A Postliberal Global Order? Challenge(r)s to the Liberal West
I en ny rapport ser NUPIs seniorforsker Minda Holm nærmere på hvilken verdensorden som egentlig er under press. Hva er problemet med å snakke med å snakke om en post-1945 «Liberal internasjonal orden» eller «Regelbasert orden»? Hva er det aktører som Russland og Kina har til felles med det populistiske radikale høyre i synet på global politikk? Og hva betyr Donald Trumps andre presidentperiode for det liberale Vesten?
Topos of threat and metapolitics in Russia’s securitisation of NATO post-Crimea
Artikkelen teoretiserer forholdet mellom sikkerhetisering, tvetydige trusselkonstruksjoner og angst. Den leverer et dobbelt bidrag til litteraturen som ligger i skjæringsfeltet mellom sikkerhetiseringsteori og studiet av ontologisk sikkerhet. For det første utvikles begrepet trussel-topos (TT), som viser til et potent retorisk anker i sikkerhetiseringsprosesser. En TT tegner opp en helhetlig situasjon, som det er livsnødvendig å unnslippe fra, og der ‘den andre’ truer Selvet. En TT møter Selvets identitetsbehov, samtidig som den er fleksibel og tvetydig. Når TT-er brukes ofte, kan imidlertid trusselkonstruksjonen bli vag og slik øke Selvets angst. Dette utfordrer fagets antagelse om at antagonisme alltid demper angst. For det andre teoretiseres metapolitikk som angstmestringsstrategi. Metapolitikk er en fortolkningsmodus – en hvileløs analyse av tilgjengelige spor i et forsøk på å avsløre en villedende og mektig motpart – som i siste instans mislykkes i å dempe angst. Å dyrke et trussel-topos og metapolitikk samtidig er en konfliktdrivende praksis. Det setter i gang en ond sikkerhetiseringsspiral som segmenterer rigide mønstre i representasjonen av Selvet og den andre og fostrer en tilbøyelighet til alltid å forvente fiendtlighet fra motparten. Artikkelen bygger på abduktiv teoretisering – vi har arbeidet parallelt med etablert teori og empiriske oppdagelser i en diskursanalyse av Russlands offisielle retorikk om NATO og bruken av TT-en “fargerevolusjon” etter at konflikten i Ukraina brøt ut i 2014.
Trump II: A new trajectory in Russia relations for NATO Nordic states
• Den påtroppende Trump-administrasjonen vil erstatte politikken om å bistå Ukraina «så lenge det kreves» med å «gjøre en avtale med Russland». Dette kan innebære en de-eskalering i relasjonen til Russland, så vel som krav om byrdefordeling med Europa. Norge og de nye NATO-naboene Sverige og Finland vil kunne formulere en ny politikk tilpasset den andre perioden til Donald Trump. • Tilnærmingen til Russland i nord kan justeres i tråd med norske tradisjoner om avskrekking og beroligelse. En slik tilnærming vil skille seg fra dagens britiske, polske og baltiske linje , men kan representere en fruktbar modell for NATO-medlemskap for de nordiske statene. • Til tross for en betydelig nedgang i militær spenning i nord siden 2022, bør ikke risikoen for et fremtidig sikkerhetsdilemma mellom Russland og NATO. Forutsatt at Russland er en status quo-makt i nord, bør NATO ha en klar og forutsigbar holdning i nord som kombinerer avskrekking og beroligelse. • Russland bør ikke behandles som en monolittisk enhet; det finnes moderate aktører som ønsker å styrke diplomatiet med nordiske NATO-naboer. En pragmatisk styrking av direkte kontakt mellom Russland og de nordiske NATO-statene kan utgjøre en kjerne for å stabilisere sikkerhetsforholdene i nord, og fungere som et konstruktivt innspill til den nye Trump-administrasjonen når den forsøker å åpne forhandlinger i Ukraina.
Vann og Konflikt i Sentral-Asia
Dette prosjektet vurderer den eskalerende vannkrisen i Sentral-Asia, med fokus på nøkkelpunkter som Qosh Tepa-kanalen, for å analysere hvordan klimaendringer, befolkningsvekst, og unilaterale vannstra...
Franske tilstander
Franske tilstander
Politisk drama har preget Frankrike i mange måneder, og fransk politikk er mer usikker enn vi har sett på mange tiår. Det kan kaste Europa ut i en...
Differentiating Hybrid Threats against the High North and Baltic Sea regions
Russlands fysiske og digitale gråsonetrusler og -angrep er en stor bekymring for nabolandene. Denne policybriefen ser nærmere på hvordan slike hybride trusler påvirker land i Nordområdene og Østersjø-regionen, og vurderer utfordringene knyttet til respons og mottiltak. NATOs politikk er at hvert medlemsland selv har ansvar for å bygge motstandskraft og håndtere hybride trusler. For å unngå misforståelser eller passivitet, må disse truslene vurderes og håndteres separat, i stedet for å behandles som én samlet utfordring. Denne briefen er en del av prosjektet ‘Norway as an in-between for Russia: Ambivalent space, hybrid measures’ som er finansiert av Forsvarsdepartementet.
The morphology of Putinism: the arrangement of political concepts into a coherent ideology
Akademia viser delte meninger når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Putinisme er en helhetlig ideologi. Med beslutningen om å invadere Ukraina krever dette spørsmålet en ny vurdering. Denne artikkelen tolker utviklingen av Putinisme i morfologiske termer og sporer hvordan politiske konsepter har utviklet seg til en distinkt "tynn" ideologi. Etter å først folke den opprinnelige dannelsen av Putinismen (2000-2012), analyserer jeg hvordan sammenvevde prosesser av sikkerhetisering og kulturisering har omformet ideologiens kjerne-, grensende- og perifere konsepter. Endringen ble innledet av en diskursiv lukking mellom Kreml og dets ideologiske motstandere ved kritiske vendepunkt i 2012 og 2014. En vektlegging av Putinismens reaktive, hendelsesdrevne dynamikk avslører hvordan den fungerer som en iboende moral som forsterker eksisterende maktnettverk og søker etter å vinne befolkningens lojalitet. Å bevare kultur og sikkerhet har blitt synonymt med å opprettholde Den russiske føderasjonens selve eksistens. Ved iverksettelsen av den "spesielle militæroperasjonen" i februar 2022, ble ikke denne ideologien umiddelbart transformert, men heller brukt på et nytt og mer dramatisk nivå. Den ideologiske omkonfigureringen som undersøkes i denne artikkelen må forstås som en avgjørende forløper til beslutningen om å eskalere krigen i Ukraina, noe som dramatisk og uforutsigbart omformer Russlands politiske utvikling.
Pragmatism and protest: Russia’s communist party through Covid-19 and beyond
Covid-19-epidemien kom på et sensitivt tidspunkt for Russlands lederskap, som var i ferd med å igangsette en politisk omstart og strukturelle reformer, inkludert et forsøk på å fjerne presidentperiodebegrensninger. Denne artikkelen undersøker hvordan spørsmål knyttet til pandemien genererte nye muligheter for den systemiske opposisjonen, Kommunistpartiet i Den russiske føderasjon, som fremsto som epidemiens viktigste vinnere. Den ofte undervurderte rollen til systemiske opposisjonspartier i valgautoritære systemer, som balanserer mellom «stemme» og «lojalitet» for å gagne både seg selv og regimet, analyseres her i lys av Covid-19-krisen.
Introduction to the Special Issue on Under Communism’s Shadow The Memory of the Violent Past in Present-Day Russia
Det finnes kanskje ikke noe tema som er mer sentralt for konseptet "postkommunisme" enn hvordan Sovjetunionens fortid blir husket, utfordret eller glemt. Studier av historisk minne er ofte riktig knyttet til identitetspolitikk og nasjonsbygging. Selv om det brukbare rammeverket fra tidligere er bredt anvendelig på alle moderne stater, er det i det russiske tilfellet en grad av alarmisme og negativitet knyttet til tolkninger av hvordan landet har håndtert sin kommunistiske fortid, særlig med tanke på vold. Et viktig element ved dette er den teologiske forståelsen av fremgangen og betydningen av overgangsparadigmet. Innen minnestudier manifesterer dette seg i dominansen av den kosmopolitiske minnemodusen som den "riktige" måten å minnes den voldelige fortiden på. Introduksjonen gjennomgår eksisterende litteratur om Russlands minnepolitikk og peker på tre begrensninger: (1) en overbetoning av det politiske sentrum og manglende evne til å fange opp regionale variasjoner, (2) for stort fokus på tilbudssiden av minnepolitikk, og (3) ensidige fremstillinger av rollen Den store fedrelandskrigen spiller i russisk minnepolitikk. Videre drøfter introduksjonen hvordan bidragene i spesialnummeret til tidsskriftet addresserer disse begrensningene i litteraturen og viser hvordan disse samlet sett bidrar med ideer til ny forskning på minnestudier. I tillegg argumenteres det for hvordan denne nye forskningsagendaen kan gi bedre forståelse av minnerelaterte prosesser og deres forbindelse til bredere ideologiske, kulturelle, sosiale og politiske endringer i Russland.