Forskningsprosjekt
Competency through Cooperation: Advancing knowledge on Georgia's strategic path
Arrangementer
Forskningsprosjektets to overordnede mål er
1) å fremme og styrke det georgiske forskningsmiljøet gjennom et integrert forskningsprosjekt mellom norske og georgiske forskere
2) å videreføre kunnskap gjennom veiledning av doktorgradsstudenter og juniorforskere i Georgia.
Samarbeidsprosjektet vil forske på Georgias strategiske posisjonering i regionen og hvordan de fire hovedaktørene - Georgia, utbryterrepublikken Abkhasia, EU og Russland - oppfatter seg selv og hverandres plass i Georgias strategiske utvikling.
The Georgian Institute of Politics (GIP) er et ideelt, uavhengig forskningsinstitutt som ble grunnlagt i 2011. GIP har som formål å fremme godt styresett og demokratiske verdier i Georgia, og er et av landets ledende forskningsmiljø med bred internasjonal annerkjennelse.
Prosjektleder
Deltakere
Nye publikasjoner
Identification and physical disconnect in Russian foreign policy: Georgia as a Western proxy once again?
Russlands offisielle omtale av Georgia summerer seg til en farlig sikkerhetisering av denne lille naboen i sør. Ikke fordi Kreml er så oppmerksom på Georgia, men fordi det fokuseres på vestlig engasjement i regionen. Etter en lang periode med diplomatisk tørke har ideen om Georgia som vestens stedfortreder befestet seg. Denne artikkelen utdyper en sosial forklaring av russisk utenrikspolitikk, men taler likevel til geopolitiske tilnærminger som vektlegger stormaktrivalisering og sikkerhet. Den viser hvordan en politisk enhet kan redefineres til en ‘stedfortreder’ ved å integreres diskursivt i en større, radikalt annerledes motpart. Artikkelen viser også hvordan bortfallet av diplomatiske møter bidrar til å styrke den offisielle retorikkens ekkokammer og forme utenrikspolitikkens innretning.
Navigating de facto statehood: trade, trust, and agency in Abkhazia's external economic relations
Hvilke muligheter har ikke-anerkjente stater for å utvikle økonomiske relasjoner med omverdenen, og hvilke kompromisser må de inngå for å kunne lykkes? Artikkelen utforsker det komplekse forholdet mellom handel og tillit i sammenheng med ikke-anerkjente stater. De fleste slike de facto stater er avhengige av en sterk ekstern beskytter (patron). I artikkelen utfordrer vi imidlertid antagelsen om at de facto stater bare representerer brikker i slike patroners geopolitiske maktspill. Med utgangspunkt i en casestudie av Abkhasia utforsker vi hvordan denne de facto staten navigerer mellom Russland (patronen), Georgia (landet Abkhasia forsøker å løsrive seg fra) og EU. Litteraturen om konflikttransformasjon har lenge pekt på hvordan handel påvirker tillitt – men hvordan forholder dette seg når det er snakk om en de facto stat som mangler internasjonal anerkjennelse? Bidrar handel også her til økt gjensidig tillit, og dermed til mulighetene for konflikttransformasjon? Casestudien av Abkhasia viser at den forventede sammenhengen ikke inntreffer her: i fravær av formell anerkjennelse bidrar ikke økt handel nødvendigvis tillit. Forholdet mellom handel, tillit og anerkjennelse viser seg imidlertid å være mer komplisert enn forventet: vi finner lavere tillit til Russland, det vil si til patronen, og mer handel med Georgia, staten man ønsker å distansere seg fra, enn hva man ville forvente.
Georgia’s Europeanization challenged from within: Domestic foreign policy discourses and increasing polarization
Georgias utenrikspolitikk, spesielt implementeringen av internasjonale avtaler, kan best forstås i kontekst av en innenlandsk strid mellom ulike utenrikspolitiske synspunkter.
Trade and trust: the role of trade in de facto state conflict transformation
De factostater - ikke anerkjente enheter som løsriver seg og som karrer seg til et levebrød i utkanten av det internasjonale systemet - er ofte sterkt avhengige av eksterne patronstater for økonomisk hjelp og investering. Når morsstaten - staten som de factostaten søker å bryte ut av - svarer på forsøket på løsrivelse ved å innføre sanksjoner eller økonomiske blokkeringer, forverrer dette ytterligere en avhengighet av patronstaten. På grunn av manglende internasjonal anerkjennelse har de factostater ofte begrensede muligheter til samhandling med omverdenen utenfor patronstaten og morsstaten. En nærmere undersøkelse av en slik de factostat, Abkhazia, avslører imidlertid at de factostater kan ha noe uavhengig økonomisk styringsevne. Abkhasias manøvrering mellom Russland som "skytshelgen", Georgia som "morsstat", og det bredere internasjonale samfunnet (her eksemplifisert med EU) innen handel og økonomisk samhandling har viktige implikasjoner for vår forståelse av hvordan konflikter knyttet til de factostater transformeres.
Trade, Trust, and De Facto State Conflicts: Abkhazia’s International Economic Engagement
Fremmer handel virkelig tillit? I konfliktherjede regioner kan utviklingen av handelsforbindelser bidra til å endre konflikter eller til og med legge til rette for fredsbygging. Men når det gjelder de facto stater – stater med ingen eller begrenset internasjonal anerkjennelse – er forholdet mellom de to kanskje ikke fullt så enkelt. En nærmere titt på Abkhasia, en de facto-stat i det omstridte nabolaget mellom Russland og EU, viser at handel kan trives selv i en post-konfliktsituasjon der den gjensidige mistilliten er høy. Men så lenge handel skjer uformelt og i skyggen, hjelper det ikke med å bygge tillit på statlig nivå.
Russia’s view of Georgia: a NATO proxy yet again?
Etter Ukraina-krisen, og til tross for en angivelig mer pragmatisk holdning til Russland fra Georgias regjering, fremstiller offisielle uttalelser fra Moskva i stadig større grad Georgia som fiendtlig. Dette kan være et resultat av at Kreml trapper opp en propagandakampanje for å øve press på Georgia, men er også koblet til en økende oppfatning av Georgia som agent for NATO. I tillegg rammes Russlands omfattende retoriske og praktiske støtte til uavhengighet for de to georgiske utbryterrepublikkene Abkhazia og Sør-Ossetia stadig inn som et ‘takk for sist’ med referanse til den fødselshjelp Vesten gav Kosovo. Parallelt med dette russiske synet, er det nesten ingen diplomatisk kontakt mellom Russland og Georgia. Regionale multilaterale rammeverk har blitt dysfunksjonelle, de er gått i stå av polarisering. Tiltagende georgisk integrering med NATO kan innebære en økt risiko for krig. Situasjonen bør avhjelpes gjennom å gjenopprette og styrke direkte bi- og multi-lateral diplomatisk kontakt.