– Kan bli et skjebneår for Europa

Kjære alle sammen, det er en stor glede å ønske velkommen til Norsk utenrikspolitisk konferanse!

2026 kan bli et skjebneår for Europa. Ikke på grunn av én hendelse, men fordi flere drivkrefter virker samtidig: En uforutsigbar president i det Hvite Hus, som har truet med suverenitetsovertakelse på Grønland, Ukrainas sluttspill, og en geoøkonomisk konkurranse om teknologi og avhengigheter. Summen endrer Europas handlingsrom, og dermed også Norges.

Et skjebneår kjennetegnes av mer enn uro. Valgene vi tar, eller ikke tar, får varige konsekvenser. I Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte spør Kavring hvorfor Jonatan må gå inn i det farlige oppdraget mot Tengil. Jonatan svarer: Det finnes ting som må gjøres, selv om de er farlige. For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort. Det er brutalt formulert, men poenget er klart: Noen ganger er kostnaden ved å la være, høyere enn kostnaden ved å handle.

Mark Carney, Canadas statsminister, sa noe beslektet i Davos: Mellomstore land har en tilbøyelighet til å leve som om systemet fortsatt fungerer «som normalt», fordi det er komfortabelt. Men, når vår nærmeste nabo går til fullskala krig mot en annen nabo, og vår nærmeste allierte gjennom 80 år, under Trump, bruker økonomi og avhengigheter som pressmidler, så har vi ikke råd til å gå på autopilot. Vi må kalle ting ved sitt rette navn, og rigge oss deretter.

Les oppsummeringen av Norsk utenrikspolitisk konferanse 2026 her:

• Full sal og alvorlig bakteppe da de viktigste temaene for norsk utenrikspolitikk sto på dagsorden

Det er et godt utgangspunkt for NUPIs fem nøkkelsaker i 2026. De handler, hver på sin måte, om at verden krever mer av oss: Mer realisme, mer robusthet og mer vilje til å handle sammen.

I flere tiår tjente samarbeidsregler, åpne markeder og sterke institusjoner Europa og Norge godt. Små og mellomstore land fikk gjennomslag gjennom allianser og multilaterale rammer og Norge fikk et uvanlig stort handlingsrom. Det kan vi ikke lenger ta for gitt. Mye av landskapet er i endring og deler av det er over. Vi er på vei fra en periode der regler og forutsigbarhet dempet konflikter, til en periode der makt, pressmidler og transaksjoner skaper konflikter og former handlingsrommet. Det er med denne ærligheten, både om medvinden vi hadde, og om motvinden vi nå møter, at jeg vil ta dere med inn i de fem temaene.

• Se hele konferansen på NUPIs YouTube-kanal:

Det første temaet er Ukrainakrigen og dens sluttspill. Krigen er Europas største sikkerhetskrise siden andre verdenskrig. De siste ukene har angrepene fra Putins Russland tiltatt, og kulda har slått inn. Samtidig som tusenvis fortsetter å dø på slagmarka, angripes energiforsyningen med et tydelig mål: at motstandskraften skal svekkes.

2026 kan bringe forhandlinger, det kan bringe fred, men kan den bli rettferdig og varig? Andre alternativ er en urolig «frossen» konflikt eller fortsatt krig. Nøkkelen blir om Ukraina får troverdige sikkerhetsgarantier.

For Norge betyr Ukrainas sluttspill i allefall tre ting: Vi må vise utholdenhet i støtte, militært, sivilt og politisk, fordi utfallet former avskrekkingen i vår region; vi må planlegge for bidrag til et langt etterspill, der gjenoppbygging, rettsoppgjør og institusjonsbygging vil ta tiår; og, det vil bety en mer krevende balanse hjemme mellom forsvarsløft, beredskap og økonomiske prioriteringer, noe som også til sjuende og sist handler om tillit.

Ukraina utfordrer Europas evne til å stå samlet og utfallet av krigen vil bidra til å forme europeisk sikkerhet. Derfor må vi være tydelige om hva som står på spill: Diplomatisk innsats og støtte nå redder liv og er bedre enn konsekvensene av et Europa der aggresjon belønnes og avskrekking svekkes.

Det andre temaet er transatlantisk tillitskrise. Det er viktig i seg selv men påvirker også alt det andre: Ukraina, Arktis, teknologi og Europas evne til å stå samlet.

I åtte tiår har Europa, og Norge, lent seg på USA som en sentral arkitekt for spillereglene i det internasjonale systemet og som vår nærmeste sikkerhetspartner. Under Trump oppleves relasjonen transaksjonell og uforutsigbar. Handel, sikkerhetsgarantier, teknologi og investeringer glir inn i samme forhandlingsrom, og blir brukt som pressmiddel, også mot allierte.

Det som gjør dette mer alvorlig enn en vanlig pendelsvingning, er at vi samtidig ser en bredere dreining i USA, der liberale spilleregler utfordres: Institusjoner behandles som hinder, ikke rammer, og politikk forstås som kamp. Stormenn, eller big men som de gjerne kalles i antropologien, som vi er vant til fra andre deler av verden, har inntatt det Hvite hus. I et slikt landskap veier lojalitet og kortsiktig vinning, tyngre enn forpliktelser til felleskapet.

Samtidig ser vi økt polarisering, både innad i USA og i Europa, som forsterker utfordringsbildet.

I en forskerstafett på konferansen tegnet NUPI- og UiO-forskere et bilde av en verden preget av langvarig krig og mer personalisert makt. Få med deg de alle innleggene i forskerstafetten:

• John Karlsrud (NUPI): Den lange veien til fred i Ukraina 
• Anna Chebotarova (UiO og NUPI): Society under Fire: Ukraine’s today and tomorrow 
• Julie Wilhelmsen (NUPI): Hvilket Russland ser vi nå og hvilket vil komme? 
• Morten Bøås (NUPI): Når stormenn styrer verden 
• Minda Holm (NUPI): Det liberale Vesten og Trump 
• Karsten Friis (NUPI): Økt spenning i Arktis og sikkerhet i Europa 
• Niels Nagelhus Schia (NUPI): Teknologi, sikkerhet og utenrikspolitikk

For Norge betyr dette tre ting. For det første må vi nå tenke helt grunnleggende om utenriks- og sikkerhetspolitikk igjen. I allefall på kort sikt så er det nok i norsk interesse å forsøke å holde fast ved NATO som hovedramme, og unngå overreaksjoner som svekker avskrekkingen. Men, vi må samtidig planlegge for mer usikkerhet, “justere, men ikke bryte”, der vi ivaretar det som fortsatt er i vår interesse i forholdet til USA, mens vi bygger mer europeisk og nordisk kapasitet.

Og dette leder til det andre punktet: Vi bør styrke samarbeid med land som deler våre sikkerhetsinteresser og demokratiske kjerneverdier, fortrinnsvis i Norden og i Europa, men også med andre nære, like-sinnede utenfor Europa, slik at vi har flere robuste forankringer når amerikansk politikk svinger.

For det tredje: Vi må være mer bevisste våre avhengigheter, innen forsvar, teknologi og økonomi, fordi avhengighet i økende grad kan bli et politisk pressmiddel.

Det tredje temaet er økt spenning i Arktis. Det angår oss direkte, gitt vår geografi.

Hvorfor øker spenningen? Tre drivkrefter forsterker hverandre.

For det første er nord et kjerneområde for strategisk avskrekking, tett knyttet til Russlands kjernefysiske evne og maritime bastionforsvar som er forankret på Kolahalvøya. Her ligger en av verdens største konsentrasjoner av kjernevåpen, sammen med ubåtbaser og avanserte sensor- og overvåkingssystemer. Selv med full krig i Ukraina, moderniserer Russland atom-, undervanns-, rom- og cyberkapasiteter.

For det andre gjør klimaendringene regionen mer tilgjengelig, aktiviteten øker, og økonomi, sanksjoner og sikkerhet veves tettere sammen.

For det tredje har flere aktører, som feks Kina, større vilje og evne til å operere i nord, og med et mer samlet NATO i Norden får Arktis også en tydeligere alliert dimensjon.

Resultatet er mer gråsonepress og høyere risiko, blant annet knyttet til aktivitet til havs og sårbar kritisk infrastruktur under vann.

I tillegg har Grønland kommet på agendaen. Trump sier at Grønland er viktig for amerikasnk sikkerhet, men det virker tydelig at han ønsker å utvide amerikansk territorium for status og ettermæle. Sikkerhetsmessig så har de de tilganger de trenger. Her har europeiske politikere vært tydelige i sin støtte til Grønland og Kongeriket Danmark, om at suverenitet og territorial integritet må ligge fast.

For Norge er Svalbard et sted der forutsigbar forvaltning er sikkerhetspolitikk: Tydelig suverenitetshevdelse, troverdig avskrekking, god situasjonsforståelse og beredskap og praktiske kanaler som forebygger misforståelser og eskalering, i tett koordinering med allierte i nord. 

Det fjerde temaet er teknologi og økonomisk sikkerhet. Skiftet er grunnleggende. Der vi før prioriterte effektivitet og integrasjon, må vi nå i større grad prioritere robusthet, kontroll og risikohåndtering.

Økonomi, teknologi og kapitalstrømmer brukes mer direkte som politiske virkemidler, og som pressmidler, i en geoøkonomisk rivalisering som treffer alt fra handel til standarder, data og kritiske leverandørkjeder. Teknologi er blitt en del av maktgrunnlaget. I KI-kappløpet handler det om hvem som kontrollerer data, modeller og regnekraft, og dermed tempoet i innovasjon, konkurranseevne og sikkerhet. USA og Kina er de dominerende polene, mens Europa i større grad har satset på regulering enn på skala og innovasjon. Det er også et hovedpoeng i Draghi- og Letta-rapportene: Konkurranseevne er sikkerhet.

For Norge blir dette ekstra krevende fordi vi er dypt integrert i EUs indre marked gjennom EØS, men står utenfor EUs tollunion, handelspolitikk og deler av den framvoksende europeiske økonomiske sikkerhetspolitikken. Og som stor investorstat med global eksponering må vi regne med press og forventninger utenfra, uavhengig av våre egne intensjoner. Implikasjonen er at vi må bli mer samordnet hjemme og tettere kobla på Europa, med tidligere risikovurderinger av eierskap og leverandørkjeder, tydeligere prioritering av kritiske sektorer, og en mer bevisst kobling mellom næringspolitikk, innovasjon og sikkerhet.

Og dette reiser et helt konkret spørsmål: Bør vi nå se på hvordan vi er knyttet til EU på nytt? Ikke nødvendigvis for å skifte kurs over natten, men for å sikre mer forutsigbarhet, mer innflytelse og mindre sårbarhet i en mer geopolitisk økonomi?

Det femte temaet, maktpolitikkens comeback, er overbygningen over de fire andre. Når regler presses, institusjoner svekkes, og pressmidler normaliseres, blir spørsmålet: Hva er strategien til et land som Norge?

Jeg mener tre stikkord peker seg ut: konsistens, robusthet og fellesskap.

For det første: konsistens. Hvis vi ønsker at folkerett, suverenitet og territorial integritet skal bety noe, må standarder gjelde bredt, ikke selektivt.

For det andre: robusthet. I en verden der avhengigheter kan utnyttes, er sårbarhet politisk. Å bygge motstandskraft hjemme, økonomisk, teknologisk, militært og samfunnsmessig, er en forutsetning for en utenrikspolitikk som ikke lar seg presse. 2026 er forøvrig Totalforsvarsåret med en påminnelse om at robusthet må bygges i hele samfunnet.

For det tredje: Fellesskap. Mellommakter og småstater står sterkest når de handler sammen. Carney sier det brutalt pedagogisk: Hvis du ikke sitter ved bordet, er du på menyen. Mellommakter som forhandler hver for seg med en hegemon, konkurrerer om gunst og forhandler fra svakhet. Når vi handler sammen, europeisk, nordisk og med andre likesinnede, kan vi dele kostnader, bygge skala, sette standarder og tåle press. Også her er det vanskelig å ikke tenke på om vi bør revurdere vår tilknytning til EU.

Finlands president Alexander Stubb har kalt dette verdibasert realisme: Å være prinsippfast om hva man står for, og pragmatisk om hvordan man får gjennomslag.

Og det er her “skjebneår for Europa” blir mest konkret: Vi må erkjenne at verden styres av makt og derfor utvikle kapasitet og handlekraft, samtidig som vi holder fast ved at makt må brukes til å forsvare frihet, rettferdighet og rett.

La meg avslutte med spørsmålet om hva vi gjør når verden blir hardere. Det er fristende å lengte tilbake til den lange freden. Men, som Carney formulerer det, nostalgi er ikke en strategi. Vi kan ikke vente på at noen andre gjenoppretter en eldre orden. Vi må selv bygge det som kommer etter.

For Norge betyr det å redusere sårbarheter som gjør press mulig, bygge koalisjoner som virker, og holde institusjoner i live gjennom reformer og praktisk samarbeid, samtidig som vi styrker kapasiteten hjemme og handlekraften i fellesskap med andre. Handlingsrom må brukes og bygges, med edruelig risikoforståelse og vilje til å stå i press.

Og da er vi tilbake hos Lindgren: Det finnes ting som må gjøres, selv om de er farlige. Det er brutalt formulert, men det minner oss om at noen valg ikke kan utsettes, som stat og som samfunn, hvis vi skal bevare frihet, verdighet og handlingsrom.

Hvis 2026 er et skjebneår for Europa, så er det fordi vi nå må velge tydeligere: Hva vi står for, hva vi bygger kapasitet til, og hvem vi handler sammen med. Før andre definerer handlingsrommet for oss. Vi må bygge den kapasiteten som gjør at verdiene våre tåler motvind.

Med det vil jeg ønske dere en god konferanse, og gi ordet videre til utenriksminister Espen Barth Eide.