Forsker
Julie Wilhelmsen
Kontaktinfo og filer
Sammendrag
Julie Wilhelmsen er Forsker 1 og leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Hun har doktorgrad i statsvitenskap og arbeider med russisk innenriks- og utenrikspolitikk, radikalisering av islam i Eurasia og kritiske sikkerhetsstudier.
De to Tsjetsjenia-krigene etter Sovjetunionens fall og Russlands endrede forhold til Vesten er sentrale temaer i Wilhelmsens forskning. Wilhelmsen var i 2012-2016 medredaktør for tidsskriftet Internasjonal Politikk og er en aktiv deltaker i den offentlige debatten om internasjonal politikk. Hun mottok Skjervheimprisen i 2020 og Klassekampens Neshornpris i 2022 for sitt bidrag til den utenrikspolitiske debatten. Fritt Ords pris 2023 - Fritt Ord ble tildelt Wilhelmsen ‘for å ha vist betydningen av ytringsmot og utøving av akademisk ytringsfrihet i praksis’. I 2014-2015 var Wilhelmsen medlem av regjeringens ekspertgruppe for forsvaret av Norge. Fra 2019 til 2021 var hun en av ekspertene i Cooperative Security Initiative (CSI), som ble initiert for å skape nye ideer og oppmerksomhet rundt sikkerhetssamarbeid og multilateralisme gjennom OSSE.
Ekspertise
Utdanning
2014 PhD i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1999 Statsvitenskap hovedfag, UiO; Hovedoppgave: Konflikt i Den Russiske føderasjon
1996 Mastergrad i Russisk og Post-sovietiske studier, London School of Economics and Political Science
1995 Mellomfag i statsvitenskap, Universitetet i Oslo
1994 Mellomfag i russisk, Universitetet i Oslo
Arbeidserfaring
2025- Leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia
2022- Forsker med professorkompetanse
2022 Leder for Forskningsgruppen for Øst-Europa og Asia (tidligere Forskningsgruppen for Russland, Asia og internasjonal handel)
2014-2022 Seniorforsker, NUPI
2003-2014 Forsker ved Avdeling for Russlandsstudier, NUPI
2002-2003 Russlandsforsker og prosjektleder ved Forsvarets forskningsinstitutt
1999-2001 Førstekonsulent i Utlendingsdirektoratet
Aktivitet
Filter
Tøm alle filtreHow War Becomes Acceptable: Russian re-phrasing of Chechnya
Denne avhandlingen undersøker hvordan vold mot et gitt territorium eller gruppe mennesker blir akseptabelt for ledere og deres offentlighet. Noen kriger startes motvillig, og støtten avtar når de høye menneskelige kostnadene avsløres. Andre blir imidlertid utført med en følelse av at det haster og rettferdighet. Den brutale volden som brukes fremstår ikke bare som akseptabel, men til og med nødvendig. Den andre postsovjetiske krigen som ble lansert mot Tsjetsjenia i 1999 var en slik krig. I denne avhandlingen utforsker jeg re-definisjonen av "Tsjetsjenia" fra 1996 til 2001. Den offisielle fortellingen som fremstilte Tsjetsjenia som en potensiell partner i mellomkrigsårene ble erstattet av en som representerte Tsjetsjenia som en eksistensiell terrortrussel fra 1999 og fremover. Denne verdipapiriseringen av det tsjetsjenske spørsmålet omfattet en re-tegning av grensene mellom "Tsjetsjenia" og "Russland" i russisk diskurs som tjente til å legitimere den stadig mer voldelige praksisen mot Tsjetsjenia og tsjetsjenere. Oppgaven benytter og utvikler en poststrukturalistisk versjon av verdipapiriseringsteori. Denne tilnærmingen vektlegger verdipapirisering som en intersubjektiv og pågående legitimeringsprosess, ikke som en instans eller et øyeblikk. Den sosiale konstruksjonen av Tsjetsjenia og tsjetsjenere som "terrorist" blir konseptualisert som en kollektiv bestrebelse. Ikke bare uttalelser fra den russiske ledelsen, men også historiske representasjoner så vel som de fra den bredere politiske eliten, journalister og eksperter bidro til denne grove kategoriseringen. I det siste kapittelet undersøker oppgaven hvordan denne språklige kategoriseringen materialiserte seg i den brutale praksisen som ble brukt under den andre tsjetsjenske krigen.
Russian Certainty of NATO Hostility: Repercussions in the Arctic
Hvordan oppstår og eskalerer et sikkerhetsdilemma mellom parter som antas ikke å nære fiendtlige intensjoner overfor hverandre? Denne artikkelen undersøker russisk offisiell retorikk om NATO in Europa siden 2014 og hvordan denne påvirker samhandlingen i Arktis. Vi undersøker også hvordan Russland fremstiller NATOs intensjoner og handlinger innenfor det de omtaler som en krigstilstand og identifiserer effekten av disse fremstillingene for forholdet mellom Russland og NATO. Vi argumenterer for at Russlands egen retorikk bidrar til å erstatte usikkerhet rundt NATOs hensikter med en overbevisning om at NATO er fiendtlig. Selv om Russland fremdeles fremstiller Arktis som en unik region for samarbeid, kan det bli lite rom for samarbeidslinjen når Russland møter NATO i Nord. Vi fremhever kraften i løpende politisk retorikk og viser hvordan den kan skape en skarp konflikt mellom parter som ikke nødvendigvis søker konflikt. Vi foreslår også at det å moderere politisk retorikk kan bidra til å dempe konflikt.
Europas tryggleik og krigen i Ukraina – nordiske perspektiv
21. april inviterer vi til spennande samtale på NUPI om korleis krigen i Ukraina påverkar oss her i Norden.
Russian reframing: Norway as an outpost for NATO offensives
Moskva fortolker 'det kollektive vesten' i økende grad som en offensiv aktør og nordområdene som en region der NATO 'ekspanderer'. Norge fremstilles som en aktiv pådriver i denne satsningen. Dette er en vanskelig situasjon, fordi norske politiske tiltak på ulike saksfelt leses som del av en eksistensiell konflikt mellom Vesten og Russland. Norske handlinger med sikte på å balansere avskrekkingen og signalisere beroligelse blir ikke nødvendigvis oppfattet.
Krigen mot terror - et vanskelig bindemiddel mellom Russland og USA
I kjølvannet av terrorangrepene 11. september utviklet det seg et partnerskap mellom USA og Putins Russland. I dag synes det selvfølgelig at partnerskapet ikke ville vare. Men hvorfor sprakk det egentlig? Russland forkaster partnerskapet fordi det ikke møter Kremls forventninger om gjensidighet. Dessuten har Russland en helt annen oppfatning av hva årsakene til internasjonal terrorisme er og hvordan krigen mot terror skal utkjempes. Russlands gjenreisning under Putin er en underliggende faktor og innebærer at terrortrusselen etter hvert underordnes den mer tradisjonelle frykten for amerikansk militærmakt og dominans. Selv om en felles kamp mot terror stadig foreslås som bindemiddel for dårlige relasjoner, kan det neppe fungere som det i dagens nye kalde krig.
Putins mareritt kan gjenoppstå i Afghanistan
Talibans seier i Afghanistan skaper nye geopolitiske muligheter for Russland, men kan også komme til å bli et mareritt for Putin.