Forsker
Cedric H. de Coning
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Cedric de Coning er forsker 1 i Forskningsgruppen for fred, konflikt og utvikling ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
Han forsker på hvordan FN og andre multilaterale institusjoner bedre kan bidra til varig fred og sikkerhet, særlig gjennom mekling, fredsoperasjoner og fredsbygging. Med utgangspunkt i kompleksitetsteori har han utviklet Adaptive Peace (adaptiv fred), et rammeverk for å opprettholde fred og sikkerhet i en stadig mer urolig og uforutsigbar verdensorden.
Ved NUPI leder han flere internasjonale forskningsprosjekter om klima, fred og sikkerhet, om kunstig intelligens i freds- og sikkerhetsarbeid og om hvor godt fredsoperasjoner virker. Han bidrar også i programmet Training for Peace og i prosjektet UN Peace and Stabilisation Operations.
De Coning er seniorrådgiver for den sørafrikanske organisasjonen ACCORD og sjefredaktør for tidsskriftet African Journal on Conflict Resolution. Han har bakgrunn som sørafrikansk diplomat og har tjenestegjort i FNs fredsbevarende styrker. Han har hatt flere rådgiverroller for Den afrikanske union og FN, blant annet i FNs generalsekretærs rådgivende styre for FNs fredsbyggingsfond.
Ekspertise
Utdanning
2012 PhD, Applied Ethics, Department of Philosophy, University of Stellenbosch
2005 M.A., Conflict Management and Peace Studies, University of KwaZula-Natal
Arbeidserfaring
2020- Forsker I, NUPI 2012-2020 Seniorforsker, NUPI
2006-2012 Forsker, NUPI
2002- Seniorrådgiver (konsulent), ACCORD
2002 Opplæringsrådgiver, FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner (DPKO)
2001-2002 Politisk rådgiver, FNs spesialutsendings kontor (Office of the Special Representative of the Secretary-General, SRSG), FNs overgangsmyndighet i Øst-Timor (UNTAET)
1999-2001 Civil Affairs Officer for FNs overgangsmyndighet i Øst-Timor (UNTAET)
2000 Assisterende direktør, ACCORD
1997-1999 Leder for ACCORDs fredsbevaringprogram
1988-1997 Sør-Afrikas utenriksdepartement
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreShifting from External Dependency: Remodelling the G5 Sahel Joint Force for the Future
After a decade of battling jihadist and violent extremist groups in West Africa, France has initiated the restructuring and relocation of its largest overseas military mission in the Sahel with an announcement of the withdrawal of Operation Barkhane (the French military counterterrorism intervention) from Mali. The exit over the coming months may signify an important shift of western military operations in Mali and the Sahel. France’s deployment in the Sahel was initially triggered by the activities of Tuareg separatists in the northern part of Mali. Islamic extremists closely associated with Al-Qaeda took advantage of the situation, seizing north Mali and spreading their activities southwards in 2012. Despite French counterterrorism operations, instability worsened, and Islamists controlled vast swathes of northern and central Mali, parts of Burkina Faso, and western Niger. Over time, under the motivation of France, the G5 Sahel Joint Force (G5S-JF) was created to address the everyday challenges of terrorism and transnational organised crime among the five member states (Burkina Faso, Chad, Mali, Mauritania, and Niger). For a force supported by three United Nations Security Council Resolutions 2359 (2017), 2391 (2017) and 2480 (2019); and with a force strength of 5600 troops organised around three sectors,1 its operational successes have been a mixed bag (ten joint border operations). Operation Barkhane together with European Union Training Mission Mali (EUTM), the Capacity Building Mission in Mali (EUCAP Sahel Mali) and Niger (EUCAP Sahel Niger) and the United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali (MINUSMA), has enhanced the operational readiness and capabilities of the G5 Sahel through mentoring, training, and funding of the joint-force operations. Additionally, these external operations, particularly Barkhane, have been supportive of the activities of G5S-JF by providing intelligence, supporting logistical and joint planning, providing aerial and air support, and engaging in medical evacuation. Notwithstanding, the Joint Force has been contending with weak intelligence, shortfalls in equipment, limited aerial capabilities and a lack of rapid response, which invariably hinders operational effectiveness. The Joint Force represents an essential step toward addressing the instability that affects Mali and the broader Sahel, but as of yet, the G5S-JF has been unable to fully demonstrate its effectiveness as a force despite significant support from donor countries such as France. Moreover, it is uncertain how Mali´s withdrawal from the Joint Force will impact on the overall strategy of the G5S-JF and its sustainability going forward, especially given Mali’s recent announcement of withdrawing from the G5 Sahel. The departure of Barkhane, together with Takuba and other European arrangements from Mali, raises many unanswered questions about the funding, operational capacity and political cooperation between the other member states of the Joint Force. Even though France has reiterated that it will continue to support peacekeepers serving under MINUSMA; and Malian troops continuing to battle Islamic violent extremism after the Barkhane withdrawal, the response time to jihadist attacks and activities inside Malian territory will not be the same. Without Barkhane, the G5S-JF will struggle to protect civilians, evacuate soldiers in need of medical attention, and support effective joint planning and coordination of G5S-JF and intelligence sharing —which has been instrumental in the fight against jihadist. To address emerging challenges, enhance the ability of the G5S-JF and sustain its support, this report proposes four possible options that could fill the gap resulting from the current security vacuum being created following the possible withdrawal of some of the external military forces from Mali, and Mali itself from the G5S-JF. In arriving at these proposed options, emphasis is placed on regional perspectives, which draws on African frameworks and the use of African resources, experience, capabilities and understanding. The report argues that this would allow better ownership and closer proximity to the issues, ensuring that international partners are not dictating how the region and African Union (AU) Member States (MS) should solve challenges. The evaluation considered the full spectrum of options to include: • A reconfigured and scaled-up G5 Sahel Joint Force (Plus); • A reconfigured G5 Sahel Joint Force and revised MISAHEL through the AU, ECOWAS, ECCAS and CENSAD; • An integrated ECOWAS (deployment of the African Standby Force) utilising the G5 Sahel force; and • Elevating the G5 Sahel force to an AU (Peace Enforcement mission) with UN support. The proposed options focus on military and hybrid solutions that can tackle existing challenges in the Sahel and West Africa as a whole. However, defeating jihadism and violent extremism is essentially a job that should include intelligence and police authorities to win the hearts and minds of the population, but this cannot be done solely with hard stabilisation efforts. Tackling the vast challenges in the Sahel requires a careful mix of adaptive, agile and sustained efforts that cut across social, economic, political, developmental, humanitarian and recovery instruments and support. Thus, the report suggests additional stabilisation efforts to support the Sahel focused on local, national, regional and international initiatives that can connect to the ground and tackle internal challenges comprehensively. These initiatives, it will be argued, can plug into existing structures but also help to support structures not fully recognised. Efforts to resolve the problems in the Sahel stand a much greater chance of success if fully supported with buy-in from the AU, together with ECOWAS and support from the UN, EU and donors that can draw on the full spectrum of available instruments which have a demonstrable desire to work with like-minded partners. The authors of this report believe that a scaled-up and reconfigured G5 Sahel Joint Force (G5 Sahel Plus) option (discussed below) would have been the optimal model. However, following the recent withdrawal of Mali from the G5S-JF and the deteriorating political landscape in the region and between states, the authors’ reassessment calls for an AU Peace Enforcement mission as the most appropriate, given the current situation. It is important to note, the recommendations provided in this report hinge on the ability of the current and former G5S-JF states to address and resolve the deteriorating political situation, which is fluid in nature and continuously evolving. This will require all states (current and former G5S-JF) to recognise that they need each other to address these challenges, and that any reconfiguration (the models provided in this report) depends on the political situation being fully addressed. There is a need, as the models indicate, to have more joint efforts between the AU and ECOWAS to assist in resolving the current impasses in the region.
UNITAMS Mandate Renewal Study: Fostering a Process of Trust and Inclusivity
The United Nations Integrated Transition Assistance Mission in Sudan (UNITAMS) was established on 3 June 2020 under UN Security Council (UNSC) Resolution 2524 to support Sudan during its transition to democratic rule and it was renewed the following year through SC 2579(2021). UNITAMS was conceived of and designed to respond to new and long-standing issues in Sudan: the political transition process that began with the December 2018 revolution and the legacy of armed conflicts. The Mission’s mandate explicitly recognises the adverse effects of climate change on the stability of Sudan and stresses the need for appropriate risk assessment and risk management strategies. Yet, since the adoption of the Mission’s mandate in June 2020 and its renewal in June 2021, Sudan’s political, security and economic situation has deteriorated significantly. An attempted military coup in September 2021, followed by a successful coup d’état on 25 October 2021, has further worsened Sudan’s political crisis, increasing insecurity, undermining the economy, and resulting in the interruption of bilateral and international funding—all amidst the continuing global pandemic. This fast-changing political, security and economic context has placed UNITAMS in a very delicate position in relation to the host government. It has required UNITAMS to focus a significant portion of its attention on good offices and diplomacy so that, together with the African Union (AU), Intergovernmental Authority on Development (IGAD), and other international partners and Sudanese stakeholders, it can support a process aimed at bringing Sudan’s transition back on track. While the UNITAMS mandate remains relevant and adequate, the Mission must continue to be allowed the flexibility to adapt its focus to the fast-changing dynamics on the ground. UNITAMS’ good offices’ role should remain at the centre of the Mission’s efforts during the next mandated period, helping Sudanese to find an inclusive political settlement that can secure a transition to democratic rule in the medium to long term. At the same time, the Mission should continue its work in support of its other objectives and priorities, including the protection of civilians, the implementation of the peace agreement, and advisory and capacity building, particularly related to the rule-of-law sector. The Mission should strengthen its focus on and ability to integrate climate-related security risks into its analytical work, especially as it relates to supporting local conflict prevention, mitigation and reconciliation efforts to prevent inter-communal violence. While there has been significant progress in strengthening collaboration among the UN, AU and IGAD, maintaining and sustaining the partnership must remain a key priority in the Mission’s work to promote regional stability.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Afghanistan
Afghanistan er svært sårbart for virkningene av klimaendringer: stigende temperaturer, skiftende nedbørsmønstre og stadig hyppigere ekstremvær. For øyeblikket opplever Afghanistan sin verste tørke på 27 år, som, sammen med COVID-19 og den økonomiske nedgangen som fulgte Talibans overtakelse i august 2021, har betydelig økt levebrød-og matusikkerhet og bidratt til en voksende humanitær nødsituasjon. • Klimaendringene forverrer allerede svekkede forholdene for landbruksbaserte levebrød og matusikkerhet. • Konflikt og effekter av klimaendringer har økt intern forflytning og endret migrasjonsmønster. Høye nivåer av fordrivelse forsterker mat- og levebrødsusikkerhet og øker sårbarheten til marginaliserte grupper, inkludert kvinner. • Effektene av klimaendringer kan øke risikoen for hyppigere og mer intense lokale konflikter om land og vann og øke spenningen rundt grenseoverskridende ressurser. • Konflikt har erodert motstandsdyktigheten til lokalsamfunn og lokale myndigheters evner til å tilpasse seg klimaendringer og håndtere den nåværende humanitære krisen. Dette skaper muligheter for eliter til å manipulere og tjene på land- og vanntvister, med økt risiko for marginaliserte grupper.
Frukostseminar: Kva kan vi gjere for fred og tryggleik i ein ny æra med kompleks risiko?
Velkommen til lansering av den superaktuelle rapporten «Environment of Peace»!
Environment of Peace: Security in a New Era of Risk
Environment of Peace kartlegger det utviklende risikolandskapet og dokumenterer en rekke utviklinger som indikerer en vei til løsninger – i internasjonal lov og politikk, i fredsbevarende operasjoner og blant ikke-statlige organisasjoner. Den finner at to hovedveier må utvikles: (a) å kombinere fredsbygging og miljøgjenoppretting, og (b) effektivt ta opp de underliggende miljøproblemene. Den analyserer også potensialet til eksisterende og nye miljøvennlige tiltak for å forsterke risikoen for fred og sikkerhet. Funnene viser at bare rettferdige og fredelige overganger til mer bærekraftig praksis kan være effektive – og viser at disse overgangene også må være raske.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Afghanistan
Afghanistan er svært sårbart for virkningene av klimaendringer: stigende temperaturer, skiftende nedbørsmønstre og stadig hyppigere ekstremvær. For øyeblikket opplever Afghanistan sin verste tørke på 27 år, som, sammen med COVID-19 og den økonomiske nedgangen som fulgte Talibans overtakelse i august 2021, har betydelig økt levebrød-og matusikkerhet og bidratt til en voksende humanitær nødsituasjon. • Klimaendringene forverrer allerede svekkede forholdene for landbruksbaserte levebrød og matusikkerhet. • Konflikt og effekter av klimaendringer har økt intern forflytning og endret migrasjonsmønster. Høye nivåer av fordrivelse forsterker mat- og levebrødsusikkerhet og øker sårbarheten til marginaliserte grupper, inkludert kvinner. • Effektene av klimaendringer kan øke risikoen for hyppigere og mer intense lokale konflikter om land og vann og øke spenningen rundt grenseoverskridende ressurser. • Konflikt har erodert motstandsdyktigheten til lokalsamfunn og lokale myndigheters evner til å tilpasse seg klimaendringer og håndtere den nåværende humanitære krisen. Dette skaper muligheter for eliter til å manipulere og tjene på land- og vanntvister, med økt risiko for marginaliserte grupper.
Climate, Peace and Security Fact Sheet: South Sudan
Uforutsigbare årlige variasjoner i ekstreme værhendelser, som flom og tørke, påvirker landbruksavhengige lokalsamfunn og pastoralistiske mobilitetsmønstre. Slike endringer kan forsterke risikoen for spenninger mellom gjetere og bønder, ofte i forbindelse med jord, beite og vann. Transhumance, inkludert migrasjon over landegrenser fra Sudan gjennom Øvre Nilen Greater Upper Nile, forverrer spredningen av veterinærsykdommer og bidrar til ødeleggelse av miljøet og konkurranse om knappe ressurser. Kvinner og jenter fortsetter å bære byrden av de negative konsekvensene av klimaendringer; Kvinneledede husstander er spesielt utsatt. Klimarelaterte husdyrtap forsterket av allerede eksisterende rivalisering øker risikoen for storfeangrep, noe som kan utløse gjengjeldelse, konflikt i lokalsamfunnet, fordrivelse, forsterket rivalisering mellom lokalsamfunn og dannelse av væpnede grupper.
Climate, Peace and Security: Sudan
Sudan er sterkt utsatt for klimaendringer. Som et av verdens minst utviklede land, samvirker ekstremvær, tilbakevendende flom og tørker og skiftende nedbør med andre sårbarheter – som nedbrytelse av økosystemer, uholdbar landbrukspraksis, naturressursknapphet og ressursbaserte konflikter – og begrenser samfunnets kapasitet til å takle og tilpasse seg klimaendringer. De økonomiske konsekvensene av COVID-19, pågående politisk ustabilitet (ytterligere forverret av militærkuppet i oktober 2021), og økende inflasjon svekker statens og samfunnets motstandskraft, levebrød og matsikkerhet. • Økende temperaturer, nedbørsvariasjoner og tørker og flom påvirker landbruket, levebrød og matsikkerhet negativt. Spesielt de negative effektene av klimaendringer, kombinert med kjønnsbaserte forskjeller i naturressursstyring, fremhever de klimarelaterte sikkerhetsrisikoene for kvinner og jenter. • Høye nivåer av fordrivelse skjerper humanitære behov og sårbarhet for virkningene av klimaendringer; skiftende migrasjonsmønstre som svar på endret ressurstilgjengelighet kan øke risikoen for lokale konflikter i enkelte områder
Climate, Peace and Security Fact Sheet: Iraq
• Økende temperaturer, redusert vanntilgjengelighet og større variasjon mellom år i nedbør påvirker landbruk i Iraq negativt, reduserer husholdningenes inntekt og mattilgjengelighet, og forverrer levebrødsusikkerhet. På grunn av eksisterende kjønnsnormer og vedvarende ulikheter, er kvinner og jenter er sterkest påvirket av de negative effektene av klimaendringer. • Lavt jordbruksutbytte og tap av levebrød bidrar til økt urban migrasjon. Urbane utfordringer inkluderer risiko for sosial uro og protester i vertsbyene. • Væpnede grupper og militser utnytter de økonomiske vanskelighetene i landet, som blir ytterligere forverret av effektene av klimaendringer, for rekruttering og støtte. • Svakt styresett øker mulighetene for eliteutnytting og korrupsjon. Dette fører til ytterligere marginalisering og ekskludering som igjen gir næring til klager og driver ustabilitet.