle globalt på KFS i den turbulente geopolitiske situasjonen verden nå befinner seg i? Norges status som som ledende aktør på KFS gir en særlig god forutsetning for å ta arbeidet videre, men dette vil kreve en tilnærming som er tilpasset de endrede internasjonale rammebetingelsene, og en vilje til å føre en politikk der avkastningen, i alle fall i form av status og utenrikspolitisk kapital, kanskje ikke kommer like raskt.