Forskerstafett: Teknologi, sikkerhet og utenrikspolitikk
I sin tale på World Economic Forum i Davos pekte Canadas statsminister Mark Carney på en verden der den gamle, stabile, regler-baserte internasjonale ordenen svekkes, og der rivalisering mellom stormakter og fragmentering blir nye realiteter.
Han understreket at dette ikke er en midlertidig krise, men et fundamentalt skifte som krever handling.
Vi står i et nytt geopolitisk landskap. Dette landskapet har en helt konkret teknologisk side. Når stormakter konkurrerer om teknologisk dominans, handler det ikke bare om markeder, det handler også om makt, energi, sikkerhet og geopolitisk stabilitet.
Se Niels Nagelhus Schias innlegg på Norsk utenrikspolitisk konferanse 2026:
Den som leder an i teknologikappløpet, leder også stormaktskappløpet og kampen om verdensherredømmet. Teknologi er blitt et utenrikspolitisk anliggende, og derfor trenger vi også en tydelig utenrikspolitikk for teknologi.
Det er fem hovedgrunner til det:
1) Teknologi som maktressurs
For det første, teknologi er en maktressurs fordi den strukturerer handlingsrom, skaper avhengigheter, bestemmer tempo, og former virkeligheten vi handler ut fra.
Eksemplene på dette er mange. Vi har blant annet sett det i spørsmålet om 5G-utbygging og Huawei, i kampen om de beste chippene, og i Ukraina.
Det betyr at spørsmål som tidligere var tekniske, som for eksempel valg av plattform, digital infrastruktur, sky, og KI-modell, nå også er spørsmål om makt, demokrati og autonomi.
FNs generalsekretær Antonio Gueterres har beskrevet dette teknologikappløpet som et seismisk skifte. Med det mener han en teknologisk transformasjon som vil definere global makt, sikkerhet og velstand i dette århundret.
USA og Kina leder an i dette kappløpet og er drevet av ulike interesser og verdier, EU forsøker å forme spillereglene gjennom reguleringer. Samtidig tar teknologigiganter over roller som stater tidligere har hatt. De har blitt en ny type geopolitiske aktører.
2) Avhengigheter på tvers av grenser
For det andre, teknologi skaper avhengigheter som går på tvers av grenser.
Teknologiske verdikjeder er globale, men kontrollen er ekstremt konsentrert.
- 90% av de mest avanserte chippene produseres på en øy: Taiwan.
- USA kontrollerer de største KI-modellene og plattformene.
- Kina kontrollerer mange kritiske mineraler og raffinering
Dette skaper flaskehalser som gjør teknologi til et politisk virkemiddel, og at utenrikspolitikk handler om:
- Forsyningssikkerhet og risikoreduksjon
- Eksportkontroll
- Sanksjoner
- Og strategiske partnerskap
Teknologiavhengigheter påvirker vårt utenrikspolitiske handlingsrom.
3) Teknologi og KI i militær makt og sikkerhet
For det tredje så endrer KI og teknologi militær makt og sikkerhetspolitikk. KI er nå integrert i militære kapasiteter, autonome systemer, beslutningsstøtte, cyberoperasjoner og etterretning.
I Ukraina har private aktører som Microsoft, Palantir og Starlink vært avgjørende for statens evne til å fungere i krig.
Teknologi er en strategisk militær ressurs og selskaper får mer makt i konflikter. Eric Schmidt, Googles tidligere toppsjef, og en av USAs mest sentrale rådgivere på teknologi, har beskrevet dette som «innovasjonsmakt».
I denne konteksten blir spørsmål om samarbeid og normer viktig:
- Hvilke land deler man teknologi og KI med?
- Hvordan håndterer man dual-use teknologi?
- Hvordan ivareta folkeretten og menneskerettigheter i dette bildet?
Også dette er utenrikspolitiske spørsmål.
4) Økonomi og chipper som geopolitikk
For det fjerde, teknologi former økonomi og verdiskapning globalt.
Også handelspolitikk og handelskonflikter handler nå i stor grad om teknologi. I kjernen av dette ligger kampen om billig energi og de beste chippene. Det er denne kampen som avgjør hvem som kan utvikle KI, bygge hyperskala datasentre og drive forskning.
Noen få selskaper har makten til å utvikle de mest avanserte KI-systemene, mens resten av verden blir avhengige av dem.
Dette har også en utviklingspolitisk dimensjon. Uten tilgang til teknologi blir forskjellene mellom land større, ikke mindre.
Nasjoners konkurransekraft er på den måten tett knyttet til global teknologipolitikk, og handler derfor også om utenrikspolitikk.
5) Demokrati og sikkerhet
For det femte, teknologi og KI påvirker demokratiers sikkerhet.
I dag setter teknologiselskaper, gjennom algoritmer og infrastruktur, mye av rammene for hvordan vi kommuniserer, debatterer, lærer, handler, jobber og tenker.
Marietje Schaake ved Stanfords Human Centered AI Institutt og forfatter av boken «The Tech Coup» har beskrevet dette som et stille kupp. Med det peker hun på en gradvis maktforskyvning fra folkevalgte institusjoner til private selskaper uten demokratisk ansvar.
Valget i Romania ble ikke hacket, det ble påvirket gjennom tempo og synlighet på digitale plattformer.
Demokratisk påvirkning skjer via teknologiske systemer kontrollert av private aktører under andre lands jurisdiksjoner.
Mottiltakene kan derfor ikke være kun nasjonale.
Det betyr at beskyttelsen av demokrati og samfunnssikkerhet blir et internasjonalt samarbeidsspørsmål.
Så til slutt: Hva betyr dette for Norge?
Teknologi er ikke bare et sektorpolitisk tema.
Spørsmålet er ikke om vi trenger en utenrikspolitikk på teknologi, men hvordan den skal se ut.
For Norge betyr dette blant annet et behov for:
- Strategiske partnerskap, og regionalt og internasjonalt samarbeid.
- Aktiv deltakelse i norm- og regelutvikling.
- At forsyningssikkerhet og digital infrastruktur er koblet til utenrikspolitiske spørsmål.
- Et diplomati som også omfatter teknologi og teknologiselskaper.
Konklusjon:
Teknologi er en geopolitisk dimensjon og derfor en kjerneoppgave for utenrikspolitikk.
Les oppsummeringssaken om konferansen her, og få med deg NUPI-direktør Kari Oslands tale og alle innleggene i forskerstafetten:
- Kari Osland (NUPI): – Kan bli et skjebneår for Europa
- John Karlsrud (NUPI): Den lange veien til fred i Ukraina
- Anna Chebotarova (UiO og NUPI): Society under Fire: Ukraine’s today and tomorrow
- Julie Wilhelmsen (NUPI): Hvilket Russland ser vi nå og hvilket vil komme?
- Morten Bøås (NUPI): Når stormenn styrer verden
- Minda Holm (NUPI): Det liberale Vesten og Trump
- Karsten Friis (NUPI): Økt spenning i Arktis og sikkerhet i Europa