Russlandskonferansen 2024
Krigen i Gaza og Libanon: splinten mellom Vesten og resten?
Russlandskonferansen 2024: Russland i krigstid – svak eller sterk?
Bli med oss den 22. oktober for den årlige Russlandskonferansen!
De unge danser mens de gamle slåss
ESSAY: Skråsikkerheten
KRONIKK: Hva er forskjellene på Trump og Harris, og hva betyr det for Europa?
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll
I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler.
Militærmaktens plass etter Ukraina
Et nytt Europa som formes etter Ukrainas seier, krever politisk mot og vilje hos europeiske ledere – samt betydelig militærmakt, skriver Karsten Friis.