Jakub M. Godzimirski

Information Warfare and Information Operations in the Black Sea Area

Russia and frozen conflicts in the Black Sea region

This policy brief examines the role frozen conflicts play in Russian policy towards the Black Sea Region and measures that could be taken to limit the negative impact of this policy in the region.1 Its focus is on the four frozen conflicts existing in the post-Soviet space – Transnistria in Moldova, Abkhazia and South Ossetia in Georgia, and Nagorno Karabakh in Azerbaijan, as well as on the more recent conflict in Eastern Ukraine that has many features characteristic of frozen conflicts and the aim is to demonstrate how these conflicts have been instrumentalized in Russian foreign and security policy and what needs to be done in policy terms to limit the negative impacts these conflicts have had and may have on the security situation in the region. The first section presents the general understanding of the frozen conflicts. The second part presents briefly the main parameters of frozen conflicts that have emerged and are still very much present in the post-Soviet space and in the broadly understood Black Sea Region. The third part focuses on the role of frozen conflicts in Russian foreign and security policy, and the fourth part presents some policy relevant conclusions and recommendations. The main preliminary conclusion is that these conflicts will most probably remain unsolved in the foreseeable future and that this will have a negative impact on the security situation in the region where Russia will still approach these conflicts in an instrumental manner as an issue that can give Russia some strategic advantages or at least prevent solution of these conflicts in a way that would reduce Russia’s strategic footprint in the region.

Foreign Investment and National Security Concerns: The Case of China

Utenlandske investeringer har spilt en avgjørende rolle for Kinas økonomiske vekst de siste tiårene, men av ulike grunner og med ulik intensitet. I dette kapittelet studerer vi inngående utenlandske direkteinvesteringer (FDI) til Kina og utfører tre oppgaver. En, vi gir en oversikt over direkteinvesteringene som er gått til Kina siden reformene og internasjonaliseringen av den kinesiske økonomien skjøt fart på slutten av 1970-tallet. To, vi vurderer FDI med vekt på sektoral distribusjon, hvor investeringene kommer fra, og hvilke sektorer som har vært mest populære blant ulike investorer. Tre, vi diskuterer kinesisk FDI-politikk og reguleringer med vekt på motivasjoner. Vi forsøker å forklare hvorfor politikken har endret seg betydelig, samtidig som kinesiske myndigheter er forblitt relativt restriktive med tanke på hvilke sektorer og typer investeringer som har, og stadig er, åpne for utenlandske investeringer.

Hybrid Frontlines: Russian Threats and the Future of Maritime Infrastructure in the Black Sea and the North Sea

Denne studien analyserer risikobildet knyttet til kritisk maritim infrastruktur i to regioner som er sentrale for Europas energisikkerhet: Svartehavet og Nordsjøen. Studien viser hvordan Russland benytter hybride virkemidler – fra sabotasje og dataangrep til informasjonsoperasjoner – for å fremme sine geopolitiske interesser, og dermed undergraver stabiliteten og sikkerheten til undersjøisk energi- og kommunikasjonsinfrastruktur. Gjennom en komparativ tilnærming undersøker studien hvordan Romania og Norge – to NATO-medlemmer i frontlinjen av denne strategiske rivaliseringen – responderer på disse utfordringene, og den presenterer konkrete politiske anbefalinger for å styrke robustheten i kritisk maritim infrastruktur. Studien er en del av prosjektet Strategic Initiative for Defending Critical Maritime Infrastructure (SIDMI), som gjennomføres i samarbeid mellom New Strategy Center og Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Securing the Frontlines: Experimentalist Governance for Critical Maritime Infrastructure in the Black Sea and North Sea

Spredningen av hybride trusler utfordrer både nasjonal sikkerhet og de institusjonelle fundamentene for styring. Denne spenningen er særlig tydelig i det maritime domenet, der kritisk infrastruktur som undersjøiske kabler, offshore plattformer og rørledninger under havbunnen fungerer både som økonomiske livslinjer og geopolitiske brennpunkt. Slik infrastruktur er i økende grad utsatt for hybride operasjoner som utnytter juridiske gråsoner, vanskeligheter med attribusjon og sømmene mellom sivile, militære og private aktører. Tradisjonelle modeller for sikkerhetsstyring, basert på klare jurisdiksjonsgrenser, sentralisert kommando og rigide rammeverk, har begrenset evne til å håndtere våpenisert tvetydighet og trusler som opererer under terskelen for åpen konflikt. Etter hvert som slike under-terskel-trusler utvikles og raffineres, blir det tydeligere at dagens institusjonelle responsapparater har strukturelle svakheter, blant annet sektorbaserte siloer, manglende informasjonsdeling og ansvarlighetsmekanismer som ikke er tilpasset dynamiske krisesituasjoner. Dette working paperet undersøker behovet for mer adaptive styringsmodeller som kan håndtere denne usikkerheten, kompleksiteten og den sektorgjennomgående gjensidige avhengigheten som preger dagens trusselbilde. Det drøftes særlig hvordan eksperimentell styring (experimentalist governance, EG) kan tilby en hensiktsmessig arkitektur for koordineringen av forsvaret av kritisk maritim infrastruktur (CMI) i møte med hybrid aggresjon. Forfatterne analyserer to ulike kasus: Norge, med sin modne institusjonelle kapasitet, tette nettverk av undersjøisk infrastruktur og nære integrasjon med NATO og EU-partnere; og Romania, som ligger ved Svartehavets rand, der nye offshore energiprosjekter møter et flytende og omstridt sikkerhetsmiljø.

Norway and Poland as members of transatlantic and European security community

Den fjerde og siste NorPolFactor-rapporten undersøker Norges og Polens rolle i de transatlantiske og europeiske sikkerhetsfellesskapene. I en tid hvor Europa omformer sin sikkerhetsarkitektur i møte med globale dynamikker i endring, står både Polen og Norge overfor et dobbelt imperativ: å styrke sin rolle i den transatlantiske alliansen, samtidig som de tilpasser seg EUs økende forsvarspolitiske ambisjoner. Selv om de to landene følger ulike institusjonelle spor, sammenfaller deres strategiske interesser i møtet med felles trusler og et mer usikkert transatlantisk samarbeid.

Poland and Norway in their regional strategic contexts

This working paper examines the role of regional cooperation in shaping Polish and Norwegian foreign and security policy. The focus is on the role of regional cooperation frameworks in this context, including the Weimar Triangle, the Bucharest Nine, Visegrad Four, the Three Seas Initiative, Nordefco, Joint Expeditionary Force, European Intervention Initiative and Framework Nations Concept.