Forskerstafett: Den lange veien til fred i Ukraina

Hvor står vi nå?

Krigen er snart inne i sitt femte år og gikk fort fra å være en blitzkrig til å være en utmattelseskrig. Det har pågått fredssamtaler frem og tilbake i lengre tid. Det siste året har det vært en konkurranse hvor det handler om å ha President Trumps øre.

I dag hører vi at USA ikke vil gi sikkerhetsgarantier før en avtale er inngått, og hvor det legges press på at Ukraina skal avstå resten av Donbas. En avtale er med andre ord fremdeles langt unna. Partene vil fortsette å krige til en eller begge er utmattet. Det er dessverre neppe med det første og kanskje heller ikke i år. Vi må være forberedt på at denne krigen kan vare i flere år til.

Se John Karlsruds innlegg på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2026:

Så når tar krigen slutt? Hva slags fred blir det?

Det er fare for at fokuset på en fredsavtale tar oppmerksomhet fra det som er viktigst nå – å fortsette å støtte Ukraina økonomisk og militært. Skal Ukraina få en fred de kan leve med og som er bærekraftig, så må den militære og økonomiske støtten opprettholdes og økes. Ukraina må forhandle ut fra styrke.

Ytterligere press på Russland er derfor nødvendig for å få en avtale Ukraina og Europa kan leve med.

Så hva vil avtalen inneholde?

Det viktigste for Ukraina er ratifiserte sikkerhetsgarantier fra koalisjonen av villige stater. Det betyr at Stortinget i Norge og parlamentene i hvert land må godkjenne garantiene som blir gitt.

Ukraina vil ikke ha flere lovnader de ikke kan stole på.

Avtalen vil også blant annet innebære at Norge og andre land setter styrker på bakken, og  at koalisjonen får backup fra USA, med godkjenning fra Kongressen.

Canadas statsminister Mark Carney fortalte oss i Davos at den regelbaserte verdensordenen må tas med en klype salt. Mektige stater gjør i økende grad det de lyster.

Vi må holde på våre verdier og fortsette å jobbe for at vi har felles spilleregler i verden. Men vi må ikke ta for gitt at mektige stater følger disse spillereglene til enhver tid. Vi må jobbe sammen med andre likesinnede stater og holde på våre verdier for å sikre oss, nå og i fremtiden.

Ukraina er en del av den regelbaserte ordenen – av et nytt Europa som er i støpeskjeen nå, presset frem av Russland og USA.

Vi har studert sikkerhetskoalisjoner de siste ti årene på NUPI. Koalisjoner har mange fordeler, men også noen ulemper. De forener medlemskap med nasjonal interesse, de kan lett settes opp, men også lett oppløses, de kan innovere fort, men har ikke institusjonell hukommelse. De kan underminere og flytte fokus og ressurser fra institusjoner, i en prosess vi har kalt deinstitusjonalisering, men når institusjoner er fastlåst, så kan det være eneste farbare vei.

Når det kommer til koalisjonen av frivillige for Ukraina, så er det en fare for å ta fokus vekk fra krigen som foregår her og nå, og den støtten Ukraina trenger. Men koalisjonen har også skapt et rom for dialog og løsninger på politisk, strategisk og operasjonelt nivå. Den har flyttet nålen på hva vi som land kan gjøre sammen.

Russlands angrepskrig er en ulykke for Ukraina og for Europa, men den er også en katalysator for å akselerere samarbeid mellom europeiske land.

Så hva er konsekvensene av krigen?

Krigen bidrar direkte til en akselerert og varig endring av sikkerhetsarkitekturen i Europa. Norge jobber i økende grad gjennom koalisjoner og knytter også sterkere bilaterale bånd i Norden, og med England, Tyskland og andre viktige stater.

For øyeblikket er koalisjoner derfor viktig for å drive frem innovasjon og samarbeid. Men pendelen kan svinge tilbake mot institusjoner. Vi må holde et årvåkent blikk på EU. Samarbeid som har blitt utviklet i koalisjonen av frivillige kan bli institusjonalisert.

Andrius Kubilius, EUs forsvarskommisjonær, har nylig lansert ideen om et europeisk sikkerhetsråd.

Jeg vil derfor avslutte med å dele to tankekors

I en rapport vi publiserte før jul, viste vi at hver krone vi kan øke vår støtte til Ukraina med nå, vil spare oss for store økonomiske og samfunsmessige kostnader i årene som kommer. Norge har et mulighetsrom som ingen andre europeiske land har – vi trenger ikke ta opp lån for å støtte Ukraina.

Støtte til Ukraina er en investering i vår fremtidige sikkerhet.

Og for det andre, i en ikke fjern fremtid, så kan det være Ukraina som er innenfor – som medlem i EU, og Norge som er utenfor, i et NATO som ikke lenger virker så trygt som det har vært så lenge. 

Les oppsummeringssaken om konferansen her, og få med deg NUPI-direktør Kari Oslands tale og alle innleggene i forskerstafetten:

• Kari Osland (NUPI): – Kan bli et skjebneår for Europa
• Anna Chebotarova (UiO og NUPI): Society under Fire: Ukraine’s today and tomorrow 
• Julie Wilhelmsen (NUPI): Hvilket Russland ser vi nå og hvilket vil komme? 
• Morten Bøås (NUPI): Når stormenn styrer verden 
• Minda Holm (NUPI): Det liberale Vesten og Trump 
• Karsten Friis (NUPI): Økt spenning i Arktis og sikkerhet i Europa 
• Niels Nagelhus Schia (NUPI): Teknologi, sikkerhet og utenrikspolitikk