Per Erik Solli
Per Erik Solli er senior forsvarsanalytiker i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar på NUPI og er også seniorrådgiver på Nord universitet.Han...
Webinar: Havpolitikk: berekraft og tryggleik sett frå Japan og Europa
Kva er dei største utfordringane knytt til berekraft og tryggleik i Indo-stillehavsregionen og i europeiske område? Og korleis skal vi takla dei?
Navigating High-Profile and Low Availability: Norway and the Emerging US Maritime-Strategic Approach
Sammendrag: Til tross for en gjenoppblomstring av russisk marinemakt, og påfølgende økning i USAs strategiske maritime interesse i Nordflanken og Norge, er det usannsynlig at amerikanske marinestyrker kommer tilbake til denne regionen. Snarere danner en kombinasjon av fire separate, men sammenhengende utviklinger grunnlaget for en ny amerikansk maritim-strategisk tilnærming til NATOs nordflanke. Denne policybriefen ser på disse tilnærmingene og gir følgende anbefalinger: Styrke det norske forsvaret og marinen budsjetter. Fortsette og øke europeisk forsvarsintegrasjon og samarbeidsinnsats, som f.eks. Joint Expeditionary Force. Europeisk operativ planlegging bør gjenspeile sannsynligheten for begrenset amerikansk marinehjelp i de innledende fasene av en konflikt. Arbeide mot europeisk samarbeid om maritime operasjoner utenfor området. Utforske potensialet i å erstatte Marine Corps tilstedeværelse i Norge med den amerikanske hæren.
Russian reframing: Norway as an outpost for NATO offensives
Moskva fortolker 'det kollektive vesten' i økende grad som en offensiv aktør og nordområdene som en region der NATO 'ekspanderer'. Norge fremstilles som en aktiv pådriver i denne satsningen. Dette er en vanskelig situasjon, fordi norske politiske tiltak på ulike saksfelt leses som del av en eksistensiell konflikt mellom Vesten og Russland. Norske handlinger med sikte på å balansere avskrekkingen og signalisere beroligelse blir ikke nødvendigvis oppfattet.
Ecosystemic politics: Analyzing the consequences of speaking for adjacent nature on the global stage
Denne artikkelen foreslår et konseptuelt rammeverk for å analysere og sammenlikne de bredere eller utilsiktede effektene av samarbeid som er forankret i grensekryssende økosystemer. Artikkelen introduserer tre analytiske innfallsvinkler som er sentrale i studiet av policy-områder i internasjonal sosiologi, og demonstrerer bruken av disse gjennom ett spesifikt case, nemlig Arktis og Arktisk råd. De analytiske innfallsvinklene er: nettverk (hvem leder, og hvordan fungerer lederskapet?), hierarkier (hvem deltar, og hvilke forhold former feltet?) og normer for politisk atferd. Disse fanger opp sentrale konsekvenser av og dynamikker i økosystemforankret politikk på en konsis måte som er nyttig for sammenlikning på tvers av ulike caser. Arktis-caset fokuserer på hvordan ikke-arktiske aktørers nettverksposisjoner og roller endrer seg over tid, som en innledende utforskning av de bredere effektene av slike former for samarbeid. Funnene tyder på at de fleste ikke-arktiske aktører har blitt mindre sentrale i arktisk samarbeid, selv om Arktis har blitt gjenstand for mer global oppmerksomhet og antallet deltakere i Arktisk råd har økt. Videre komparativt arbeid på dette feltet vil sette oss bedre i stand til å vurdere hvorvidt det er bedre at stater som snakker for «sine økosystemer»– og i så fall, på hvilke måter – enn å søke felles løsninger på globale utfordringer.
Russlands syn: Norge som utpost for NATO-offensiv
Norge er en stormakt innen havforskning - FNs tiår for havforskning må gi et ytterligere løft
Tilstanden i verdenshavene er på dagsordenen. Klimaendringer, forurensing, overbeskatning av ressurser og andre problemer krever mer og bedre forskning for å forstå disse og skaffe kunnskapsgrunnlaget for en bedre og mer effektiv forvaltning. FNs generalforsamling har erklært perioden 2021-2030 som FNs tiår for havforskning. Dette gir oss en mulighet til å styrke både forskning og forvaltning tilknyttet våre havområder.
Får mindre påverknad på Arktis
Se Norsk utenrikspolitisk konferanse 2021