ESSAY: Skråsikkerheten
KRONIKK: Hva er forskjellene på Trump og Harris, og hva betyr det for Europa?
Even as war continues, NATO should open the door to defense integration with Ukraine
Ukrainsk seier på slagmarken vil være avgjørende for å sikre det europeiske kontinentet. Det er på tide at NATOs Ukraina-strategi blir smartere. Det gjelder også budskapet som formidler denne strategien. For øyeblikket forsøker NATO og alliansens medlemsland å balansere mellom å forsikre Ukraina om NATO-landenes forpliktelser til landets sikkerhet, og samtidig unngå eskalering til en atomkonfrontasjon med Russland. Å unngå slik eskalering er en legitim bekymring, men det er ikke nok til å utgjøre en strategi. Det NATO i stedet bør gjøre, er å gradvis bygge opp forsvar og avskrekking mot russisk aggresjon i Ukraina ved å integrere Ukraina i sin struktur steg for steg. Dette vil innebære en viss grad av ukrainsk integrasjon med NATO, selv mens Russlands invasjon pågår, skriver Karsten Friis i denne kronikken.
Utviklingen av USAs militære tilstedeværelse på NATOs østre flanke – beroligelse av allierte, avskrekking av Russland og eskaleringskontroll
I takt med økende russisk revansjisme og aggresjon fra 2014 har USAs tilnærming til militær tilstedeværelse på NATOs østre flanke gjennomgått en endring. Overordnet kan utviklingen oppfattes som endring i rasjonale fra beroligelse av allierte til avskrekking av Russland gjennom straff og de seneste år avskrekking gjennom nektelse. Dette har resultert i endrede strukturer for tilstedeværelse, med påfølgende endring i disposisjoner på bakken som har bidratt til å øke troverdigheten til NATOs avskrekkingsdoktrine. Den retoriske offensiviteten i den amerikanske strategiske kommunikasjonen har også blitt mer kraftfull og øvingsaktiviteten oppskalert. Dette indikerer endring i amerikansk oppfatning av hva som oppfattes som eskalerende virksomhet. Det foreligger tverrpolitisk enighet om videreføring av amerikansk deep-engagement i Europa, som også kan spores i det amerikanske militærvesenet. Dette underbygger teorien om en «institusjonalisert praksis» for militær tilstedeværelse og stormaktsbestandighet. Den økte troverdigheten til USAs og NATOs avskrekking på den østre flanken senker sannsynligheten for fait accompli-scenarioer. Dette har sikkerhetspolitiske implikasjoner for land lokalisert andre steder som Russland kan ønske å utfordre, både konvensjonelt og med sammensatte virkemidler.
Militærmaktens plass etter Ukraina
Et nytt Europa som formes etter Ukrainas seier, krever politisk mot og vilje hos europeiske ledere – samt betydelig militærmakt, skriver Karsten Friis.
Sør-Kaukasus etter 2022: Innenriks utviklinger og geopolitiske utfordringer
Armenia ser nå ut til å vende seg bort fra Russland, og mot EU og USA. På den andre siden ser Georgia ut til å bevege seg nærmere land som Kina, Tyrkia og Iran. Hvordan omformer skiftene i Sør-Kaukasus regionens fremtid?
Everyday nationalism amidst Russia’s war against
On 12 June Russia celebrated its national day, “Russia day”. This day is marked with concerts and celebrations in all the regions in the Russian F...
Kvardagsnasjonalisme i Russland sin krig mot Ukraina
NUPI på Arendalsuka: Her finner du oss
Caught in the liberal pragmatic trap? How political parties viewed energy dependence on Russia in three European countries 2012–2022
Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022, og den påfølgende beslutningen om å stoppe gasseksporten til Europa, ble Europas energiavhengighet av Russland vist til fulle. I denne artikkelen kartlegger forfatterne energiforholdet til Russland i tre europeiske land som i analyseperioden mellom 2012 og 2022 var blant Russlands viktigste energikunder: Polen, Tyskland og Nederland. Videre undersøker de hvordan dette spørsmålet har blitt behandlet – om i det hele tatt – i partiprogrammer ved valg i samme periode. Å undersøke partiprogrammer, hevder forfatterne, gir ny innsikt og en bedre forståelse av hvordan energipolitikken og forholdet til Russland ble sett på i de tre landene – og i EU generelt i den perioden. Artikkelen identifiserer to ideelle typer – de ‘liberale pragmatistene’, som behandlet sterk gjensidig energiavhengighet som et mulig konfliktdempende tiltak, og de ‘harde kjernerealistene’, som så på sterk energiavhengighet av Russland som en mulig kilde til strategisk trussel. Artikkelen er skrevet som en del av forskningsprosjektet "Russian Policies of Influence in the Populist-Pragmatic Nexus" (PRORUSS), som er finansiert av Norges forskningsråd (NFR).