Publikasjoner
FBA Research Brief: Prospects for Dialogue in the Central Sahel
I løpet av det siste tiåret har dialogprosesser vært en hjørnestein i den nasjonale og internasjonale innsatsen for å håndtere den mangefasetterte krisen som rammer landene i det sentrale Sahel. Siden 2020 har militæret tatt makten i Mali, Burkina Faso og Niger og radikalt endret tilnærmingen til konfliktløsning i disse landene. Er det fortsatt rom for dialog som et instrument for fred i det sentrale Sahel, og i så fall i hvilken form? Dette er et sentralt spørsmål denne rapporten tar for seg. Tre aktuelle dialogarenaer gjennomgås: regional diplomatisk dialog, dialog med jihadistiske opprørere og kvinners deltakelse i konfliktløsning og nasjonale dialogprosesser. Rapporten gjennomgår hva som har blitt oppnådd gjennom dialogprosesser og -forsøk innenfor disse dialogarenaene siden 2012. Videre diskuterer rapporten nåværende utfordringer for dialog under de tre landenes militærregimer og gir konkrete anbefalinger til nasjonale, regionale og internasjonale aktører for hvordan de kan støtte opp om dialogforsøk og -prosesser i det sentrale Sahel gitt dagens sikkerhetspolitiske situasjon.
The Role of Ad Hoc Security Initiatives and Enterprise Security Arrangements in the Protection of Civilians in Africa
Afrikanskledede ad hoc-sikkerhetsinitiativer (ASIs) og virksomhetsbaserte sikkerhetsordninger (ESAs) tilbyr fleksible og raske responser på komplekse trusler, men forblir sterkt militariserte, svakt integrert i AU-rammeverk og dårlig tilpasset standarder for beskyttelse av sivile (POC). Deres vektlegging av opprørsbekjempelse, avhengighet av ekstern støtte og mangel på sivile komponenter undergraver ofte tilliten i lokalsamfunnene og bredere fredsprosesser. Selv om enkelte positive praksiser har fremkommet—som sivil-militært samarbeid i MNJTF og Rwandas lokalsamfunnsrettede innsats i Mosambik—er disse fortsatt ujevne og lite systematiske. Uten en systematisk integrering av AUs POC-politikk, sivile strukturer og politiske strategier vil ASIs og ESAs ha begrenset evne til å levere bærekraftige resultater når det gjelder beskyttelse av sivile.
Topographies of global-local connections in the Amazon: An analysis of networks of stakeholder participation in international environmental projects
Global styring har lenge forsøkt å bli mer lokal ved å inkludere lokale stemmer og kunnskap for å bli mer rettferdig og effektiv. Dette gjelder særlig miljøstyring, der polysentriske styringsformer kan gi lokale aktører større ansvar og bidra til bærekraftig ressursbruk. Likevel er det fortsatt store internasjonale organisasjoner og finansieringsinstitusjoner som avgjør hvilke lokale aktører og hvilken kunnskap som får plass i global styring. Denne artikkelen spør: Hvilke aktører er inkludert i den globale styringen av Amazonas, og hvordan deltar de? For å svare på dette analyserer forfatterne nettverket av interessenter som utvikler, gjennomfører eller styrer internasjonalt finansierte prosjekter i Amazonas. De ser spesielt på prosjekter innenfor "Global Environmental Facility" med hovedaktiviteter i Amazonas-regnskogen. Analysen viser hvilke hierarkier og ekskluderingsmønstre som finnes i disse nettverkene. Den identifiserer hvilke aktører som har sentrale roller, hvilke som står mer i utkanten, og hvilke som er underrepresentert. Dette gir en bedre forståelse av maktforholdene i samspillet mellom globale og lokale aktører i styringen av Amazonas.
The organisation and articulation of Nordic peacefulness
Den nordiske freden har aldri vært en selvfølge. Tvert imot har den vokst fram gjennom vedvarende engasjement, diskusjon og organisering. Selv om de nasjonale fredsbevegelsene har hatt sine egne særpreg, har det også vært et tett samarbeid på tvers av landene. Kapittelet handler om hvordan tanken om nordisk fred og samarbeid utviklet seg og fikk en konkret form fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet, med særlig vekt på likheter, forskjeller og forbindelsene mellom de nordiske landene.
Proxy Games and Freezing Conflict: Trilateral Identifications, Fear, and Agency in Russia-Georgia Relations Post-Crimea
Denne artikkelen argumenterer for at konflikter kan fryses gjennom trilaterale identifikasjonsamspill som både marginaliserer mindre politiske enheter og forverrer deres sikkerhetssituasjon ved å slå dem i hartkorn med truende tredjeparts-«Andre». Den trekker på, og bidrar til, litteratur om nasjonal identitetsdiskurs, sikkerhetisering og utenrikspolitikk ved å teoretisere og undersøke trilaterale identifikasjonsprosesser og kombinere to sett med slike «Selv/Andre/Andre»-representasjoner slik de oppstår i offisielle ytringer mellom to politiske enheter over tid. Artikkelen analyserer forholdene mellom Russland og Georgia i perioden etter begynnelsen av krigen mot Ukraina i 2014, da Moskva intensiverte sin aktivitet i det «nære utland» ved å vise til vestlig inntrenging i dette området. Mens Russland redefinerte Georgia som en stedfortreder for det truende «Vesten», reduserte Georgia utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia til stedfortredere for Putins «ekspansjonistiske Russland». Utviklingen av disse gjensidige identifikasjonene av «Selvet» og «De(t) Andre» gjorde ikke bare politiske praksiser innen diplomati og forhandlinger nærmest utenkelig. De bidro også til å fryse konflikten ved å eliminere både stedfortrederens og den påståtte tredjepartens agens til å handle og inngå kompromiss i en potensiell forhandling.
Ghosting diplomacy: China's silent treatment amid great power competition
Hvis diplomati handler om kommunikasjon, hvordan kommuniserer da det å «ghoste» noen? Kina har i økende grad brukt ghosting, eller taushetsstrategi, i sin diplomatiske praksis. Landet har bevisst kuttet i kommunikasjonskanaler på høynivå med sine «betydningsfulle andre» de siste årene. Når og hvorfor ghoster Kina andre stater, inkludert sine viktigste partnere? Hvordan passer strategisk ghosting inn i den mer konfronterende vendingen i Kinas såkalte «ulvekriger-diplomati» under Xi Jinping? Eksisterende forskning på emosjonelt diplomati fokuserer i stor grad på synlige følelsesuttrykk, men tar sjelden for seg diplomati der følelsesuttrykkene er skjulte. Denne artikkelen argumenterer for at ghosting-diplomati vanligvis følger det som oppfattes som et alvorlig brudd på kjerneinteresser. I stedet for å uttrykke følelser som sinne direkte, fungerer taushet som en form for skjult aggresjon med en straffende karakter. Med utgangspunkt i forskning på emosjonelt diplomati, sikkerhetsstudier og sosialpsykologi bidrar artikkelen til å begrepsfeste og teoretisere staters bruk av taushetsstrategi i internasjonale relasjoner, og belyser hvorfor stater velger å ta i bruk denne strategien. Gjennom diskursanalyse av en enkelt casestudie – Kinas taushetsstrategi overfor USA i etterkant av daværende speaker i Representantenes hus, Nancy Pelosis, besøk til Taiwan i 2022 og hendelsen med mistenkte overvåkingsballonger i 2023 – gir studien en inngående beskrivelse og forklaring av hvordan Kinas ghosting-diplomati utviklet seg i en periode med økende geopolitisk spenning mellom de to stormaktene. Artikkelen er dermed relevant både for forskere og beslutningstakere innen utenrikspolitikk, fordi den belyser denne skjulte og aggressive formen for diplomati og hvordan stater best kan respondere på den.
How Lebanon’s security sector works amidst state collapse
Denne artikkelen undersøker hvordan Libanons hybride sikkerhetsordener har blitt reforhandlet under nyere kriser, særlig landets økonomiske sammenbrudd fra 2019 til 2023 og den regionale krigen mellom Israel og Hizbollah i 2023–2024. Analysen bygger på rammeverket "Areas of Limited Statehood" for å vise hvordan formelle og uformelle styringsformer sameksisterer når statens kapasitet svekkes. Studien bidrar til forståelsen av styring i sårbare stater ved å rette oppmerksomheten mot såkalte state effects, det vil si de fysiske og observerbare manifestasjonene av staten i hverdagen. Funnene viser at Libanons hybride sikkerhetssystem tok i bruk en rekke strategier for å overleve den økonomiske krisen. Sikkerhetssektoren ble mer avhengig av internasjonal bistand, og mange ansatte måtte supplere inntektene sine med ekstraarbeid utenfor tjenesten, ofte med ledelsens stilltiende aksept. Samtidig ble aktiviteter nedskalert, og tilkarringsvirksomhet (rent seeking) økte. På kort sikt bidro disse strategiene til å holde sikkerhetssektoren i drift. På lengre sikt har de imidlertid forsterket korrupsjon og dermed undergravd den stabiliteten som tiltakene i utgangspunktet skulle sikre. Artikkelen drøfter også den libanesiske hærens utvidede rolle etter den siste konflikten med Israel. I henhold til våpenhvilen som ble inngått mot slutten av 2024 har hæren fått ansvar for å avvæpne Hizbollah og håndheve FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1701. Dette setter hæren i en krevende posisjon: Den må balansere mellom å oppfylle internasjonale forpliktelser og å bevare internt samhold i en situasjon preget av økende misnøye blant Hizbollahs tilhengere.
Does ASEAN climate policy pay sufficient attention to public transportation?
Utvidelse av kollektivtransport er et klimatiltak med mange positive ringvirkninger: mindre kø i trafikken, lavere luft- og støyforurensning, bedre trafikksikkerhet og redusert fattigdom. De fleste medlemsstatene i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) står overfor store utfordringer på alle disse områdene. Denne artikkelen undersøker derfor hvor stor vekt ASEANs ti medlemsland legger på kollektivtransport sammenlignet med andre områder i klimapolitikken. Som empirisk grunnlag for analysen har vi satt sammen et datasett med alle mål og tiltak i de nasjonalt fastsatte bidragene (NDCene) til ASEAN-landene under Paris-avtalen. Analysen viser at bare 2,2 % av de sektorspesifikke klimatiltakene og -målene i ASEANs NDCer retter seg mot kollektivtransport, mens seks av ti land helt mangler slike mål eller tiltak. Tallene er overraskende lave sett i lys av de store transportutfordringene i ASEANs megabyer og de mange positive ringvirkningene av å håndtere dem. Ved å bruke Avoid-Shift-Improve-rammeverket for bærekraftig transport finner studien at nesten tre fjerdedeler av transportmålene og -tiltakene i NDCene tilhører kategorien «Improve». Dette indikerer at det finnes et potensial for å videreutvikle politikk som fremmer en «Shift» til kollektivtransport og integrere slike tiltak i fremtidige oppdateringer av NDCene.
Utenriks- og sikkerhetspolitiske holdninger i valgåret 2025
Verden er i rask endring og de siste månedenes nyhetsbilde har vært særlig preget av frykt, usikkerhet og konflikt. Russlands angrepskrig mot Ukraina føres fremdeles med stor styrke og Norge har i 2025 økt støtten til Ukraina betraktelig. Israels krig mot Hamas fortsetter og fikk våren 2025 en ny dimensjon da landet også angrep Iran. Norge har overfor Israel vært et av de mest åpent kritiske landene i Europa. Gjennom vinteren har Norges viktigste allierte, USA, sådd stor tvil og skapt usikkerhet knyttet til samholdet i det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. I tillegg har Donald Trump satt i gang et handelspolitisk tollkappløp som stadig er en kime til bekymring i Norge, Europa, og verden ellers. Mot dette bakteppet, og gitt at det gjennomføres stortingsvalg den 8. september i år, er det igjen tid for å ta tempen på de utenrikspolitiske holdningene i Norge. Derfor har NUPI gjennomført en opinionsundersøkelse der befolkningen har fått ta stilling til en rekke saker som preger internasjonal politikk. Vi kalte rapporten fra 2024 for «status-quo folket i en internasjonal brytningstid» fordi tross de store endringene i verdenspolitikken, var det lite endring å spore i den norske befolkningens utenrikspolitiske holdninger. Det inntrykket står seg også i denne rapporten, men med ett stort unntak: det er en betydelig endring i nordmenns holdning til samarbeidet med USA. Før valget i 2021 og sist i 2024-undersøkelsen mente opp mot halvparten av befolkningen at Norge burde samarbeide mer med USA mens omtrent en fjerdedel ønsket at Norge burde samarbeide mindre med USA. Dette forholdet har nå blitt snudd på hodet: kun 25 % ønsker mer samarbeid med USA, mens 42 % av befolkningen mener at Norge burde samarbeide mindre med USA. Den endrede holdningen til samarbeid med USA ser vi også spor av i andre deler av materialet, befolkningen virker generelt mer skeptisk til å følge USA-ledet politikk. I denne undersøkelsen har vi også inkludert to nye spørsmål for å måle om det er et stemningsskifte på gang i velgernes syn på utenrikspolitikken. I podkaster og på voksende alternative plattformer har det blitt hevdet at den såkalte konsensusen i norsk utenrikspolitikk står for fall fordi befolkningen er i utakt med myndighetene. Våre funn indikerer ikke noe slik stemningsskifte. De politiske skillelinjene i nordmenns syn på utenrikspolitikken er kjente, og det er ingen indikasjoner på grunnleggende konflikt eller mistillit knyttet til Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. De holdningene og holdningsendringene vi ser er som forventet ut fra tidligere NUPI-undersøkelser og opinionsundersøkelser ellers.
Anarchy is What the Balance of Power Made of It: Two Core Concepts and The Public/Private Distinction in International Relations
I denne artikkelen stiller Morten Skumsrud Andersen spørsmål ved en velkjent antakelse i studiet av internasjonale relasjoner (IR): at maktbalanse og anarki er gjensidig forsterkende begreper. Han argumenterer i stedet for at dette forholdet verken er naturlig eller nødvendig. Moderne forståelser av anarki gjenspeiler ikke tidløse trekk ved internasjonal politikk, men er historisk betingede resultater av endringer i hvordan selve maktbalansebegrepet har blitt forstått og anvendt. Ved å trekke på begrepshistorie sporer forskeren hvordan maktbalansen gikk fra å være et prinsipp som uttrykte Europas felles interesse på 1700-tallet, til å bli et uttrykk for nasjonal rivalisering og konkurrerende egeninteresse på 1800-tallet. Denne transformasjonen ble mulig gjennom en bredere omdefinering av skillet mellom offentlig og privat, som gjorde det mulig å forestille seg stater som atomistiske enheter i et desentralisert, markedsliknende konkurransesystem – det som etter hvert ble forstått som anarki. Ved å gjenskape maktbalansens praktiske historie, gir Andersen en ny tolkning av genealogien til to grunnleggende IR-begreper og oppfordrer til større refleksivitet rundt de analytiske verktøyene vi bruker for å teoretisere internasjonale relasjoner.