To scenarier for krigen i Ukraina: Hva betyr de for Europa – og hva vil det koste?
Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina har pågått siden 2014, og har ført til store menneskelige og økonomiske tap. Denne studien undersøker de materielle og økonomiske kostnadene for Europa og Norge dersom Russland vinner fram med sin krigføring, versus en situasjon hvor Ukraina igjen bringes på offensiven og tvinger Russland til fredsslutning. Vi tror ikke på noe gjennombrudd for president Trumps forsøk på forhandlinger og en diplomatisk løsning på krigen i Ukraina. Russland har ikke vist reell vilje til kompromiss, og fremsetter fortsatt sine maksimumskrav, som i praksis betyr ukrainsk underkastelse. Krigen vil derfor trolig fortsette som en utmattelseskrig, der de to landenes økonomiske utvikling, og utviklingen ved fronten, vil avgjøre utfallet. Denne rapporten skisserer to mulige scenarier for den videre utvikling i krigen, hvordan de kan bli realisert, og hvilke konsekvenser de kan ha for europeisk sikkerhet og forsvarsbehov. Rapporten sikter mot å illustrere for norske beslutningstakere hvilke grunnleggende økonomiske og sikkerhetspolitiske valg den russiske angrepskrigen i Ukraina utløser, og hvordan ulike utfall i krigen kan påvirke våre egne sikkerhetsbehov og forsvarsutgifter. Situasjonen stiller Europa overfor krav til resolutt handling. Hovedspørsmålene vi stiller i rapporten er hva som skal til for at Russland eller Ukraina seirer militært: Hva koster det Europa og allierte i økt forsvarsinnsats dersom Russland seirer eller lykkes å nøytralisere Ukraina militært og politisk (Scenario 1), og hvilken kostnad det har å gjøre Ukraina i stand til å motstå russiske angrep og gjenvinne muligheten til begrensede motoffensiver (Scenario 2). Rapporten er skrevet av ledende eksperter innen sikkerhetspolitikk, militær doktrine og økonomi. Forfatternes tilknyttede institusjoner er ikke ansvarlige for innholdet, det er forfatterne selv som er ansvarlige for analysen og konklusjonene i rapporten.
UN reform, budget cuts and gender backlash: What is at stake for Women, Peace and Security in peace operations?
Dette forskningsnotatet ser på hvilke mulige konsekvenser FNs reformarbeid og økonomiske kutt kan ha for arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet (KFS) i fredsoperasjoner. Basert på intervjuer med representanter fra medlemsland og FN-ansatte som jobber i FNs hovedkvarter og i fredsoperasjoner, finner forfatterne at planlagte kutt og antifeminisme i FN-systemet har en negativ innvirkning på gjennomføringen av KFS-agendaen i fredsoperasjoner. Videre går KFS-arbeidet fra å være underfinansiert til å bli nedprioritert, noe som fører til tap av ekspertise i fredsbevarende operasjoner, og bidrar til å redusere kvinners politiske handlingsrom i postkonfliktstater. Forfatterne konkluderer med at det blir viktig å beskytte eksisterende ressurser, kunnskap og ekspertise på KFS når FNs medlemsland skal ta stilling til reformer og budsjettkutt.
Time and Compromise in UNCITRAL’s Working Group III
I multilaterale forhandlinger påvirker tid både forhandlingsflyt og interaksjonen mellom partene. Når tidsfrister nærmer seg blir tid et pressmiddel, et som kan brukes til å frembringe kompromisser eller presse gjennom avtaler. I denne bloggposten, publisert i European Journal of Internal Law, undersøker vi hvordan denne tids- og kompromissdynamikken utspiller seg i de pågående forhandlingene om reform av system for investor-stat tvisteløsning (ISDS) i FNs kommisjon for internasjonal handelsrett.
Mot en postliberal global orden? Det liberale Vestens kriser
Artikkelen diskuterer det liberale Vestens svekkede posisjon i global styring, og betydningen av Trumps USA i dette landskapet. Artikkelens første del skisserer tre sentrale ideologiske og geopolitiske utviklingstrekk relatert til global orden som går på tvers av de dominerende dikotomiene mellom Vesten og Ikke-Vesten, demokratier og autokratier. Selv om verden er i endring, og det liberale hegemoniet fra tiden etter 1989 er i vesentlig revers, blir ikke verdensorden postliberal med det første. Del to diskuterer hvordan det vestlige selvbildet som et samlet liberalt «vi» har raknet utover 2000-tallet. For det første har vestlige stater selv systematisk undergravet noen av de verdiene og institusjonene man har hevdet å representere. Avstanden mellom selvbilde og realitet, parallelt med utadrettet moralisering, har skapt en omfattende vestlig legitimitetskrise. For det andre har ytre høyre blitt en sentral del av det vestlige politiske landskapet. Det nye transatlantiske verdifellesskapet under Trump er ikke liberalt, men høyreradikalt. Spenningene i verdifellesskapet står der uavhengig av som sitter ved makten i USA. Konklusjonen er at det ikke lenger er mulig å snakke om et enhetlig vestlig liberalt «vi». Å fortsatt insistere på det, vil bare ytterligere forsterke Vestens indre og ytre spenninger.
How Lebanon’s security sector works amidst state collapse
Denne artikkelen undersøker hvordan Libanons hybride sikkerhetsordener har blitt reforhandlet under nyere kriser, særlig landets økonomiske sammenbrudd fra 2019 til 2023 og den regionale krigen mellom Israel og Hizbollah i 2023–2024. Analysen bygger på rammeverket "Areas of Limited Statehood" for å vise hvordan formelle og uformelle styringsformer sameksisterer når statens kapasitet svekkes. Studien bidrar til forståelsen av styring i sårbare stater ved å rette oppmerksomheten mot såkalte state effects, det vil si de fysiske og observerbare manifestasjonene av staten i hverdagen. Funnene viser at Libanons hybride sikkerhetssystem tok i bruk en rekke strategier for å overleve den økonomiske krisen. Sikkerhetssektoren ble mer avhengig av internasjonal bistand, og mange ansatte måtte supplere inntektene sine med ekstraarbeid utenfor tjenesten, ofte med ledelsens stilltiende aksept. Samtidig ble aktiviteter nedskalert, og tilkarringsvirksomhet (rent seeking) økte. På kort sikt bidro disse strategiene til å holde sikkerhetssektoren i drift. På lengre sikt har de imidlertid forsterket korrupsjon og dermed undergravd den stabiliteten som tiltakene i utgangspunktet skulle sikre. Artikkelen drøfter også den libanesiske hærens utvidede rolle etter den siste konflikten med Israel. I henhold til våpenhvilen som ble inngått mot slutten av 2024 har hæren fått ansvar for å avvæpne Hizbollah og håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1701. Dette setter hæren i en krevende posisjon: Den må balansere mellom å oppfylle internasjonale forpliktelser og å bevare internt samhold i en situasjon preget av økende misnøye blant Hizbollahs tilhengere.