Publikasjoner
Russia’s strategic interest in the Arctic: a comparative perspective
Hovedmålet med denne studien er å undersøke hva vi legger i begrepet «Russlands strategiske interesse i Arktis», sett i et komparativt perspektiv og med den pågående krigen i Ukraina som bakteppe. Det finnes ulike måter å kartlegge et lands strategiske interesser på. I denne studien bruker vi en kvantitativ metode for å måle hvor stor oppmerksomhet det offisielle Russland retter mot Arktis. Denne interessen sammenlignes med tilsvarende oppmerksomhet rundt Barentshavet, Østersjøen og Svartehavet. For å gjøre dette ser vi på hvor ofte disse fire regionene omtales i ulike informasjonskanaler brukt av aktører som former eller analyserer russisk politikk. Antall referanser brukes som et mål på hvor stor interesse regionene vekker. Studien sier ikke noe om hvorfor interessen er som den er, men undersøker utelukkende hvor mye regionene omtales i de kanalene vi har valgt ut.
Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk
I en verden i rask endring, vil norske utenrikspolitiske beslutningstakere rutinemessig støte på dilemmaer, hvor konsekvensene av ulike valg må veies mot hverandre: Petroleumsgigant eller grønn ledestjerne? Lojal alliert for USA eller prinsippfast multinasjonalist på den globale scenen? Integrert i Europa eller selvrådende utenforland? I denne boka utfordrer ledende norske forskere gjeldende, norsk utenrikspolitikk og staker ut en ny politikk for en ny tid. Forfatterne tegner først opp nåsituasjonen på ulike politikkfelt, som sikkerhet, handel, nordområdene, klima og energi, bistand og utvikling, freds- og forsoningsengasjement, den internasjonale rettsordenen og Norges politikk overfor EU og Russland. Deretter presenterer de dilemmaene Norge står ovenfor på de forskjellige områdene, før de gir sine innspill til hvordan disse dilemmaene bør håndteres i årene som kommer. Å forstå hva norsk utenrikspolitikk innebærer, hvorfor dilemmaer oppstår, og hvordan stater som Norge håndterer dem, er essensielt i en tid der spenningene mellom stormaktene øker og opplevelsen av utrygghet vokser, også i det tradisjonelt fredelige hjørnet av verdenspolitikken som Norge befinner seg i.
Kapittel 1: Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk
I dette innledende kapitlet til boken "Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk" diskuterer vi Norges handlingsrom, avveininger og valg i møte med vår tids store utenrikspolitiske dilemmaer. Nettopp fordi verden både er kompleks og i kontinuerlig endring, vil norske utenrikspolitiske beslutningstakere rutinemessig støte på dilemmaer, hvor konsekvensene av ulike valg må veies mot hverandre. Petroleumsgigant eller grønn ledestjerne? Lojal alliert for USA eller prinsippfast multinasjonalist på den globale scenen? Integrert i Europa eller selvrådende utenforland? Å forstå hva slike og lignende dilemmar består i, hvorfor de oppstår og hvordan stater som Norge håndterer dem, er essensielt i en tid der spenningene mellom stormaktene øker og opplevelsen av utrygghet vokser, også i det tradisjonelt fredelige hjørnet av verdenspolitikken som Norge befinner seg i.
Hierarchy
Begrepet hierarki refererer til systemer for vertikal differensiering. Dens brede betydning har mange beslektninger både i sosial teori og i vanlig språkbruk, som rang, orden, makt, autoritet, status og lagdeling. I International Relations (IR) er begrepet mest kjent for sin motstand mot et disiplindefinerende begrep: anarki. Nåværende bruk av begrepet har blitt brukt for å utfordre rammeverket for stater under anarki som utgangspunkt for IR-teoretisering. Eksplisitt konseptualiseringshierarki i verdenspolitikk definerer begrepet som enten snevert som autoritetsforhold som utfordrer statens suverenitet eller mer bredt som de dypere asymmetriske strukturene som utgjør disse relasjonene. Selv om studiet av hierarki (implisitt) neppe er nytt i IR, har romanen for å studere det eksplisitt utløst en bredere dialog om dynamikken i vertikal differensiering og fornyet vår disiplinære oppmerksomhet på de mange ulikhetene som utgjør verdenspolitikk.
Explaining changes in women’s representation in peace processes: The adoption of a gender quota in the Agreement Monitoring Committee in Mali
Hvordan kan vi forklare endringer i kvinners representasjon i fredsprosesser? Basert på en analyse av intervjuer med sentrale aktører i fredsprosessen og dokumenter, studerer denne artikkelen de sentrale hendelsene, faktorene og aktørene som bidro til at det ble innført en kjønnskvote i fredsprosessen i Mali (2015-2023). Etter at det ble signert en fredsavtale i 2015 mellom den maliske regjeringen og to opprørsgrupper, ble det opprettet flere mekanismer og komitéer som skulle bidra til gjennomføringen av fredsavtalen. Det ble også opprettet en monitoreringskomité, der representanter for partene skulle møtes jevnlig for å ta avgjørelser knyttet til den overordnede gjennomføringen av fredsavtalen. Frem til november 2020 besto partenes delegater til denne komiteen utelukkende av menn. Helt siden utbruddet av konflikt i 2012, gjennom våpenhvileforhandlinger, fredsforhandlinger, og gjennomføring av fredsavtalen, kjempet maliske kvinnegrupper for økt deltakelse. Men slike krav ble oftest møtt med motstand fra partene i fredsprosessen. Dette endret seg imidlertid i 2020, da de samme partene vedtok en 30 % kjønnskvote i monitoreringskomitéen. Artikkelen tar derfor opp et sentralt tema rundt kvinners deltakelse i fredsprosesser: Hvordan kan man få sentrale aktører til å endre mening, og gå fra å motsette seg kvinners deltakelse til å vedta en 30% kjønnskvote? Analysen finner at endringer i kvinners representasjon hjelpes fram av kritiske aktører som initierer eller stimulerer andre til å støtte og/eller fremme kvinnevennlige reformer. Videre må to muliggjørende forhold være tilstede: På den ene siden internasjonale likestillingsnormer, sammen med internasjonalt press for å fremme disse normene; og på den andre siden press fra lokale kvinnegruppers, inkludert kvinneaktivisters bruk av internasjonale normer og rammeverk i krav om reform. Analysen viser hvordan disse muliggjørende forholdene var tilstede i den maliske fredsprosessen. Videre analyserer og viser artikkelen hvordan kritiske aktører som støttet opp om fredsprosessen bidro til «politisk akkumulering», det vil si en gradvis oppbygging av politisk anerkjennelse for spørsmålet om kvinners inkludering over tid. Dette skjedde gjennom en kombinasjon av gradvis økning i antall støttespillere og initiativer for å fremme kvinners inkludering, samt gjentagende eksponering og læring blant partene og andre sentrale aktører i fredsprosessen. Kritiske aktører samarbeidet også med maliske kvinneorganisasjoner som engasjerte seg for kvinners økte representasjon i fredsprosessen. I tillegg jobbet kritiske aktører aktivt for å fjerne motargumenter og hindringer – for eksempel gjennom finansiering og kapasitetsbygging. Dette bidro til et mer muliggjørende miljø hvor fordelene ved å støtte innføringen av en kjønnskvote begynte å veie opp for kostnadene ved å motsette seg den. Artikkelen konkluderer med at den samlede innsatsen til kritiske aktører, sammen med internasjonale likestillingsnormer og press fra maliske kvinnegrupper, bidro til endringer i atferden til sentrale aktører og muliggjorde innføringen av en kjønnskvote i monitoreringskomitéen.
Failed International Interventions and the Making of New Social Contracts in Mali
Statskuppet i Mali i 2020 førte oberst Assimi Goïta til makten. Til tross for store sikkerhetsproblemer og økonomiske utfordringer, har Goïta bred støtte i befolkningen – langt mer enn den demokratisk valgte lederen som ble avsatt. Denne artikkelen undersøker dette paradokset og hevder at Goïta har skapt en ny form for samfunnskontrakt. I stedet for å basere den på offentlige tjenester, bygger han på en sterk leder-fortelling, der han framstiller seg selv som Malis beskytter. Regimet har utnyttet misnøyen med internasjonale inngrep og fremstilt Goïta som en "eksepsjonell mann" i "eksepsjonelle tider". Dette treffer en nerve i maliske myter og tradisjoner. Det får også betydning for diskusjoner om afrikansk handlekraft og utenlandsk innblanding.
Assessing Alternative Alignments: China’s Reception of the Quad, Aukus and IPEF
Under president Xi Jinping har Kina utviklet sin egen visjon for politisk og strategisk orden i global skala, der prosjektet "Belt and Road Initiative" (BRI) utgjør en sentral del. Med forankring i over 150 land og organisasjoner har dette kolossale prosjektet gitt opphav til en ny litteratur om hvordan det bør forstås i sammenheng med interstatlig dynamikk, verdensorden og maktfordeling. BRI har også utløst en rekke alternative tilpasninger fra store vestlige økonomier som USA, Japan og EU, som omfatter både infrastrukturspesifikke initiativer og bredere utenriks- og sikkerhetspolitiske mål i Indo-Stillehavsregionen. Mer enn et tiår etter BRI’s begynnelse har antallet slike alternativer økt betydelig, men vi vet fortsatt lite om hvordan deres individuelle politikk sammenlignes og hvordan de oppfattes av Beijing. Dette kapittelet ser nærmere på tre av de viktigste alternative strategiene for å motvirke kinesisk innflytelse, nemlig: (1) Quadrilateral Security Dialogue (QUAD), (2) AUKUS og (3) Indo-Pacific Economic Framework for Prosperity (IPEF). Kapittelet analyserer hovedtrekkene og utviklingen av disse alternativene før det sammenligner og kontrasterer Kinas respons på dem. Analysen er basert på en gjennomgang av offentlige uttalelser, akademisk litteratur, policydokumenter og medieartikler.
Våpen alene er et blindspor
Det ser altså ut som om veien fremover i det som vitterlig er en politisk krise i relasjonene mellom statene, er ganske enkel – ruste opp. Og så kan man fokusere på å telle og måle, både tallene og hverandre: Hva må til og hvem gjør mest? Dette er for øvrig et mønster man har lagt seg til i løpet av krigen i Ukraina, der bevæpning er det eneste man tror nytter. For et Ukraina som mister USAs støtte, må våpen prioriteres akkurat nå, for å sikre posisjonen ved det forhandlingsbordet som dekkes av Trump. Men våpen alene er et blindspor for Europa, og det burde europeiske ledere vite. Når jernteppet igjen kan reise seg mellom Europas befolkninger, trenger vi pragmatiske statsledere som tar diplomati på alvor, skriver Julie Wilhelmsen i denne kronikken.
Water and conflict in Central Asia
Temperaturene i Sentral-Asia stiger raskere enn det globale gjennomsnittet, noe som reduserer vanntilgangen, øker presset på matsikkerheten og fører til hyppigere naturkatastrofer. Aralsjøens nedbørsfelts tørre klima gjør området særlig sårbart for klimaendringer. Blant landene i regionen er Turkmenistan og Usbekistan mest utsatt for vannstress. Mellomstatlige konflikter om vann har blitt vanligere i perioden 2014–2024, og noen har hatt voldelige innslag. Vannrelaterte protester forekommer nå oftere enn andre typer protester i Sentral-Asia. For å møte utfordringene trengs felles innsats for å øke regionens lagringskapasitet for vann, ettersom raskere bresmelting kan destabilisere den sesongmessige vannføringen.
The United Nations–African Union Partnership and the Protection of Civilians
Landskapet for fredsoperasjoner i Afrika har endret seg betydelig det siste tiåret, blant annet gjennom en markant økning i afrikanskledede fredsstøtteoperasjoner (PSO-er). Siden begynnelsen av 2000-tallet har Den afrikanske union (AU) og De forente nasjoner (FN) utviklet ulike – om enn parallelle – konseptuelle og operative tilnærminger til beskyttelse av sivile (POC). Mens FN betrakter POC i fredsbevarende operasjoner som et overordnet mål for hele oppdraget, der militære, politimessige og sivile komponenter prioriterer og proaktivt beskytter sivile, ser AU sin rolle i beskyttelsen av sivile først og fremst som å nøytralisere væpnede grupper og etablere et beskyttende sikkerhetsmiljø. Disse forskjellene åpner for viktige spørsmål om hvordan POC skal ivaretas innenfor rammen av partnerskapet mellom FN og AU. Denne rapporten analyserer de operative forskjellene mellom FN- og AUs tilnærminger til POC og vurderer deres respektive styrker og begrensninger. Den viser at afrikanskledede PSO-er ofte både har større evne og vilje til å bruke makt for å håndtere voldsutbrudd og stanse angripere, men at de samtidig har mindre forutsigbar og fleksibel finansiering enn FNs fredsbevarende operasjoner. Samtidig har FN-operasjoner med POC-mandat mer robuste sivile og politimessige komponenter, men kan mangle kapasitet til rask respons. For å styrke samarbeidet om POC bør de to organisasjonene utnytte sine komparative fortrinn, erkjenne egne begrensninger og utvikle en kontekstilpasset tilnærming til beskyttelse av sivile.