Fra både EU-institusjonenes og enkelte medlemslandsside er behovet for mer "strategisk autonomi" blitt fremmet. Til tross for uenighet om hva dette skal bety i praksis, så har det satt fart i en rekke prosesser som alle har til hensikt å styrke europeisk forsvarsevne. Disse prosessene foregår både innenfor EU (PESCO, CARD, EDF og utviklingen av et strategic compass) og utenfor (EI2, JEF, FNC NORDEFCO samt en rekke bilaterale samarbeidsavtaler).
Mens de fleste av disse er orientert mot mer langsiktig kapabilitetsutvikling er andre initiativer opptatt av å styrke evnen til å rask handling. Gitt endringer i den geopolitiske konteksten, vil en videre styrking av den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske evnen mest sannsynlig fortsette – både innenfor og utenfor formelle institusjoner. Spørsmålet er på hvordan den nye europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske arkitekturen vil se ut.
Målet med EURODEFENCE er å undersøke hva disse nyere initiativene betyr i en større sikkerhets- og forsvarspolitisk kontekst: Hvilke implikasjoner det har for Europas evne til å håndtere potensielle sikkerhetstrusler og hvordan Norge, som alliert og tett samarbeidspartner i EU, blir påvirket av disse nye europeiske forsvarsinitiativene.
Prosjektet er et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Innlandet.
21. mars i år vedtok Rådet for Den europeiske union et strategisk kompass – et veikart – for at EU skal bli en sterkere sikkerhets- og forsvarsaktør. Men hva betyr dette egentlig, og endrer det EUs rolle som sikkerhetsaktør på noen vesentlig måte?
Tidligere ansatt
USAs maritim-strategiske tilnærming til Europa er på veg inn i eit nytt paradigme, men korleis ser dette paradigmet ut, og kva har dette å seie for Europa og Noreg?