Heading Forward in Response to Crisis: How the Ukraine Crisis Affected EU Maritime Foreign and Security Policy Integration
Dette kapittelet diskuterer virkningen av Ukraina-krisen på EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske integrasjon. Det argumenteres for at EU har reagert på Russlands aggresjon ved å utdype samarbeidet i områder som ikke er direkte knyttet til Ukraina. To tilfeller er med liten sannsynlighet for å bli berørt av Ukraina-krisen blir analysert: EUs maritime sikkerhetsstrategi og EUs arktiske politikk. I begge disse tilfellene ble enighet mellom EUs medlemsland om å vedta en felles EU-politikk hovedsakelig drevet av Russlands annektering av Krim i 2014. Denne krisen fungerte som et kritisk punkt, og flyttet EUs sikkerhetspolitikk til toppen av EU-agendaen og påvirket motvillige medlemslands holdninger til fordel for å danne felles politikk. På det utenrikspolitiske området utløser krise mer integrasjon ettersom EUs medlemsland reaktivt søker å møte felles utfordringer.
Russian Certainty of NATO Hostility: Repercussions in the Arctic
Hvordan oppstår og eskalerer et sikkerhetsdilemma mellom parter som antas ikke å nære fiendtlige intensjoner overfor hverandre? Denne artikkelen undersøker russisk offisiell retorikk om NATO in Europa siden 2014 og hvordan denne påvirker samhandlingen i Arktis. Vi undersøker også hvordan Russland fremstiller NATOs intensjoner og handlinger innenfor det de omtaler som en krigstilstand og identifiserer effekten av disse fremstillingene for forholdet mellom Russland og NATO. Vi argumenterer for at Russlands egen retorikk bidrar til å erstatte usikkerhet rundt NATOs hensikter med en overbevisning om at NATO er fiendtlig. Selv om Russland fremdeles fremstiller Arktis som en unik region for samarbeid, kan det bli lite rom for samarbeidslinjen når Russland møter NATO i Nord. Vi fremhever kraften i løpende politisk retorikk og viser hvordan den kan skape en skarp konflikt mellom parter som ikke nødvendigvis søker konflikt. Vi foreslår også at det å moderere politisk retorikk kan bidra til å dempe konflikt.
Ståle Ulriksen
Ståle Ulriksen er forsker på FHS Sjøkrigsskolen med bistilling på NUPI i forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar.Forskningsområdet hans dreier...
Per Erik Solli
Per Erik Solli er senior forsvarsanalytiker i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar på NUPI og er også seniorrådgiver på Nord universitet.Han...
Webinar: Havpolitikk: berekraft og tryggleik sett frå Japan og Europa
Kva er dei største utfordringane knytt til berekraft og tryggleik i Indo-stillehavsregionen og i europeiske område? Og korleis skal vi takla dei?
Navigating High-Profile and Low Availability: Norway and the Emerging US Maritime-Strategic Approach
Sammendrag: Til tross for en gjenoppblomstring av russisk marinemakt, og påfølgende økning i USAs strategiske maritime interesse i Nordflanken og Norge, er det usannsynlig at amerikanske marinestyrker kommer tilbake til denne regionen. Snarere danner en kombinasjon av fire separate, men sammenhengende utviklinger grunnlaget for en ny amerikansk maritim-strategisk tilnærming til NATOs nordflanke. Denne policybriefen ser på disse tilnærmingene og gir følgende anbefalinger: Styrke det norske forsvaret og marinen budsjetter. Fortsette og øke europeisk forsvarsintegrasjon og samarbeidsinnsats, som f.eks. Joint Expeditionary Force. Europeisk operativ planlegging bør gjenspeile sannsynligheten for begrenset amerikansk marinehjelp i de innledende fasene av en konflikt. Arbeide mot europeisk samarbeid om maritime operasjoner utenfor området. Utforske potensialet i å erstatte Marine Corps tilstedeværelse i Norge med den amerikanske hæren.
Russian reframing: Norway as an outpost for NATO offensives
Moskva fortolker 'det kollektive vesten' i økende grad som en offensiv aktør og nordområdene som en region der NATO 'ekspanderer'. Norge fremstilles som en aktiv pådriver i denne satsningen. Dette er en vanskelig situasjon, fordi norske politiske tiltak på ulike saksfelt leses som del av en eksistensiell konflikt mellom Vesten og Russland. Norske handlinger med sikte på å balansere avskrekkingen og signalisere beroligelse blir ikke nødvendigvis oppfattet.
Ecosystemic politics: Analyzing the consequences of speaking for adjacent nature on the global stage
Denne artikkelen foreslår et konseptuelt rammeverk for å analysere og sammenlikne de bredere eller utilsiktede effektene av samarbeid som er forankret i grensekryssende økosystemer. Artikkelen introduserer tre analytiske innfallsvinkler som er sentrale i studiet av policy-områder i internasjonal sosiologi, og demonstrerer bruken av disse gjennom ett spesifikt case, nemlig Arktis og Arktisk råd. De analytiske innfallsvinklene er: nettverk (hvem leder, og hvordan fungerer lederskapet?), hierarkier (hvem deltar, og hvilke forhold former feltet?) og normer for politisk atferd. Disse fanger opp sentrale konsekvenser av og dynamikker i økosystemforankret politikk på en konsis måte som er nyttig for sammenlikning på tvers av ulike caser. Arktis-caset fokuserer på hvordan ikke-arktiske aktørers nettverksposisjoner og roller endrer seg over tid, som en innledende utforskning av de bredere effektene av slike former for samarbeid. Funnene tyder på at de fleste ikke-arktiske aktører har blitt mindre sentrale i arktisk samarbeid, selv om Arktis har blitt gjenstand for mer global oppmerksomhet og antallet deltakere i Arktisk råd har økt. Videre komparativt arbeid på dette feltet vil sette oss bedre i stand til å vurdere hvorvidt det er bedre at stater som snakker for «sine økosystemer»– og i så fall, på hvilke måter – enn å søke felles løsninger på globale utfordringer.
Russlands syn: Norge som utpost for NATO-offensiv